Jeg fikk min
første hund når jeg var 3 år, blandingshunden pella. Pappa var primus motor for
at jeg skulle ha hund. Jeg ser nå at det muligens var et påskudd fordi han selv
ønsket deg hund. Han elsker hunder og andre dyr. 2 eller 4 bein, det spiller
ingen rolle. Jeg husker ikke i hvilken rekkefølge de kom, men jeg fikk både
akvarium, fugler, rotte, hamster, kanin og en haug med katter. Vi måtte til
slutt ha et eget rom i huset til alle dyra. Mamma var ikke spesielt interessert
i disse dyra. Verst var fuglene, de produserte med støv. Det var selvfølgelig ikke snakk om å ha bare
en fugl i et bur. Nei, vi kjøpte slike byggesett. Ett stort fuglebur som vi
kunne bygge på. Til slutt var det så stort så det kunne romme en voksen mann.
Ja, selvfølgelig måtte vi teste. Rugekasse og enda flere fugler. Hetterotta
Rasmus var på grensen av det min mor kunne tåle, men når vi kom hjem med en ål
som vi puttet i glasskassa rant det over for henne. Etter sigende gikk ålen i
toalettet dagen derpå.
Pappa er
hobbyfotograf +++ Han har mange tusen bilder i papirformat og nesten like mange
på slides. Jeg tipper at førti prosent av bildene er av meg og tretti prosent
er av dyr. Jeg husker en gang han fant et pinnsvin. Han la seg ned på bakken
for å vente på at pinnsvinet skulle stikke frem hodet. Piggdyret hadde rullet seg sammen som en ball som en naturlig følge av redsel, men på et
tidspunkt måtte han jo gi opp. Jeg kan tenke meg at pinnsvin, som andre dyr
kjenner lukten av menneske og forbinder det med fare så det tok lang tid før
den lille turte å stikke frem snuta. Mulig han vurderte det dithen at et
menneskedyr som evner å ligge flere timer på bakken med en svart plastikkdings
foran seg ikke var farligere enn gresset han lå på. KNIPS! Foreviget pinnsvinansikt.
Han gjorde noe av det samme med Pella. Det var jo umulig å få den hunden til å
gjøre noe annet enn å logre og sove og spise. Han gikk etter henne en hel dag
og ventet på et gjesp! KNIPS! Et foreviget flerrende gap.
På et
tidspunkt hvor jeg hadde tre hunder fikk jeg en telefon fra noen som skulle
omplassere en aggressiv tispe. Jeg kjørte henne til forsvaret hvor hun ble
testet og funnet ubrukelig. Da ringte jeg pappa. –Igjen. Han sa ja! –Igjen. Den
hunden bet meg i ansiktet. En centimeter under øyet så kinnbenet sto ut av
ansiktet mitt og hun holdt på å ta hele tanngarden min. Til tross for dette var
han like lite for avliving som meg. Vi måtte finne på noe annet. Hun utagerte
mot flere og til slutt måtte vi ta den fatale avgjørelsen. Jeg tror faktisk det
var tyngre for han enn for meg! Mange mener jeg har et hjerte for dyrene. Han
har et hjerte for dyr som om mulig banker enda hardere.
Som far så
datter eller som datter så far. Vi går ikke av veien for litt oppmerksomhet for
å uttrykke meg meget forsiktig. Noen skriver taler, noen skriver sanger, noen
blogger og han Magnar skriver prologer. De er lange, de er veldig ofte grisete,
de er alltid hysterisk morsomme og treffende. De smeller til både under
skjørtekant og beltested. Pappa pleier å få oppmerksomhet selv om han ikke ber
om det også. Han er opptatt av å følge regler og lover, men hvis han ser et
flott motiv så glemmer han liksom reglene litt… Som for eksempel da han la seg
på ryggen på hovedveien utenfor et Casino i USA. «Fløtt den røde løper’n,
please… Jeg skal bare knipse litt» De ellers så strenge vaktene måtte trekke på
smilebåndet. Eller de gangene han har klatret opp i master, blitt heiset opp i
kraner, osv. Han får folk til å gjøre de merkeligste ting så han skal få tatt
bildene sine. Han bare prater og ler og tar sjeldent et nei for et nei. Jo mer
jeg skriver jo mer ser jeg at jeg egentlig er snytt ut av nesa på’n. Heldigvis,
kunne jo fort kommet andre veien og blitt en drittunge! (Jeg lager en parentes
her så jeg kan skryte litt ekstra uten at det synes så veldig… Magnar Nordtug
har også skrevet en bok om fengselsvesenet, han har tatt bilde som er forsiden
på en bok om Bastøy og han skriver nesten ukentlige innlegg om
Midtøstenkonflikten i Sarpsborgavisa SA)
Forrest Gump
og Elling! Ta begge og legg dem i en kjøttkvern. Hvem kommer ut i andre enden?
Han Magnar! Denne ene historien er mer enn nok til å kvalifisere til andre
enden av kverna: Pappa er storfan av gode, gamle brødskiver med pålegg. Helst
da av typen hermetisk fisk i tomat. På en brødskive med makrell i tomat skal
det ligge en skive sylteagurk midt på brødskiva. Hvis brødskiva deles i to havner
det da nøyaktig en halv skive agurk på hver halvdel. Symmetrisk deilig, jeg ser
den. Poenget er som følger: Kniven han bruker på å smøre ut fisk eller annet
pålegg med skal vaskes etter bruk. Ikke noe størknet mat på tallerkener eller
bestikk. Kniven skal vaskes i varmt vann og NÅR denne kvinen blir vasket står
han og lener øvre del av pannen frem mot veggen/skapdøra eller hva som er over
vasken der og da. Jeg spurte han en gang hvorfor han sto sånn og han svarte
logisk nok at han liker å hvile dette ene punktet i hodet mot noe når han vasker
kniven. Som en slags jording… Jeg ser den også faktisk! Veldig behagelig, verd
et forsøk. Kanskje det bor en liten Elling i oss alle.
I forrige
del så skrev jeg om rydding og kasting. Eller snarere mangel på kasting. Han
Magnar er ikke gjerrig. Aldeles ikke, men han som meg sliter litt med å kaste ting.
For mange år siden hadde han et par brune tøfler. Eller det var vel hull på
hull med litt tøffel innimellom. Jeg husker diskusjonen pågikk om hvorvidt
disse tøflene skulle kastes eller ikke. Dette var før vi fant opp
kildesortering så det ble lagd søppelbål på jordet noen ganger i året. Mens søppelet
ventet på en ny runde på jordet lå det i svarte søpplesekker. I en av disse
sekkene fant pappa de brune tøflene, eller det som var igjen av dem, men det
var jo bare tull at de lå der. Det fantes jo pakketeip skal vite. Til og med i matchende
farge. Da gikk det noen måneder til før de ble «lurekasta» for godt!
Dette gir et
lite innblikk i livet til Magnar Nordtug fra Eidet, barnebarn av Johan Nordtug,
oppsynsmann i Tune kommune!
Jeg vil
avslutte med å ønske det forholdsvis nygifte paret lykke til videre, og takker
for et «hei dundranes» bryllup!
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar