Skinnet bedrar!

Året var 2008. Jeg hadde vært på et jobbintervju på kaffebrenneriet i Oslo. Jeg drev og pakket for å reise til en institusjon i Hurdal hvor jeg skulle være noen dager. –Å jobbe! Dette var vel første gang jeg tok kontakt med henne. Jeg lurte på hva jeg skulle pakke, hva jeg kunne komme til å trenge. Det tok tid å få svar på den sms’n og svaret jeg fikk var kort og egentlig intetsigende. Vi skulle møtes kl 21 neste kveld. Jeg reiste selvfølgelig i god tid og selv om jeg stoppet på veien for å spise var jeg fremme rett før kl 20. Jeg hadde ikke fått noen god veiforklaring og denne damen var det jo ikke lett å få svar fra så jeg var overlatt til meg selv. Og Hurdalskogen er større enn man skulle tro.

Jeg skulle gjerne hatt en bekreftelse på at jeg hadde ankommet rett sted, men det så jo helt folketomt ut. Jeg parkerte og gikk litt rundt… Flere innganger… Jeg fikk nå bare gå inn og se. Like folketomt inne…. Nei, se der hørte jeg i hvert fall en lyd. Fra kjelleren. Jeg gikk sakte ned, for etter lydene å dømme var det ikke smart med raske bevegelser. For hvert steg jeg tok ble jeg mer og mer usikker på om jeg hadde noe lyst til å være der. På den annen side tok nysgjerrigheten overhånd. Jeg hørte lydene sterkere nå. Lyden av syke mennesker. «Vaktrom» Jeg banket på og ut kom en mann som så ut som han ikke ante hvem jeg var. Det stemte jo for så vidt. Men det så ikke ut som han ante hvem han var selv heller, eller hvor han var. «Jobber du her?» Joda, han bekreftet det. Flott. «Jeg skal treffe noen her», sa jeg. «Jeg vet jeg er tidlig ute, men jeg kan vente oppe hvis det er greit?» «Ja, hvem skal du treffe?» «Jeg skal møte en som heter Ellen Næss, kjenner du henne?» «Ellen?», undret han… Ehhh… Nei, kanskje det var like greit å snu… Jeg tok ett steg tilbake for å signalisere at jeg antok at samtalen var over, uten å være frekk og snu ryggen til for å gå. «Jo, Ellen ja. Hun er sikkert oppe.» Ja, særlig. Helt sikkert. Hun var helt sikkert oppe sammen med resten av alle menneskene jeg hadde sett tidligere. «Ok, takk!» Da var samtalen definitivt over og det var lov å snu uten å være ufin. Det gikk fortere opp trappa enn ned. Lydene ble svakere… Jeg tittet på telefonen. Fortsatt ikke svar fra hun derre Ellen. Kanskje hun hadde litt vondt for det. Kanskje hun var en gammel, krokete dame som ikke var trygg i den elektroniske verden, kanskje hun hadde glemt at vi skulle møtes eller kanskje hun rett og slett hadde glemt telefonen hjemme. Hun svarte meg uansett ikke på mine sms hvor jeg ropte om hjelp.

OJ! Hun var hverken gammel eller krokete. Hun var svært vakker og rett i ryggen som en gardist. Telefonen hadde hun med for den pratet hun i mens hun kom mot meg med meget bestemte skritt. Hun var høylytt og rask. Jeg vurderte et sekund om hun så meg eller om hun bare kom til å gå meg rett ned. Dette var i enden på en lang korridor så jeg kunne jo bare hoppe til siden om det skulle være sånn at hun ikke hadde oppfattet min eksistens…. «Anita, er det deg?» Den stemmen sa meg at jeg burde rette meg enda mer opp og slå helene sammen. Hadde jeg kommet til en militærleir??? Nei, det hadde jo lydene og arbeideren i kjelleren avkreftet. «Ja…., det er meg!» En rask håndhils. «Ok, da kan du gå ned i kjelleren igjen og sette deg på vaktrommet og lese journaler!» Hæ?? Hadde jeg ikke akkurat kommet derfra…. Skulle jeg ned igjen? Til lydene og denne ene gubben på vaktrommet som så like forskrekket ut som han lille figuren i «Istid» som aldri får høl på nøtta si… Jeg vet ikke om det var måten hun så ut på, måten hun gikk på eller måten hun snakket på som fikk meg til å gå ned igjen, men det gjorde jeg.

Jeg ble jobbende på det stedet, og så ofte denne Ellen Næss. Hun klakket rundt på helene sine, stadig med en perm eller andre papirer under armen, stadig på telefon. Jeg syntes ikke lenger det var rart at hun ikke hadde svart meg. Hun hadde nok ikke for vane å svare sånne som meg. Dette var et av de mest arrogante menneskene jeg hadde møtt. Jaja, hun fikk nå bare gå der og klakke, med puppene og nesa til værs. Hun skulle jeg da aldri ha noe mer med å gjøre uansett. Jeg er nysgjerrig på arrogante mennesker, men det får da være en grense for hva en skal surre seg bort i!

Eller….

Jeg sitter her nå, fem år etter og har blitt kjent med noen av det vakreste jeg vet om. Ja, hun er pen utenpå. Hun er enda vakrere inni.

Vi kom nå allikevel i prat den gangen. Hun var en venn av Kenneth (Frøyas pappa) og vi hadde hund begge to og vi jobbet litt sammen.

Det første stuntet Ellen gjorde som fikk meg til å føle meg fantastisk var like etter jeg hadde født. Det var jo gaver til mor og barn. Hyggelige gaver dersom man er interessert i barselgaver. Kremer til meg og barnebøker til Frøya. Eller omvendt! Av Ellen fikk jeg en sms der det sto at jeg kunne komme til henne så skulle hun legge acrylnegler på meg. Hun drev visstnok med det og kunne tilby meg et gratis sett. Dette var første gang på mange måneder at jeg kunne føle meg som noe annet enn en gedigen rugemaskin. Hun har ikke sluttet å gjøre sånne stunt. Hver gang, uten unntak jeg føler meg litt tuslete vet jeg hvor jeg skal ringe. Og nå tar hun telefonen også, eller ringer meg opp. Vi har løst telefonkoden, Ellen og jeg.

Vi har rukket å gjøre mye sammen og jeg ser at vennskap ikke har noen alder. Jeg har lært at lengden på et vennskap ikke har noe med kvaliteten å gjøre.

Jeg og Ellen jobbet sammen i Stavanger. Vi var på jobb en uke av gangen og vi var sammen nesten 24 timer i døgnet. Når to mennesker som oss skal være sammen en hel uke blir det mye prating og man blir godt kjent. Vi hadde flere uker i Stavanger og etterpå har vi jobbet sammen andre steder. Det har også vært et og annet festlig lag ;)

Vi har ikke alltid vært enige. Det har gått noen kuler varmt. Noe annet ville overrasket meg stort. Vi er like stae, like stolte og like glad i å bestemme begge to. Men tenk å greie å snu det til noe positivt. Vi har lært oss å gi oss… litt an hver gang…  Ellen skulle som meg aldri ha barn. Det sket seg det også. Hva er vi a? Vandrende eggekokere??? Vel, ungen er ute hos Ellen også men hun har allikevel litt å pusle med om dagen. Amming, eller hva hun driver med…. Det jeg føler som mest spesielt er at selv om vi ikke er så mye fysisk sammen om dagen er det som om vi blir mer og mer knyttet sammen.

Jeg må virkelig dele opp dette innlegget i to. Jeg vil selvfølgelig ikke kunne greie å få med alt vi har opplevd på neste innlegg heller, men noe skal få plass. Neste del kommer til natten.

-Anita-