Nok en torsdag i manesjen

Mens vi venter på neste og siste del av Magnar sitt gjesteinnlegg klør det i fingrene mine. Det kan kanskje virke som min interesse for blogging har dabbet av, men det er feil. Jeg står nå på et sted i livet der alt faller en eller annen vei, så jeg er litt opptatt om dagen. Hodet mitt har hatt en pause i helga, men bortsett fra det driver jeg med grubling om dagen. Det skjer mye. På mange fronter. Mange baller i luften. Lurer på hvem som treffer hardest denne gangen. Jeg skal skrive om det, men ikke før rammen i puslespillet er på plass. Nytter ikke å pusle uten hjørnene!

Det er tre, fire saker i livet mitt som er meget aktuelle akkurat nå. Noe skal gå over snart og noe skal ikke gå over på en god stund enda. Det går vel ikke over men det går over til noe annet. Jeg skal skrive om alt sammen. Alt til sin tid. Det virker som det er like forløsende for meg å skrive som det er for andre å gråte. Deilig.

Jeg hadde i dag som jeg pleier å ha, min helt egen vekkerklokke. Denne består av våte snuter og en stemme som lurer på om det ikke er på tide å stå opp. «Joda, må bare hvile litt til». Jeg sier de orda, noen trykker på slumreknappen på tlf. Det funker to, tre ganger også er det bare å velte seg ut av sengen. Jeg har over snittet høy seng så når jeg vralter beina utenfor kanten går liksom resten av seg selv. Bikkjer må tisse, bleie må skiftes. «Hvorfor har du slått av lyset på badet, Frøya?» «Jeg har ikke det!» Særlig…. Jeg dunket litt i lysrøret, såpass i min morgentåke at jeg ikke hadde registrert at resten av huset også var mørkt. Det kom et par gloser vi ikke lærer på søndagsskolen også vare det bare og komme seg avgårde. På vei til barnehagen la jeg merke til at det var mørkt i flere hus og slo meg til ro med at det i hvert fall ikke var strømleverandøren som var utålmodig.  Nuvel, den kom vel tilbake. Strømmen altså.

Det aller, aller verste var at jeg ikke fikk ordet meg kaffe. Heldigvis har jeg nydelige facebookvenner og Shell en fire, fem steinkast unna. 

 

Jeg dro hjem og tenkte at jeg jo kunne rydde litt da siden jeg ikke hadde verken vann eller strøm. Noe som henger sammen om man lever i et hus fra attenhundre, pil og bue! Vannpumpe er sjarmerende, men ikke alltid like praktisk. Jeg begynte å sortere papir. Og der, midt i bunken fant jeg svaret. Ahhhhh…. Dette burde jeg jo også visst om. Sånn som karnevalet i barnehagen. Hvis jeg bare hadde fulgt med og brydd meg om noe annet enn akkurat det som finnes i Anitabobla.  

Med tanke på at strømmen skulle være borte en stund og jeg både måtte tisse og pusse tenner tenkte jeg og benytte meg av dette tilbudet som forelå på facebook: « Marianne Ervik da er det bare å reise bort:-):-) trenger du vann og strøm er det bare å komme hit;-)»

Jeg dro, naiv og blåøyd. Med tannbørsten i den ene hånda og Instant coffee i den andre. Den grå audi’n var ikke der og jeg sendte en kjapp sms: «Du er jo ikke hjemme???? Hahaha»  Marianne ringte meg opp og forklarte at hun, siden jeg ikke hadde svart kjapt nok på face hadde dratt i stallen… ???? JEG??? –Ikke svart kjapt nok på face???? DEN setningen er det en stor feil med! Hun var ille lei seg da… Lurte på å dra hjem. Er jo bare et par mil eller noe… Jeg ba henne bli, men godt å vite at noen er glad i meg! 

 

Så dro jeg til neste stopp. En av mine eminente filletanter. Der vanket fri entre til doen og kaffe avec. Ypperlig. Klokka nærmet seg strømtilgang og jeg dro hjemover. Lett og glad i kroppen.

 

Følelsen ble litt tyngre når jeg kom inn i enden på gata. Fire gubber, fire biler. To av gubbene hang i masta. Jøss så mye styr. Jeg humpet meg inn den siste biten, fastslo at strøm og vann fortsatt glitret med sitt fravær og det regnet ute. Jeg trosset vær og vind og satte til med uteaktiviteter.

Strømmen kom tilbake og jeg fikk gjort det jeg hadde satt av dagen til å gjøre.

Det neste på tapetet var en allerede bortlovet togtur med lilleFrøysa! Togturen til Ski og tilbake forløp i sin skjønneste orden.

Vi starter vel med medbrakt mat! Et og annet pussig uttrykk på en ungen ;) 

Vi hadde ingen spesielle planer med Skituren, men vi tok oss nå inn på dette kjøpesenteret og noen hadde det mer travelt enn andre...

Og gjett om jeg ble glad når jeg fikk se denne. Dette bilde mine damer og herrer betyr at jeg nå ikke trenger å være livredd for å slite ut min gamle leopardveske. Bare å kjøpe NY!!!

 Frøya fant seg en liten bamse. Nett og grei å ta med på overnattingsbesøk.....

 Vi fant et klatrehus. Jeg lekte klatremus... Ikke spesielt vellykket siden disse husa er egnet for barn...

På vei hjem var det bare å la Frøya skravle avgårde med sine lok medtakere, mens jeg kunne nyte mine siste strømprosenter på face takket være NSB sin ekstraservice!

-Anita-

Gjesteblogg fra Sirkusdirektøren personlig

Ja, dette blir lagt ut helt usensurert. Dette er en liten håndfull historier fra gamle dager etterfulgt av en noe brå slutt. Det kan vel tyde på at det kommer mer... ;) 

Jeg tror det finnes cirka 20.000 bilder av meg. Alle i papir, i album. Hvem vet, kanskje det kommer en ren bildeblogg en vakker dag! 

Fra min gamle fader:

Og det skjedde i de dager da min kjære datter ble født midt mellom to klokkeslett litt etter midten på dagen. Jeg husker hennes godt over flodsvømmende øyne. Øyer som så ut til å være på vill flukt hver sin vei i motsatt retning. Først ble jeg livredd og skrek til jordmødrene:
«DØ!! Øøyyy….!! Hvor har dere gjort av baby`n min? Dette lille nøste kan da umulig være en datter!? Hvor er øyekontakten? Etter en rask kontroll av egne netthinner, forstod jeg viktigheten av å ta tak i saken. Jeg ropte igjen på sjukepleierska:
«DØ!!  Øøøøyy……!! Se hær æ!! Øyæ virk`ærnte jo! Går trill rundt i hue på`o begge to
«DØ!! Kom hit æ! Overkjeven ser ut som en underliggende kamaksel.»
«DØ!! Hele tanngar`n har dotti utt!
Ved nærmere forundersøkelser viste det seg at de ikke ser sånn ut selv om de er fra grensetraktene mellom Biafra og Hong Kong bak Hakkebakkeskogen der det ikke finnes noen grenser på grunn av forlenget avstand. Det tar bare tid før nyfødte babyøyer fester seg til de enkeltes netthinner. Etter hvert vokste den lille vakre skjønnheten seg til å bli en voksende rose. Et akvarisk lidenskapelig  klenodium.

Apropos øyer. Anita fikk en dyrisk oppvekst. Hund, katter, griser, innefugler og en japansk hetterotte sto i kø for å få hennes oppmerksomhet. Da Anita var et sted mellom noe eldre og nærmere fem år, hadde vi for ørtende gang en liten kattunge som ble pleiet som en præriehest på hjemlig banehalvdel. Vi lekte med den og den lekte med oss. Ute som inne. En dag forsvant den. Sporløst borte. Hvor i all verden skulle vi lete? Anmode brannvesenet om hjelp? De hadde i alle fall gjort lignende søk tidligere. Burde vi sammenkalle nabodistriktene for å gå sånn derre mangard? Vi begynte å tenke rasjonelt. Etter alle beregninger og oppmålinger og andre kunstens regler og ut fra hvor katta sist var sett, måtte den befinne seg et eller annet sted mellom salongbordet og salongsofaen. Innen et villmarksområde på nærmere ½-1 kvadratmeter. Plutselig så jeg kattehalen pilte mellom bena mine i retning underdelen på sofaen. Jeg skvatt opp av sofaen, svingte meg rundt på baksiden av den samme sofaen, tok tak i skulderdelen på sofaen og tippet sofaen bakover i håp om å få øye på katta. Jeg tippet stadig sofaen mer bakover i takt med at jeg bøyde meg fram for å se. Anita sto steilt ved min side som den fødte livvakt. I stram «giv akt» som kun en snaue femøring kan yte. Men – så brast det. Eller rettere sagt; knaset det. Det viste seg at katta passet på å ha hodet sitt mellom gulvet og underkant på sofaen – en avstand på 4-5 cm. Det ble hardt mot hardt. Da jeg bøyde meg ned og tok opp katta, ble det som en fødselsreprise. Begge øyæ gikk trill rundt i hue på`o begge to. Både hver sin vei og alt det derre der. «Anita 2»? Forstod straks at dette synet måtte på ingen måte feste seg til Anitas netthinne i en alder av ille ung. Jeg holdt godt tak i katta mens jeg sprang mot utgangsdøra og ropte inn til Anita: «Pusen har litt vondt. Jeg skal gå ut på loven å reparere ho.» Vent her så lenge. Hadde så vidt passert utgangsdørtrappa uttæfor utgangsdøra på trappa på vei ut døra. Snudde meg rundt, holdt pusen inni handa med hodet uttæfor handa og slo pusehodet så hardt jeg kunne mot stentrappa. Viktig at den ikke skulle lide mer enn høyst nødvendig. Derfor ble den riktig nok brutalt avlivet, men det skjedde til gjengjeld svært raskt når jeg først hadde kommet meg ut. 

Årene gikk og Anita ble enda mer  stor. Ca. 9-10 år gammel skulle hun kjøre den kombinerte traktorgressklipperen/løvsamleren på Haugen. Anita kjørte og prøvde å sikte for å treffe løvet. Men så hadde hun en ablegøyepappa som gjorde ille mange ablegøyer. Dermed lo Anita så ille at tisset flommet ut mellom girspaken og kardangen som en metallisk lekkasje. Løvbladene traff Anita med full tyngde . Etter tisseprosessens avslutning, kjørte hun det remmer og tøy kunne holde.  Komikken med Mr. Bean i Morrisen  er bare en liten fjert av komisk i forhold til Anitas traktering av traktoren.  På litt avstand lignet hun en gocartkjører i ei potetrann. På nærthold var det som å se Trond Skjea i sine sedvanlig rundkast med sin fremragende Ford Escort. 

Enda noen år beveget seg over i historiebøkene og Anita m/ pappa var på heisatur til Stockholm, Uppsala og dalstrøkene innenfor. Om kvelden satt vi i hver vår vinduspost, med bena ut av vinduet i 4. etg. og snakket om fast og løst. Vi hadde hvert vårt hotellrom i en vinkelbygning med anslagsvis 15-20 meter fra hverandre (i luftlinje).  Om dagen gikk vi tur. Da begynte tissefølelsen igjen. Pappa`n hennes begynte plutselig å gå ille fort med korte skritt uten å bøye knea. Anita falt sammen midt i gata. Gispet etter pusten. Da jeg så hvor godt Anita lo, knakk jeg selv  sammen i blæreformet latter.  Vi rullet bokstavelig over hver vår kant-sten midt i by`n. Likeledes da vi var i Kriminalmuseet i Trondheim der en av våre inngiftede slektninger hadde dømt Henry Oliver Rinnan til døden i 1945. Vi lo loddrett og tissa vannrett. Ingen ting fungerte i tråd med det fysiske lovverk. 

For ikke å snakke om vår første fellestur til Nord-Amerika. Skal beskrive en beskrivelse som ikke kan beskrives. Vi skulle sammen med våre amerikanske slektninger kjøre til en fornøyelsespark. Mens  min slektmenning skulle kjøre bilen til rett plass på parkeringsplassen og Anitas slektmenning skulle holde av plassen, rant det over for oss begge. Glenny slo opp en campingstol, satte seg godt til rette midt i en uregulert og svært fartsfylt parkeringsplass som om han satt godt beskyttet. Det var derimot kun noen få kubikk-sentimeter luft som skilte Glenny og plassens hurtigkjørende parkeringsbiler.  At han satt fullstendig (langt mer enn 100%) avslappet gjorde komedien fullendt.


 

 

Jeg kan jo konkludere med at det har vært mye latter og det er det fortsatt. Og det er ikke bare jeg som ler.

 

Jeg vil også legge til at det mellom meg og min far ikke bare har vært uante mengder urin. Det har også vært avføring!

 

-Anita-

17 mai âla Nordtug

Påtroppende mandag kl. 22.00,pip! Avtroppende fredag kl. 0900. Ja, jeg har selvfølgelig sovet innimellom men ikke nok. 83 timer på jobb på en uke! MInus noen små nattetimer! Og rett i tog! 

Dere vet hvordan det rasler i eggstokkene på enkelte kvinner når de ser babyer??? Det rasler i meg når jeg hører og ser korps. Jeg vet bare ikke i hvilke stokker. Bærebjelkene formodentlig! Det Norske flagg og korps og jeg marsjerer på stedet!

Jeg vet at fetisj er et noe negativt ladet ord, men det får så være. Jeg har b.la. en dress fetisj. Menn i svart dress med hvit skjorte og med slips. Men det må være en bred og pen slipsknute ellers faller alt sammen for meg. OG slipset må rekke ned til beltespennen som skal være nypusset. Ja, dette er meget mulig en vesentlig grunn til at jeg lever alene. Flott blir et svakt ord, men er dog passende. Alle andre ord jeg kommer på som kan beskrive følelsen egner seg ikke på trykk!

Jeg er tydeligvis ikke alene om denne følelsen. Jeg la ut denne statusoppdateringen. Ps. 10 av «likerne» er menn… ??? 

 

Dette var noe av det første jeg møtte denne dagen! Volvoen bråker visst...??? Så da kjører vi vel bare med øreklokker... Case closed ;)

Jeg er glad Linda bestemte deg for å bli med. Vi er en pussig familie, men det går jaggu bra allikevel. Jeg, Frøya, Kenneth, pappa og Linda. Vi hadde tre volvoer og en golf i gården. Det ble selvsagt volvo (selv om golfen absolutt gjør sin nytte til sin tid ;) ) Vi valgte den nyeste og reneste. Det ble selvsagt ikke min. Mennene foran og kvinner og barn bak som seg hør og bør. 5 sløyfer ble kjøpt i full fart på Esso… Bla, bla bla. Så kom toget! 



 



Ja, vi var et par en gang, men dette bildet sier mer en noe om hvorfor vi ikke er det lenger... Snørr og tårer og en som ser en annen vei...





 



 






 .....- Men vi er gode venner da. Så jeg prøver å rette opp forrige bilde med dette som er ren idyll. Jeg er ikke med på dette bildet! Mulig svaret ligger der...














 



Prøver meg igjen! Med søstertanten! For dere som ikke kjenner meg: Linda er en venninne som bor hos meg. Men vi er ikke et par. Hun ligger med kvinner. Jeg gjør ikke det. Vi er venner. Eller... Idag har jeg kjent på søsterfølelsen... Nuvel, skjønn det den som vil! 











 



Dere som ikke kjenner Kenneth vet ikke at han er gammel livvakt! For kjendiser! Usikker på hvem kjendisen er på dette bildet! Sikkert en av jentene som snur seg bort! Ingen tvil om hvem som er paparazzien!

 

Også traff jeg disse to. Glem at de er gamle! Tilfeldig! Jeg gikk rett og slett av skaftet på grunn av bandolær og emblem! Og den på skuldra a gitt. Spiller ingen rolle om det er stjerner, striper, vinkler eller rett og slett et heklet, hvitt broderi! Han med blåser'n skvatt litt da han fikk meg nesten hengende på skuldra!

 



Noen er ikke mer interessert i 17 mai enn grusen på bakken! Hver sin lyst!

Dette bildet stusser jeg på... Min egen far! Hobbyfotograf i 40 år! Han har blitt leid inn for å ta proff bilder i bryllup og konfirmasjoner, men gi han en Iphone så skjærer alt seg... Mulig han bare er under middels interessert i hoder... ??

 


Glem Karoli og romfolket! Nordtuger med familie på tur! Slår vårs vel ned!

Her er'n jaggu igjen! Han med bandolær og stortromme! Bandolæret kom av! Ikke min skyld! Det enkle er ofte det beste! ...Uff, kanksje jeg ikke er helt bra... 

 

"På tide med tale fra ordfører'n!" Oj, han må vi ta bilde av! Jeg dro med Frøysen. Tenkte det var politisk korrekt. "Hæ???" Mulig jeg lo høyt. Det var jo han i XC90'n som henter og leverer unger i barnehagen til ungen min... Som alltid er ille blid. ORDFØRER???? Jeg må seriøst begynne å følge med! Ikke rart han er blid. Sanker sikkert stemmer. Jeg har alltid smilt tilbake fordi han kjører Volvo!

Ja, vi elsker, alle reiser seg og Nordtug står med henda på ryggen og gåsehud all over!

http://www.youtube.com/watch?v=d21Ylqv6sU0

 

 

Vel hjemme! Jeg er klar over at det burde vært 17 mai servietter og blomster i samme farger. Her har vi dorull og en kastepinne til bikkjene på bordet. Folk kommer innom og blir allikevel.

 






Og desserten er handlet på Shell i all hast! Pizzaesken blir brukt som fat! Klassisk og stilfult!













 



Dette bildet er jo meningsløst for dere med dårlig syn men dette er bildet av Tarot! Eller "katten" som hun også heter. Jeg lagde en "pssssss" lyd som vanlig og opp stakk dette lille hodet! Hun ville også være med på kalas. Shot ville det annerledes. Og sånn ble det!Usikker på hvor hun er nå.












 


Shot er litt som Frøya! Driver med egne saker! Hvem er interessert i 17 mai og dresskledde menn og mat når det finnes en ball under grillen der et sted....??









 

Så ble dette bildet ble lagt ut! Tipper du følger med fra oven, Per! Sjekker om de følger takta! Har tenkt på deg idag og tent lys for deg nå her vi sitter ute i mørten  og varmen <3
 

Frøya har flagga ut! Klokken 20 presis så klart! Nå overlater vi natten og den videre feiringen til russen, vår fremtid! Drekk og spy men vær forsiktige der ute! Takk for en vakker dag, Frøya, Linda, Kenneth og pappa! Og Randi som kom på en nøye planlagt og presis servert middag avec. Og takk til Norgeshistorien som gjør slike dager mulige!

Dedikert til en spesiell person

Jeg vet hva som skal til for ikke å bli mobbet! Hvis du lar være å være tynn og tykk. Og hvis du lar være å ha rødt hår, tynt hår, tykt hår eller krøller. Og hvis du lar være å bruke briller og høreapparat og korsett og skinner. Og hvis du lar være å være rik eller fattig. Og hvis du lar være å ha foreldre med interessante eller kjedelige jobber. Hvis du lar være å kjøre gammel bil! Eller ny! Nei, denne oppramsingen må jeg slutte med. Jeg kan jo holde på i det uendelige. Men poenget er at hvis du lar være å avvike fra normalen, så…. Vent litt nå… Normalen? Hvilken normal??? Du kan være akkurat som du skal, eller som andre forventer at du skal eller som du tror alle forventer at du skal… Du har uansett ingen garanti for ikke å bli mobbet. Og vi driver med mobbing hele livet. Uansett alder, kjønn eller sosial status! Jeg vet ikke hvorfor vi mobber, men jeg kan jo tenke meg. Den finnes forskjellig grad av mobbing også. Den sprøeste er den som ikke synes. Den som skjuler seg bak blunkefjes og smilefjes og blide åsyn. Den mobbinga det tar tid før du oppdager. «Oj dæven, jeg blir mobba jo». DEN følelsen.

Jeg husker noe mobbing fra skolen. Den verste mobbingen jeg har vært vitne til er denne som skjer på nettet. I all offentlighet. På sosiale medier. Voksne mennesker imellom. Ting som blir skrevet, kopiert og limt og kan lagres i all evighet. Det er ikke nødvendigvis meningen at du skal vite om det en gang. En hemmelig gruppe, en hemmelig chat. Eller ikke. Det kan være helt åpent og du kan prøve å forsvare deg eller du kan ignorere. Uansett kan hvem som helst bade i elendigheten din, sann eller usann. Det tror jeg ikke er viktig.

Her er 2 forskjellige modeller av mobbing… Jeg vet ikke hva som er verst.

 

Jeg har egentlig tenkt at selv om mobbing forekommer blant voksne så er det primært barn som mobber. Men hvor lærer de det? Jo, de lærer det selvsagt av andre barn. Eller? Hvem lærer de andre barna det fra? Etter at jeg startet med å virkelig tenke på dette med mobbing så har jeg kommet på noe. Jeg tuller mye med Frøya. Blant annet så trykker jeg nesa hennes oppover og spør om hun er dattera til Carl i Hagen. Er det mobbing? Ja, det tror jeg faktisk det er så det skal jeg slutte med. Det er aldeles ikke vondt ment. Jeg liker Carl i Hagen! Men hvilke signaler sender jeg til ungen min? Lærer jeg henne å mobbe? 

Jeg la ut denne på facebook for en tid tilbake.

Vi lærer jo ungene våre å mobbe. Tenker vi egentlig over alt vi sier hjemme mens de små grytene med ører flyr rundt og er tilsynelatende i sin egen verden. Hvor mye får de med seg? 

Jeg tror ikke Frøya hverken kommer til å mobbe eller bli mobbet. Men sånn tenker kanskje alle foreldre. Jeg vet ikke hvilket brev som er verst å få i posten… «Ungen din blir mobbet», eller «ungen din mobber andre». Et mareritt uansett. Og hvem har ansvar? Lærerne? De har jo ikke sjans til å følge med i hver krok, hvert sekund. Er det oss da? Foreldrene… Hva skal vi gjøre da? Ta en prat??? Nei, mobbing har kommet for å bli. Med mindre alle bestemmer seg for å slutte umiddelbart, men det tror jeg ikke er gjennomførbart. Noe av grunnen til det er at mye av mobbingen forekommer uten at vi er bevisst på det som for eksempel Frøya sin nese og eks lederen i FRP. For en rar greie når jeg tenker på det.

Her er en annen rar ting jeg har tenkt på. Jeg kjenner en mann som en gang i tiden jobbet på en kyllingfarm i Polen. Jobben hans gikk ut på å mobbe kyllinger til døde. Det foregikk sånn her: Flere tusen kyllinger i en gigantisk binge. Alle vann og matkar sto på gulvet. Etter hvert som kyllingene vokste så ble mat og vannkar automatisk heiset oppover. De som var små og svake rakk ikke å spise seg opp før de ikke var høye nok til å rekke opp til næringen. De store ble større og de små ble mindre. Etter en kort stund var det enkelt å se de små blant de store. Denne mannen skulle da gå og samle sammen de små og slå dem i hjel. Ikke noe å ta vare på. Dette er en grotesk historie men den er sann. Vi kan ta diskusjonen om dyrevelferd en annen gang. (Alle dere som kjenner meg vet hva jeg mener uansett) Det jeg tenker på med denne historien er hva dette har gjort med han. Det er selvfølgelig mulig at denne mannen kan skille på rett og galt. Mest sannsynlig kan han det. Men allikevel tenker jeg at det skjer noe i underbevisstheten. Åtte timer om dagen, fem dager i uka på jobb og oppgaven din er å knerte de som er små og svake og faller utenom systemet. Kan det være sånn med flere av oss? At vi igjennom underbevisstheten lærer oss og dermed lærer barna våre at det er greit å behandle de som er annerledes på en dårlig måte…. Skummelt.

Jeg vil dele en historie. Jeg har spurt den det gjelder om det er greit å ha det med i en blogg og fått ja. Den klassen jeg gikk i på barneskolen har bestemt seg for å ha klassefest. Det har selvsagt blitt opprettet en gruppe på facebook og en felleschat. Planleggingen startet og gikk sin gang. Jeg personlig har ikke det største behovet for en slik fest, men har ikke noe imot det heller. Noen husker hvor de var når Oddvar Brå brakk staven. Jeg kommer i resten av mitt liv til å huske hvor jeg var da jeg tittet innom facebook og fikk se denne meldingen. Jeg ble helt satt ut. Jeg ble nesten litt svimmel. Heldigvis var jeg hos en person som jeg kunne snakke om det med. Jeg visste med en gang at det ikke var meg det var siktet til. På den annen side vet jeg med sikkerhet at jeg ikke gjorde noe aktivt for å stoppe mobbingen heller. Det ga en sur følelse i magen. Hva i all verden hadde blitt sagt og gjort som satt så godt i? Mobbing som sitter i! 25 år etter???

Dette er to bilder fra to forskjellige pm’er. Det øverste er et bilde fra klassechaten og det under er et bilde fra chat med meg og vedkomne som ble mobbet. De to øverste og det nederste feltene er fra personen som ble mobbet. Det nest nederste var fra en annen i klassen som forsøkte å oppmuntre.  

To av medlemmene i felleschaten forlot samtalen. Jeg lurer på hvorfor.

Dere leser at jeg var et lyspunkt. Det er hyggelig det, men det føles ikke akkurat sånn. Hvorfor var jeg et lyspunkt? Fordi jeg ikke mobbet aktivt? Var det alt som skulle til? Det er utrolig trist. 

Det siste året har jeg jeg vært vitne til mobbing ved tre anledniger. Den siste gangen tok jeg affære og gjorde noe aktivt for å stoppe mobbing. Det skulle altså ta 35 år før jeg forsto. Og nå forstår jeg enda mer. Jeg tenker på den tiden for mange år siden hver dag. Og jeg var ikke en av mobberne en gang. Jeg håper de andre fra klassen kjenner på det samme. Vi får selvsagt ikke gjort om på det som har skjedd, men vi kan gjøre noe nå. Jeg kommer ikke til å gå på den klassefesten. Det er ikke mye, men da viser jeg i det minste med handling at jeg tar avstand fra den som skjedde for 25 år siden. 

Det hevdes at en av grunnene til mobbing er at gruppen tvinger frem mobbeofferet sin egen, indre kraft. Jeg håper at det stemmer. 

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg skal i hvert fall tenke meg mer om heretter. -Og være mer bevisst på hva jeg sier mens det er barn tilstede. 

-Anita-