«Hvis du
sier sånn, så heter ikke du mamman min!» Okay? Sånn har det altså blitt… Denne
kladden av kjøtt, blod og DNA som lå og skvulpa inni meg i 9 måneder har blitt
stor. Eller større da. Hun er fortsatt i underkant av 15 år fra å kunne stemme
på hvem i kardemommebyen som skal bo i tårnet, selv om det ikke alltid virker
sånn. Hun kommanderer, bestemmer og hører ikke etter. Hun gjør som hun vil. Fri
barneoppdragelse? Så langt derifra! Her finnes regler, skal vite! Det er bare
ikke alltid vi følger dem…
Året er 2008
og jeg hadde begynt i ny jobb. Av alle som møter sin partner på jobb var jeg en
av dem. Det startet med en diskusjon om en bilnøkkel. Denne diskusjonen
fortsatte på sms. Etter en kort stund var nøkkelen glemt og telefonen nærmest
eksploderte av flørtende meldinger. Det gikk jo som det måtte gå og etter ca 20
minutter var jeg gravid. Vi kan nok gjøre om de 20 minuttene til 4 måneder, men
det var uansett kort tid. På en sydenferie i november fikk jeg denne på sms:
«Vil du og Shot flytte inn til meg når du kommer hjem fra ferie?» Jepp! Klart
det! Moro med blokk a gett! For meg som er født og oppvokst på landet. Kom
sikkert til å gå kjempefint i 9 etg på Furuset i Oslo…
Vel, vel.
Jeg flytta inn jeg, og fylte opp en fra før perfekt innredet leilighet. Ikke så
perfekt lenger. Jeg har jo ikke fletta peiling på interiør, men inn skulle det!
Jo mer, jo bedre.. Trangt og godt ble det.
Det blei
pissa på en pinne. Og en til. Og enda en. Kjøpte trippelpakke. 6 graviditetstester
med et lite vindu som bekreftet budskapet! «Hvordan blir resten av livet ditt?»
-Sjekk vinduet i plastpinnen du får kjøpt for 99 kr på apoteket! Ok, hva gjør
vi nå! Fortelle det til Kenneth? Selvfølgelig! Det skulle bare mangle. Jeg
hadde på forhånd advart denne skallede, tatoverte, meget muskuløse mannen mot
at jeg aldri skulle ha barn. Det var han HELT innforstått med! Men når det
først lå en liten astronaut og svømte ble det vanskelig for ham å svare ja, da
jeg mente: «Jeg tar vel abort?» «Tja», mente han… «du blir jo ikke akkurat
yngre… Er du sikker på at du aldri skal ha barn??» Var jeg det? Var jeg
bombesikker på det? Ja, det var jeg! Av flere årsaker. Kommer kanskje tilbake
til det en gang…
Uansett, så
satt vi der da. I A-møbler-sofaen, 30 meter nærmere himmelen enn hodet mitt
hadde godt av, og diskuterte frem og tilbake. Barn eller ikke barn? Mange
hensyn å ta. Mange detaljer å diskutere.
Det er
selvfølgelig politisk feil og ikke ønske seg barn. Men det var nå sånn det var.
Det var en av grunnene til at jeg tenkte at Kenneth var en mann for meg: Ingen
eks-koner, ingen barn, ikke noe gammelt kaos på veien. Men så kom det frem da.
Han HADDE jo lyst på barn. VELDIG lyst på barn. Okay… -Jaja, vi tok vel en tur
til en lege da. Det var visst riktig å gjøre. Volvat! «Kommer ungen til å bli
frisk?», «pen?» «vellykket?» Legen hadde dårlige svadasvar på spørsmålene mine.
Kommer barnet til å bli allergisk mot hund? I så fall var dette svangerskapet
helt uaktuelt å gjennomføre. Ubrukelig lege! Ingen gode svar på mine lynintelligente
og usedvanlige vesentlige spørsmål. Vi dro vel hjem da. For å diskutere mer.
Jeg kjørte bilen. Kenneth har ingen behov for å vise sin manndom ved å kjøre
bilen. Jeg var en bedre sjåfør, eller han lot meg i hvert fall tro at han
syntes det. Grei fry, nemlig. Volvat i Fredrikstad (husker ikke hvorfor vi var
akkurat der). Karlshus sentrum på vei mot Oslo kunne jeg forkynne følgende: «Vi
får vel få denna ungen da!». Det ble helt stille… lenge… Jøss, så stilt det
ble. Mente han ikke at han ville ha barn? Hadde han falt ut av bilen? Jeg
tittet til høyre. Gubben satt der han! Og han gråt! Jeg antok at det var gledestårer
og lot det være med det. Fortsatte mot Oslo, himmelblokka, hjem! Vi stoppet
selvfølgelig innom svigermor på veien og gråt litt der også. Gråting må til.
Skal det fødes unger, ja så må det gråtes.
Januar: Alt
som vanlig!
Februar: Australia!
Kenneth sin søster bor der og denne turen var planlagt før unnfangelsen av
dette vidunderet og skulle vare en måned. Venting, 2,5 timer på fly, venting,
13 timer på fly, venting, 6 timer på fly, venting, 1 time i bil, hundretusen
varmegrader…. Hormonene hadde allerede meldt seg og livet lekte! 1 måned i et
land jeg aldeles ikke tror jeg skal tilbake til. Med mindre jeg skal besøke
Yvonne da. Vakkert menneske! Retur! 1 time i bil, venting, 6 timer på fly,
venting, 13 timer på fly, venting, 2,5 timer på fly, venting!
Mars, april
og mai: Helt ok!
Slutten på
mai: Måtte slutte å jobbe. Jeg jobbet da på et sted som ikke egnet seg for
gravide. Gå hjemme da? I 3 måneder? Tanken: Blir fint det, tusle litt rundt og
kose meg og motta lønnen min fra NAV. Realiteten: Jeg satt i en overopphetet
leilighet, iført bare truse (sikkert sånn 3 for 1 løsning), med 2 kald-luft-vifter
og tømmerstokkene i hver sin bøtte med iskaldt vann. Alle sesongene av CSI før
vi dro på med den ene etter den andre sesongen med det vi kunne komme over av
serier. Jeg fortærte i snitt 1 pakke (10 stk) lollipop i døgnet.
Den siste
måneden (august) satt jeg vuggende, grinete og destruktiv foran tv’n. Jeg
googlet bilder av strekkmerker og lot pc’n tilfeldigvis stå åpen så Kenneth
skulle se hvor ødelagt jeg kom til å bli. Alt var over! Friheten, sexlivet, ja
hele livet var over. Munnsopp, elveblest og kløende legger var bivirkninger som
meldte seg. Bivirkninger av denne sykdommen som heter graviditet! Man kan
visstnok pådra seg denne sykdommen om man gjennomfører et velkjent stunt.
Det nærmet
seg nå. Vannet kunne gå eller komme. Øyet som ser! INGENTING var i orden. Ingen
klar fødeveske i gangen, ikke noe bleielager, ikke noe av det som vordende
mødre har koll på. Det eneste jeg visste var at jeg var 3 dager unna og ikke
kunne tørke meg selv etter toalettbesøk. 128 kg. Strekkmerker og sure oppstøt.
Det ble både
fødsel og en ettertid. Det ble en unge! Men det skal vi se på en annen gang.
Mitt opphold på A-hus og resten av babysirkuset fortjener egne dager.
Jeg vil nå
avslutte med å gi Kenneth Larsen, mannen som jeg ikke lenger lever sammen med,
mannen jeg har blitt venn med, Frøya sin pappa, den beste pappan, et 3 x 3
hurra. Jeg bøyer meg i støvet og står i giv akt. Hadde jeg vært han så hadde
jeg kastet meg ut av himmelbalkongen etter første semester. Men han er et bedre
menneske enn meg. Heldigvis!
Gina trikot
hettejakke med dødningerskaller, hullete joggebukse av ukjent opphav og
sexdrepere er på!
Jeg ønsker
alle gravide og ikke-gravide en fin natt!
-Anita-
Herlig !!!!
SvarSlett