En liten bit Anita...

Av en eller annen merkelig grunn får jeg mange tips om hva jeg kan og bør skrive om. Det er veldig, veldig hyggelig. Flere vil at jeg skal skrive mer om meg selv… Jeg, som alle andre har rom i hodet! Tenker at jeg nå lukker den ene døra på gløtt.

Jeg har laget noen tegninger. Jeg vet ikke om de er mulige å forstå for disse bildene er hentet direkte ut fra hodet mitt. Ingen tilfeldighet, sånn ser det ut. Det bilde med tidslinja hadde det vært moro og fått greie på om andre har også. Jeg har aldri delt akkurat det bilde med noen før. Det er ikke spennende og ingen statshemmelighet, men det er mitt bilde. Sånn ser jeg det. Når jeg møter nye mennesker og får vite alder så plasserer jeg dem på denne linja. Jeg vet ikke om det er vanlig eller om det stiller seg i rekken av snåle ting jeg har i hodet. 

 

Jeg vet ikke hvorfor kurvene er som de er. Da den triste skilsmissen inntraff var jeg ti år og jeg fikk Frøya når jeg var trettito. Kurvene er derfor ikke synonymt med store hendelser i livet mitt, gode eller dårlige. 

Tre tallet er en milepæl fordi jeg har mitt første minne fra den alderen. Jeg, mamma og bestemor var og hentet min første hund. Jeg vil tro at grunnen til at sekstallet står der er så enkelt som skolestart. 

Så ser det vel greit ut et stykke. Den voldsomme svingen når jeg fylte tretti er jeg usikker på. Jeg vet litt av grunnen, men skjønner ikke helt. Det jeg synes er morsomt er at livet flater ut helt til man fyller hundre. Da ser det ut som livet blir en fest. Satser på å slå i spikeren før den tid da jeg ikke har troa på at jeg orker mer.

Jeg har flere ting i hodet. Sirkler! De har poppet opp som så mye annet. Jeg har en til slekt, en til familie og en til resten. Alle sirklene gir mening hver for seg OG når de er flettet sammen. Dere som har kjent meg mer enn en lite kvarter vet jo at man trenger ikke være i slekt med meg for å være familie. Kryssene er plassert tilfeldig for å illustrere hvor mennesker står i forhold til meg. Den med slekt er sikkert helt selvsagt med Frøya i midten. Hvilke navn som skal byttes ut med kryss i de andre er det bare jeg som vet. Nesten i hvert fall… EN person til som vet. Pilene illustrerer at folk flytter seg nærmere eller lenger unna meg eller jeg flytter meg lenger unna eller nærmere andre. Det hender faktisk at jeg setter meg ned og fysisk tegner opp disse sirklene for å få en visuell oversikt over hvilke personer jeg har hvor. Veldig interessant. For meg da…  

I tillegg til tidslinja og sirklene har jeg et verktøy til som jeg bruker ofte. Det er skalaer, som oftest fra en til ti. Grunnen? For noen år tilbake hadde jeg et forhold til en mann som led av PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og for at hans hverdag skulle fungere måtte vi blant annet forholde oss til skalaer. Jeg kan ikke mye om alvorlige angstlidelser, men jeg fikk inntrykk den gangen av at det er vanskelig å svare konkret på spørsmål som omhandler abstrakte fenomen, som følelser. «Hvordan går det med deg?» Vet ikke, var svaret. Hver gang. Han visste virkelig ikke hva han skulle svare. Men når han fikk spørsmålet stilt på en annen måte: «Hvordan har du det på en skala fra en til ti?» Tja… 2,3… 7,8… Ok! Han hadde lært i terapien at alt over femti prosent var bra. Altså alt over fem på skalaen er bra. Jeg har tatt med meg dette videre og synes det funker utmerket på personer som er usikre på hva de skal svare. 

«Er du sulten?»

«Tja, nja, litt kanskje, men du trenger ikke styre med noe…»

For et vanvittig irriterende og intetsigende svar.

«Hvor sulten er du på en skala fra en til ti?»

Fem og nedover = ingen mat, seks og oppover = mat. Ingen ytterligere diskusjon behøves. Enkelt og greit. Ingen dikkedering. 

Trøtt, 1-10? Over 6: Legg deg!

Kåt, 1-10? Over 6: Ha deg!

Møkkete, 1-10? Over 6: Vask deg!

Jeg sier ikke at skalaer er det beste alternativet, med muligheten finnes. Og den er behagelig enkel!

Da har jeg gitt innsyn til rommet med sirkler, skalaer og tidslinje! Lukker døra igjen, kanskje den åpnes på vid gap en dag ;) 

-Anita-