Når lidenskapen brenner -I begge ender

“Frankly my dear, i don’t give a damn!” -Var setningen Rhett Butler sa til sin Scarlett O’Hara før han forlot henne for siste gang. Jeg er sikker på at han serverte henne en løgn.

Jeg spurte Frøya hva som var det første hun tenkte på når jeg sa lidenskap. Hun svarte skap. Det finnes mange slags skap. Blandt annet kjøleskap, vennskap, svangerskap, barskap, budskap og så klart lidenskap. Fordi vi lider oss gjennom det? Neppe. Vi står jo ikke med rompa bar i et barskap. Eller... Vi kan jo fort gå på en smell der. Jøss... Kanskje det nettopp er derfor det heter barskap... Aldri tenkt på før. :)

Vi har en lidenskap. Lidenskap for biler, båter, hester, hunder og arrogante mesterkokker.
I mitt hodet er det ikke snakk om lidenskap, men en hobby, en tanke, en fantasi, en drøm, osv. Jeg hører jo folk si dem har lidenskap for overnevnte. Egentlig er riktig gramatikk “ovennevnte”, men det høres helt feil ut i mine ører. Like feil som at folk har en lidenskap for frimerker. Jeg vet jeg tar feil, men lidenskap i mitt hode er kun en ting.

Jeg la ut et spørsmål på facebook. Det genererte 61 kommentarer.
Noen av svarene stemmer med det jeg kaller hobby, interesse, livsstil eller noe:
Musikk, håndball, båt, dans, hund og trening, bøker, en god diskusjon, geocaching, hest, travsport, fart og spenning, foto og natur/dyrebilder, mat, jobb, dykking.

Definisjon av lidenskap er som følger:
1. sterk erotisk følelse, begjær føle lidenskap overfor noen
2. sterk interesse, begeistring Blomster er hennes lidenskap.

Okay da... Så er alt dere nevnte over her også lidenskap. MEN det er nr 2. Jeg vil skrive litt om nr 1.

I den tråden jeg lagde på facebook var det noen som penset innom det jeg tenker:
Kjærlighet og følelser, dyrkelse, være der for hverandre, bry seg om, sensuell fyllesex, sex, å brenne for noe, elskov, begjær, engasjement, kjærlighet, damer. Om sistnevnte var fra en mann eller kvinne tror jeg er uvesentlig i 2014.

En dame svarte: “T. W. L. Han stjal meg da jeg var ung” Stjal... Hun bruker ordet stjal.

En flott, vakker, ung kvinne svarte: “Meg”. Jeg måtte spørre om hun mente hun selv var lidenskap. Fikk bekreftende svar. Så kult. JEG ER LIDENSKAP. Prøv å si det foran speilet. Jeg testet jeg. Var spesielt.
Jeg har ingen ytterlige kommentarer til det over her. Uhyre interessant. For meg i alle fall.

Scarlett og Rhett hadde det, Carrie og Mr.Big hadde det. Jeg har hatt det og sikkert flere, kanskje alle?

Jeg har to facebook venner som jeg kan kjenne meg igjen i. En dame og en mann. Uavhengig av hverandre. Da denne damen la ut en status om at “Når kjærsteriene tar slutt. Igjen. ”, følte jeg veldig for å sympatisere eller støtte eller i det minste skrive noe. Det var ordet: “Igjen” jeg bet meg merke i. Jeg skrev:

Så kom det et direkte spørsmål jeg ikke forventet:

Ego eller sjel? Det er helt utrolig. For et fantastisk vanskelig spørsmål å gi et seriøst svar på. Jeg svarte derpå at jeg kjørte bil og skulle svare senere. Dette var i september. Jeg må gi opp. Jeg har ikke noe bedre svar enn det jeg svarte fra busslomma: “begge deler!” Og det tror jeg virkelig på. Det er mulig egoet er en liten rottehale foran og at det er hovedgrunnen til at disse lidenskapelige forholdene rakner. I begge ender. Gang på gang.
En måned før dette kjæresteriet tok slutt, fant et annet forhold en ny start. Igjen. Hans venner la ikke sjul på skepsis og forundring:

Og jeg kommenterte. Igjen.
Jeg var like naiv og like positiv. Nå er det forholdet over også. Igjen.

Det hadde vært utrolig morro om jeg kunne satt meg ned en kveld med disse to uparene (pr idag. Imorgen vet vi ikke) og fått stille alle spørsmålene mine. Det hadde tatt tid. Og antakelig gitt meg usedvanlig mye. Jeg skal fortsette å holde et øye til de begge og følge med dem
Jeg ønsker dem uansett masse lykke til med den ene eller andre eller sitt eget ego. Så kan jeg prøve å holde styr på mitt ego så lenge.

Jeg vil avslutte med å dele min definisjon på lidenskap.
For meg er lidenskap når du tenker på, prater om eller er med et annet menneske som får elektrisiteten i kroppen til å ta full fart. Det starter nede i tærne, farer oppover i formel 1 fart med tanks karosseri og smeller i hodet, tømmer hodet og eksploderer som den største og dyreste nyttårsraketten. Lunten blir liggende igjen og knitre fra tid til annen, mens skuddene finner hver celle i kroppen og infiserer dem. Skuddene finner hverandre igjen i den ene hjerteklaffen og sniker seg bakveien inn for så å fylle hjertet med uante krefter for så å avslutte ferden med å legge seg som et bevrende teppe rundt midje og underliv.
Ikke den kuleste Volvo i verden kan gjøre dette med meg.

Trygt? Nei. Stabilt? Nei. Sunt? Nei. Det glade vanvidd? Ja.

Jeg redigerte litt på Google ;)

Fortsatt god advent.

-Anita-

Når dagen tar en helomvending. Til det bedre

Det skulle blitt Volvo vs Bmw blogg. Av ulike grunner ble ikke det noe av.
Deretter fylte hodet seg opp med lidenskap. Den blir det noe av, men jeg så på Brennpunkt på NRK før jeg la meg. Det handlet om pelsdyrnæringen i Norge i 2014. På under et sekund forsvant alt som assosieres med lidenskap og etterpå har jeg ikke merket noe til det. Jeg har av flere grunner hatt en stusselig dag sånn rent mentalt. Jeg er på jobb så jeg har jo gjort det beste av det. Satt på litt musikk og fant frem ferdiglaget pepperkakedeig. Mens jeg produserte de stygeste og hardeste krydderkakene noensinne ringte telefonen. 

Det var moren til han jeg jobber med. Jeg visste hun var på vei til boligen og stusset derfor på hva hun ville. “Finn frem katteburet og legg i en kladd. Du må bli med meg ned i en kjeller og hente en skadet katt”
Mottatt og forstått. Den rosa katteveska med blinkende paljetter sto klar i gangen med et sengeunderlag inni og jeg sto som en prest med skoa på i løpet av atten sekunder. 

Jeg vet om to mennesker i hele verden som er mer glad i dyr enn meg. Denne moren er en av dem. Jeg har jobbet her noen år nå og i tillegg til å drive med omsorg og pleie rusler jeg med ett og annet. Jeg har vært på leting etter familiens hund og katt, og jeg har luftet kaniner i bånd og drevet hinderhopp med de samme firbeinte.
Først skulle vi innom og hente en nøkkel før ferden gikk langt inn i Eidsbergs dype skoger. Egentlig skulle vi ikke så langt men jeg tror vi kjørte rundt og rundt så det virket vanvittig langt. Langt og lenger enn langt, ny feilkjøring. Jeg var ikke sjåfør selv om det kan forstås sånn ettersom jeg skriver. Vel fremme skulle vi altså låse oss inn, skru av alarmen, ta oss forbi en 60 kilos Amerikansk Akita og ned i kjelleren. Der skulle det ligge en katt som var blitt tygd på av denne kjempebamsen i annen etasje.
Jeg gikk inn som nummer to da jeg var den uten nøkkel. Hunden kom umiddelbart mot oss. Hun jeg gikk sammen med kjente hunden og sa navnet hans flere ganger, men han ignorerte henne og la over- og underkjeve rundt armen hennes. Jeg skriver ikke at han bet for det gjorde han ikke. Stor forskjell på dette. Hundefolk skjønner. Selv om han ikke bet hadde han en såpass truende atferd at jeg måtte helt ned i mellomgulvet for å og finne ro. Jeg kommanderte “sitt!” han responerte sporenstreks. Kult :)  Jeg prøvde meg freidig på en “bli!” også. Han var utålmodig så jeg fant et bånd hengende i gangen og inviterte til tur. Det var visstnok innafor. Mens vi var ute å trakk litt frisk luft ble katten i kjelleren pakket sammen i den råsa veksa. Vi forlot åstedet som vi fant det og humpet avgårde på veien mot sivilisasjonen. Jeg må legge til at jeg digger denne bamsen og synes han er vakker. At jeg fikk tatt et bilde hvor han ser sinnsyk ut er bare flaks. Ekstra kult :)

Jeg tok noen bilder på veien som jeg jo alltid gjør. Jeg visste ikke at jeg skulle bruke dem før en stund etterpå. Jeg bestemte meg ikke for å blogge om "dagen i dag" før jeg hadde tilbrakt ti minutter hos Spydeberg Dyreklinikk.
Jeg hadde egentlig dømt stedet på forhånd for jeg hadde hørt rykter. Aldri har jeg vært der og aldri har jeg møtt eieren av stedet, men jeg forebeholdt meg tydeligvis retten til å forhåndsdømme. Klinikken var stengt, men hun åpnet for denne katten som for øvrig var mye mindre skadd enn først antatt. Heldigvis. Etter en grundig undersøkelse ble de enige om at den 4 kilos
hårballen skulle bli over natten. For sikkerhets skyld.

Jeg husket ikke helt ryktene men så for meg et lugubert sted med halvdårlige løsninger.
Jeg ble så glad når jeg gikk inn der. Og jeg ble nysgjerrig. Jeg startet det som senere skulle vise seg å minne om spørretimen i stortinget. Og hun svarte etter beste evne. Og det var bra. “Vil du ha en omvisning kanskje?” Hah... om JEG vil det? Jeg vil alt. Alltid. Jeg hadde pelsdyrdokumentaren fra kvelden før friskt i minne og satt nok ekstra pris på åpenheten.
Jeg har jo ikke akkurat vært rundt om her i verden, men på de årene jeg har drevet aktivt med dyr har jeg antakelig besøkt over snittet mange veterinærkontorer. Aldri sett maken til dette. Jeg måtte stoppe ved den røde streken utenfor den ene operasjons stua. Ellers var både jeg og spørsmålene mine velkommen.

Eget rom for kattegjester

Eget rom for hundegjester

Rom for røntgen

Eget rom for behandling av tenner.

Operasjons stue 1 av 2. Nordtug måtte stoppe ved den røde streken på begge.

Kuvøser i 3 forskjellige størrelser

Dusjrom

Eget laboratorie for hastesaker

Stort, flott basseng med sikkerhet i høysete :-) 

Eget rom for ultralyd

Eget rom med vann-tredemølle

Og sist, men ikke minst. Noe jeg selv har savnet ved 4 anledninger. Et rom for farvel... <3 

Selv om Spydeberg Dyreklinikk er stengt er det åpent på flere måter :-)

Takk for omvisning og takk for flott hjelp med katten som etter etpar sprøyter forhåpentligvis både har mindre smerter og færre bakterier

Vel hjemme møtte vi heldigvis mat. Det tar på å være på tokt noen timer.
Skulle forresten ønske at alt jeg bør holde meg unna hadde vært merket med rødt. Hadde vært mye lettere sånn ;-)

-Anita- 

Dress! Av eller på? Ut eller inn?

Jeg er overrasket. Jeg var sikker på at det skulle være vanskeligere å få dratt på en mann en dress enn en kvinne en kjole. Men den gang ei. Det er julebordstider. Det er dresstider. For oss med en dressfetisj så er det to ting som går og gjelder. Begravelser og julebord. Sistnevnte er ikke nødvendigvis det mest hyggelige, men vi får nå late som.
Det startet her:

En dame valgte å kommentere dette:

En annen dame foreslo denne løsningen:

 


Det fortsatte her:

Dette har generert 66 kommentarer hittil. Og min eneste blodfan lot ikke dette gå ubemerket hen:

Og jeg tenker og tenker. Jeg kan koke det ned til at jeg tenker to ting.
1) Kvinner er ikke nødvendigvis mer opptatt av å pynte seg enn menn.
2) Har jeg tatt feil? Har jeg ikke en dressfetisj? Har jeg en ryggfetisj?

Mulig begge deler. La oss ta tak i det siste her. Det med rygg og mann. Jeg kunne skrevet menn, men det blir garantert feil. For en eller annen. En mannerygg blir alltid bredere og mer voldsom med en dressjakke.


Midt i skrivingen poppet det inn en kommentar: “Dress; menn og fyrstikker?”
Jeg spurte ikke mer. Stort sett så spør jeg men ikke om det er fare for at svaret ødelegger fantasien min. Den kommentaren kan bare henge der...


Egentlig så synes jeg alle menn er flotte i dress. Kjole og hvitt, smoking gir meg ikke den samme følelsen. Jeg tror jeg vet hvorfor. Det blir som å kjøre Volvo vs Porsche. Volvoen er ikke nødvendigvis dyrest men den er definitivt mest firkantet.

Og apropos Volvo. Å ta på dressjakke utenpå olabukse og sko med lisser blir som dette: 

Jeg har gjort litt research eller bedrevet litt forskning om du vil. Jeg kan jo faktisk dra fingrene nedover en dress uten at det er en mann inni og kjenne på "den" følelsen. Og jeg kan ta på en mann uten dress og kjenne nesten det samme.
Og hva med skjorta og slipset? Hva er det som faktisk gjør noe med meg?

Ny kommentar: “Lakksko! Må tenke mer nå. Lakksko er for meg like meningsløst som kjole og hvitt, men jeg er åpen for nye imputt. Alltid!

Olabukse, skjorte og slips er en nødløsning jeg kjenner jeg kan leve med, men skal jeg være helt ærlig så er olastoff et skikkelig minus i den sammenheng. Hva med bare slips og jakke?

Når jeg kom med forslag om bar overkropp og dressjakke fikk jeg svar og det lød som følger: “Pfufff!” Ikke det nei. Jeg fikk jobbe mer med den ideen da.

Frakk og halstørkle? Frakken må på og halstørkle må av. Det er vel ingen hemmelighet at jeg har en aldri så liten betatthet av vår alles mesterkokk Eyvind Hellstrøm. Han er genial i hodet og flott og se på, MEN halstøkle må av. Eller skjerf eller hva det er han har. Jeg prøver å fortrenge det.  Jeg har svært lite makt her i verden, men den lille jeg har prøver jeg å dra til det ytterste:

Nei fader.... Det går ikke an å spekulere på dette foran en pc. Jeg måtte ut i gatene og se. Og kjenne. And so we did! “Stallen” i Rakkestad holder i julebordstidene. Jeg spurte litt rundt. Hvorfor. “Hvorfor har du på deg det du har på deg?”
Og jeg fikk svar. På alt annet enn det jeg spurte om. Men såpass har jeg lært. Sånn er Rakstinger. “Hey schnuppa. Hvor er du fra a?” Som om det synes at jeg ikke er fra kremen. Synes det at jeg er fra en utenomjordisk plass kalt Fredrikstad. Har jeg DET utseendet?

Nuvel... Jeg tok bilder og stilte spørsmål. Konstruktive svar glitret med sitt fravær.

Vel hjemme igjen i sene timer prøvde jeg meg igjen. "Kan jeg ta det bilde nå?" "Jada, kom igjen!" Hmmm... Lærte jeg akkurat da at om jeg får et nei så er det bare å kjøre på med alkohol helt til jeg får et "ja"?  Kult. Litt dumt å skrive om det kanskje for da kan jeg vel ikke bruke det trikset en gang til...
Uansett så vant jeg denne gangen. Takk for det :)

Slipsnål? Ikke nødvendig, men veldig stilig.

Cognac og sigar til dress? Ja, alltid innafor.

Konklusjonen må bli at jeg blir fort bergtatt av menn med bred rygg som bærer dress. Og hvis du skal pynte deg så gjør det ordentlig eller la være. Om jeg er rar eller normal er ikke veldig viktig. Og for å svare på det jeg spurte om innledningsvis. Dressen skal på og gjerne forbli på også. Kan bli mye morro av det ;)   -Har jeg hørt!

Og sånn til info. Kvinnen som er så dømmende over her ser sånn ut på håret om morran. Det sier seg selv at når man er så naturlig ryddig så henger man med folk med dress og slips.

-Anita-

O hellige dag

Skulle jeg ikke skrive bok da? Joda. “Hun får vel ikke til det heller”! Joda, ro deg ned. Skulle jeg ikke fått til alt jeg alltid har fått høre at jeg ikke får til, hadde jeg ikke fått gjort stort annet.
Jeg sluttet jo å skrive på bloggen for å konsentrere meg om boka. Så har det skjedd at jeg ikke helt vet lenger. Hvor drøy skal jeg være? (Det lurer jeg for så vidt på når jeg blogger også. Egentlig har jeg MYE mer på hjertet enn det som kommer frem) Skal jeg være pip åpen og dønn ærlig så ender jeg vel opp med å ha ti mennesker rundt meg. Så hva da? Skal jeg pynte på sannheten? Nei, da lar jeg heller være. Jeg må finne en måte å sno meg på så jeg kan være ærlig uten å tråkke på folk. Jeg vet dette med påtråkking er litt “inn” men jeg velger selv å avstå fra det. I hvert fall intill videre. Så der står jeg da. Midt i boka og midt i ungdommens glade vanvidd og lurer på veien videre.
Mens jeg lurer skjer det så mye og et sted må det ut.

For å starte midt i. Kl 20.08 igår (mandag) ringte jeg pappa.
“Husker du når jeg snakka om å ta befalskolen?”
“Ahhh, ja!”
Åååååå. Han prøvde å skjerme meg som han alltid gjør, men jeg hørte det. Det var så vidt hørbart men jeg lyttet. Stort sett hører jeg bare etter, men akkurat han lytter jeg til.
Jeg hørte et snev av vemod. Jeg lurer på hva han tenkte det sekundet. Hvis han hadde gjort sånn eller slik. Sagt sånn eller slik. Hadde det hjulpet? Umulig å si. Hadde jeg ikke kjent han kunne dette lett blitt forvekslet med lyden av skuffelse. Men jeg vet. Han er stolt. Uansett. Neida, det var et snev av vemod. Så søtt at han ville skåne meg for det. Han fortsatte: “Ja, det husker jeg godt. Jeg husker jeg håpet så inderlig du ville gjøre det”.
Jeg har tatt mange riktige valg her i livet. Men hva kommer til skole, jobb og økonomi så har jeg gjennomført gjort feil valg.
Nuvel. Det er for sent nå. Med befalskolen altså. Men det finnes andre veier. Om jeg sier at jeg nå

skal starte min karriere i forsvaret så er det løgn fra ende til annen, men... Det er jo alltid et men...
Tanken har ligget der i snart tyve år. Ting tar tid. Etter et lite spark der sola aldri skinner fra en kollega tok jeg kontakt med en gammel bekjent fra tiden i Norsk Folkehjelp Fredrikstad. Joda, her var bare å komme på julemøte i Moss og Rygge Lotteforening første mandag i desember. Om jeg ikke har nok å gjøre? Tja... Jeg har ikke hatt så god tid på lenge som jeg har nå. Jeg merker at Sanivara blir stående for mye og det må taes tak i. Omgående. Ellers tror jeg alle får sitt. Og vel så det ;)
Så hva nå? Lotte? Vet ikke helt. Men jeg ser at det finnes muligheter for at unge frøken Nordtug kan få noen nye inputt i livet. Og det er viktig. Skaper energi og motivasjon. Vær på vakt. Står det en dag en kamuflasjekledd skrullig og banker på vinduet så kan det være meg.
Jeg vet at noen applauderer og noen ønsker meg dit pepper’n gror. Like forbannet fortsetter jeg livet og fniser mens jeg går. “Du finner på så mye rart!” Ja, og det er jeg jaggu glad for. Det er såklart en bitteliten mulighet for at all min aktivitet handler om en type indre uro, men ingen diagnose foreløpig.
Da jeg fortalte om Lotteprosjektet til Per fikk jeg svar. “Ja, det synes jeg du skal. Du som ikke har noe annet å gjøre. Du har så mye fritid så den bør du fylle opp.” Jeg så smilet som tvang seg frem og jeg hørte lett sarkasmen. Men øynene sa stolthet og kanskje bittelittegranne misunnelse. Ikke sikker på sistnevnte.
Per? Hvem Per da? Var ikke han død? Jo, men det finnes flere. Viktig å ikke ha så mange navn og forholde seg til tenker jeg. Kan fort bli veldig feil.

 

 

 

Fort fort tilbake til Lottetanken. Jeg møtte altså opp utenfor vakten på Rygge militære flystasjon klokken 17.36, ni minutter før avtalt tid. Også jeg som på et tidspunkt lå 21 minutter bak skjema. Må være at jeg kjører BMW om dagen at jeg kjører inn så himla mye tid. Eller det kan være at jeg alltid har en klokke på sommertid og en på vintertid. Så kan jeg velge ;) 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg møtte mitt gamle bekjentskap og ble guidet inn porten der jeg ble møtt av en flott ung gutt som tok sertifikatet mitt i bytte mot et besøkskort. 

 

 

 

 

Det området var stort, aldri vært der inne før jeg. Langt og lenger enn langt inn i skogen. Minner meg om en annen opplevelse, men det kan vi ta siden.
Der fantes damer, der fantes grøt, kaffe og gløgg. OG ikke minst fantes der svar på mange spørsmål.
Etter to særdeles hyggelige timer bar det ut igjen. Jeg byttet til meg “lappen” og fant en vakker, ung pike i porten. Bilde og greier. Hun stusset litt, men slapp opp og var vennelig innstilt til en BMW kjørende, adrenalinfylt, sprudlende, fremtidig lotte. Kanskje. Og ja. Hun ga tillatelse til å bruke bilde offentlig.

 

 

Vel hjemme og Frøya i seng var det bare å hive seg over pc’n. Jeg hadde tenkt å sitte i ro og smake på inntrykk og forvalte dagens informasjon. Men det ble avlyst. Det kokte på Nitrogruppa. Hunder forsvinner på de minst passende tider. Etter en stund måtte jeg rett og slett legge meg nedpå. Med beina høyt. Det jeg elsker gjør meg noen ganger litt svimmel. Adrenalinkick for eksempel. 

 

 

Det startet som en rolig dag. Jeg brukte nesten en time på å fundere på om denne blomsten skulle reddes eller kastes. Jeg småpyntet til jul og hørte på julemusikk. Så giret jeg ned og ga gass. Som en border collie som setter inn neste gir. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ipa er hjemme hos sine eiere igjen. Valpen i Lier har vi satt ut felle til. Huskyblandingen observert ved Svinesund hotel er påkjørt og drept ved Berg. Gutta i Heggedal er gjenfoent med sine eiere. 

 

 

 

 

Nå er klokka snart halv tre. Lurer på når pulsen skal sakne farten...?
Ps. Blomsten er død og julen er godt plassert.

 -Anita-