Volvo? Eller bil?

-Eller Volvobil, som Frøya sier! «Hvem er den beste bilen, Frøya?» «Volvobil!»

Min første bilopplevelse er selvfølgelig fra en Volvo! Det fantes nok ikke noe barnesete for babyer den gangen jeg ble født så jeg lå vel bare i et fang. Eller kanskje jeg lå og flaksa frem og tilbake i baksetet. Eller kanskje jeg var bundet fast til taket for alt jeg kan huske. Hjem fra St Joseph hospital bar det i alle fall. I 1977. I pappas dype blå 142, 1969 modell. Min foreløpige siste bilopplevelse skjedde for noen timer siden. Da var jeg innom butikken. Volvo fra ende til annen. Jeg har jo noen Volvoopplevelser imellom disse to også. Noen egner seg på trykk, andre ikke. Vi ser litt på hvor vi ender!

121,142,144,262,244,740! Flotte, sterke, deilige tall. Siffer. Siffer som lager tall som sier noe om hvilken type Volvo vi snakker om. Men vi snakker Volvo. Det er det viktigste. Akkurat disse tallene sier også noe om hvilke biler min far eier/har hatt i løpet av årene. Han har aldri eid noe annet enn Volvo. Totalt ni Volvoer på 38 år i trafikken. Jeg nevner dem her i kronologisk rekkefølge. Hvorfor? Grunnen til denne oppramsingen er umulig å forklare noen som enda ikke har knekt Volvokoden!

121/1966, 142/1969, 144/1963, 262/1978, 244/1980, V70/1997, 740/1985, 121/1967, 121/1964. De fire sistnevnte har han fortsatt.

Det var like før pappa kjøpte en annen bil for noen år tilbake, men han tok heldigvis til fornuft før det var for sent. KUN VOLVO! Jeg derimot, er en sviker. Men jeg har lært! ALDRI mer!!! Da jeg hadde fylt atten år og tatt sertifikat på bil var tiden inne! Og jeg hadde penger! Farmor hadde spart på en lurekonto så jeg hadde tyvetusen å kjøpe bil for i 1995. Det var helt ok. Og hvis jeg hadde brukt litt mer enn ti minutter på å bestemme meg så kunne jeg kanskje funnet en bil uten hull i gulvet, med et gearstag som holdt seg der det skulle og en motor som taklet varme dager. Om jeg hadde med noen til å hjelpe meg med bilkjøp? Joda! Jeg tok med Volvofantasten fra Eidet! Pappa misliker sterkt å bestemme over andre og han er ekstremt støttende når jeg har bestemt meg for noe. Dessuten var jeg jo atten år. Jeg visste selvfølgelig best. Jeg hadde jo massssse erfaring fra tidligere bilkjøp! Så ble det denne lille Golfen da. Golf GTI, så det gikk litt unna. All den tid den gikk i det hele tatt… Fiaskoprosjekt!

Nå gikk vi for NY bil. Eller den var 2 år gammel da. En 1996 Ford Courier. Denne gangen var det farfar som trådde til. Med SIN lurekonto! En litt større en! Dette var en bra bil, men etter 3 år skjønte jeg at nok fikk være nok. Nå måtte det Volvo til. Jeg byttet denne Forden med en 1988, blå 245 som nesten ikke hang sammen. Når jeg kom hjem til min mor, stolt som en hane og fortalte om bilbyttet fikk jeg kjeft derfra, til evigheten og tilbake igjen. Det var nemlig det jeg hadde gjort! Byttet! Byttet uten mellomlegg! En rustfri 96 modell mot en rusthaug av en 88 modell. Men det var Volvo og jeg kjente inni meg at det var et fantastisk valg!

Her er min merittliste hva gjelder Volvo: 245/1988, 245/1989, 745/1991, V70/2005. Listen er ikke lang nok, men det kommer! Det kommer!

For en tid tilbake stusset jeg litt over ekstasen jeg opplever når jeg befinner meg i, på eller rundt en Volvo. Etter et tips sendte jeg en sms til min far og spurte om jeg tilfeldigvis var blitt unnfanget på et Volvopanser. Om han husket…. Joda, han husket! Han husket mye mer enn jeg ville vite. Det hadde holdt med et ja eller nei på det spørsmålet der. Men vi er jo litt like der han og jeg. Blir høye på både oss selv og andre når Volvonavnet nevnes.                         

Så, hva er det med denne firkantete, i gamle dager svenskproduserte klossen av en bil? Volvo er latin og betyr «jeg ruller»! Det sier vel egentlig nok… Men jeg har mer. Kjemi! Den samme følelsen som du kan slumpe bort i på en annen arena i livet. Sammensmeltningen! Det å sette seg inn i en Volvo og kjenne at jeg nærmest glir på plass. Vakkert! De firkantede og klare linjene! Den sterke «traktoren» men danseplass nok til hele castingen fra Dirty Dancing! Også tryggheten da så klart! Både jeg og pappa har opplevd å bli påkjørt inni hver vår panservogn med det samme resultatet. Vi måtte vaske bort møkk for å lete etter skramme, mens de i den andre bilen satt igjen med en trekkspillignende sak!

For å oppsummere: Når du kan velge å sitte i en sterk, trygg, behagelig bil som bare ruller avgårde så greier ikke jeg under noen omstendigheter å forstå at noen kan finne på å velge noe annet.

 

 

Jeg blir like lykkelig og imponert hver gang jeg treffer en Volvo. Om det er i Riga eller i Sokndal, på 17. mai eller i en gruppe! Volvo er Volvo! 

 

Vel, så avslutter jeg her! Det kom ingen skitne Volvohistorier… -denne gangen! 

 

Med ønsker om en børnende kveld og natt ;) :)

-Anita-