Født i grisebingen! En eventyrlig reise

Dette innlegget er dedikert til Bestemor og Bestefar. Med store B’er! Savner dere! Hvil i fred dere to raringane <3

«Nedi Fredrikstad et sted,

ja, St.Joseph hette det,

i november året nittensyvogsøtti,

e lita jente kom til jord,

like stolt var far og mor

osv….»   

Melodi: Ned på youngstorgets basar.

Sånn startet en av konfirmasjonssangene mine. Så det er litt løgn at jeg er født i grisebingen. Jeg er ikke døpt der heller, MEN jeg har tilbragt usannsynlige mange timer i grisehuset. Jeg er jo oppvokst på bondegården Grindbakke på selveste Veum i Fredrikstad! Om jeg kan sangen: «Det er høl i gjerde på Veum»? Ja, den kan jeg!

Jeg, mamma og pappa i en etasje, bestemor og bestefar i underetasjen.  Lille tynne bestefar og en litt større, ikke fullt så tynn bestemor. Arnt Olaves Olsen og Eli Marie Olsen (født Johannessen). Grisebonden med frue. Gift i omtrent 100 år, 1 barn. Det var jo sånn folk holdt på i gamle dager. Giftet seg og forble gift livet ut. Pussige typer.

Disse to menneskene var fulle av en hjertelig godhet. Jeg var enebarn og vokste opp på en bondegård med dem, Pompel og Pilt (bestemor kalte dem det). Jeg var «Pilterolt»…?? Det var sang og dans og latter støtt. Også litt faanskap innimellom. Begge to hadde en deilig sans for rompehumor og de ertet hverandre helt til det aller siste. Alltid et lurt glimt i øyet på begge to.

Bestemor var e grepa kjærring. Og sterk som en bjørn. Hvis hun ble sint tok hun bare de hun ble sint på over nakken og bar dem ut. Bestefar lo. Eli var avholdsdame og hatet fyll. Han Arnt derimot tok seg både en knert eller tre. Når hun hadde sittet og hørt på fyllerør lenge nok og det endte som det ofte gjør: «schlapp a Eli, schett deg her a… scjå schal du høre på meg... Du må tsa det litt mro…»  «Ro?? Skal vise deg ro jeg gett!» Opp på skuldra og rett ut! Var vel like før ho bar dem rett i Veumbekken… -Så kunne de ro hjem…

En gang i tiden fantes det jo kun utedo på gården. Selv om vi hadde vannklosett inne valgte de på varme dager å gå ut. Utedoen hadde sitt «utslipp» i samme haugen som den ene grisebingen. Uproblematisk. Der fantes et stort hull, et litt mindre hull og et bitte lite hull. Var man nøden skulle det ikke stå på høla. Alle med hvert sitt lokk. Det vanket et og annet besøk som ville ha seg en liten pjolter som ofte ble fler. Bestemor var jo som nevnt tidligere ikke noe for den slags og denne herren jeg her skriver om hadde en tendens til å sette seg på utedoen i de sene nattetimer. –Og sovne. Men Eli visste råd og den siste gangen han sovnet på den doen våknet han med den mest hardbustete piasavakosten du kan tenke deg børstende et sted der sola aldri skinner. Han kom aldri igjen…..

Dohistoriene tar ikke slutt. Det er noen av oss som sliter med inkontinens når latterkulene setter til som verst. Bestemor var på vei fra huset, forbi låvebrua, med retning grisehuset da denne historien fant sted. Bestefar ropte et eller annet til henne og hun begynte å le. Hun lo så hun måtte tisse. JEG vet hvordan det er å le og tenke at jeg må tisse! NÅ! Da er det bare en ting å gjøre. Under låvebroa, ned med buksa… Dette var på våren så det var føre deretter… Vått, vått, vått og leirete. Bestefar fikk se sin yndige fru speede under brua og så sitt snitt i å bli en liten Lønneberget-gutt. Han begynte å gå mot henne, hun skjønte hva som kom til å skje og begynte å le igjen. Uten engang å tenke tanken på å evne og reise seg… Den følelsen av hjelpeløshet… Han kom nærmere, hun lo mens hun begynte å kjefte: «Arnt!!! Stopp!! IKKE gjør det!!!» Når bestemor brukte stemmen for å advare, var det nettopp det hun gjorde. Ble hun høyrøstet sto alle i giv akt fra Veum og helt opp til Liane. Bortsett fra, selvfølgelig, når latter trengte seg igjennom og den sinte stemmen sprakk så det spruta… Han var helt innpå nå, uten å vise noen form for sympati. Håndflaten kom faretruende nærme panna og traff! DER JA! Hun lo, han lo, hun måtte gi opp! 10 centimeter med leire uten bukse!?! Ikke innafor. Det verste var de 20 meterne fra låvebrua og tilbake til huset… Dette var midt på dagen!

For å ha det på det rene: Jeg husker at det fantes alkohol og at folk drakk! IKKE EN GANG kan jeg huske at noen var fulle så det var ugreit! Bare humor og tøys hele tiden.

Bestefar var gammel hvalfanger og bar preg av det. Jeg har hørt mang en historie fra Sørishavet. De frøs og jobba. Ikke sånn jobbing som vi driver med…. Det var ikke snakk om overtid, 3-dagers og lunsjpauser på en halvtime som fort blir to timer. Det var ikke snakk om riktig arbeidsstilling, LO eller sykepenger. De jobbet! Jobbet og frøs, frøs og jobbet. OG diktet sanger. Sanger om piker, vin og sang. Og varme. Men dette hører jo litt sammen… Det var disse sangene han kunne og gjett hvem som fikk høre dem? Havana og Cape town. Og damer. Resten kan dere regne ut selv! Og vi lo. Ikke bestemor da. Hun syntes ikke noe om å lære bort sånne viser til «jentungen».

Selv om bestemor hadde «fanget» en hvalfanger var hun ikke særlig bereist. Oslo? DET var langt det. Hun kjørte rundt i Fredrikstad hun, og solgte egg. Hjemmeverpede sådann. Fra brune høner. Beste egga! Etter sigende fantes det like mange fule gubber som kjøpte egg den gang som det finnes grunner til ikke å gå alene i mørke bakgater i dag. Det fantes eggeruter. «hvilken rute kjører du?» «Vi kjører sammen a, Eli?» Jada, de ville ha med seg henne på eggeruta si. Amazonekvinnfolket fra Veum. Som en slags kvinnelig Hulk Hogan, med en stemme som kunne sveise hammer og ambolt sammen på en god dag.

Hun var ikke redd. Med mindre jeg var ute på egenhånd. Og det var jeg jo støtt og stadig. Først på hest, så på moped også med bil. Det skulle gå fort uansett hvilke type hestekrefter det var snakk om. Hvis jeg kom hjem etter mørkets frembrudd, som jo skjedde med kortere og kortere intervaller ettersom alderen steg, ble det uro. Jeg kom over bakketoppen, forbi gartneriet og så det lille hodet bak gardina. Minimalt med lys, tv’n av. Jeg vil tro at mens hun satt og ventet og lagde seg store dramatiske eventyr i hodet, lå grisebonden sjøl og purket på divan. Ikke fordi han ikke brydde seg, men fordi han mente at «jentungen» måtte få leve litt, prøve ut og kjenne på det i ettertid. «Ho kommer vel hjem», «hører vi ikke noe er det vel bra!» Ja, synes jeg hører han. Jeg skrudde av den motoren jeg hadde tilgjengelig og listet meg inn, vel viten om at jeg snart ville høre det ble ropt: «Anita?»… «Ja» Lukket opp døra inn til dem. «Hvorfor sover dere ikke? Klokka er to på nattan… «Ehhh… Jeg våknet når du kom inn, legg deg nå!» Særlig… Hehe… Men jeg lot henne tro at jeg trodde henne. Meningsløst å diskutere. Jeg var høyt elsket. Bra det vel!

Vi hadde egen inngangsdør oppe, men det ble feil å bruke den inngangen. Da fikk vi jo ikke hatt vår korte dialog som var bekreftelsen på det viktigste av det viktige: Respekt! HUN satt oppe og ventet på MEG, JEG latet som ingenting og HUN fikk de siste ordene: «legg deg nå!». Perfekt!

Det var åtte års forskjell på de to gamle og de var oppvokst under ganske nøyaktig samme kår, men hadde allikevel ulikt syn når det kom til dyrehold. Bestefar mente at dyra skulle tas vare på, men samtidig var de mat på bordet. Dyr skulle behandles med ærbødighet og respekt, men de skulle leve ute. PUNKTUM Bestemor hadde ingen problemer med at dro med meg alskens dyr inn. Kattunger, kopplam, og mus. Ja, til og med hesten hadde jeg inne på kjøkkenet. Hunder? Ja, opp i senga. Men jeg måtte ikke si noe om det til bestefar… -Som om han ikke skjønte… 

Nå skildrer jeg fra 1980 tallet. På den tiden sjåførene til Gilde hadde fått strømpistoler så grisene skulle gå fortere på lasteplanet. Effektiviseringen av Norge AS hadde startet. Dette var Hr.Grisebonde svært lite positiv til. Frem til nå hadde slaktebilsjåføren hatt god tid. De hadde lagt ned lastelemmen, satt opp støttegrindene og tok seg en blås eller to av pipa mens unggrisene fikk kjenne på nye lukter og venne seg til lemmen før de skulle på. Ro og trygghet. DET skulle dyrene ha. Men så kom strømpistolen og stress. Jeg husker bestefar snakket om den strømpistolen med gråt i halsen. Hver sjåfør hadde fått utlevert en pistol. Når grisene skulle på lemmen og fikk for god tid skulle han smelle inn en liten strømkladd i skinka på dem. Ufarlig for kjøttet og mer tempo og flere innhentinger for Gilde. Uaktuelt for bonden. Det gikk vel to eller tre strømhentinger før roligheta sjøl ble sint, dro pistolen ut av hånda på føreren og kyla volt rett i nyrene på’n. Han kom aldri igjen han heller. Det kom fra den dagen en annen sjåfør! Uten strømpistol! Hurra for Arnt!

Her kunne det fort blitt en bok. Jeg husker lyder, lukter og følelser som om det skulle vært i går. Ingen av dem likte felemusikk så de sitter vel på hver sin sky og spiller på slurva! Ære være dem for det.

Jeg kan ikke bestemme når jeg skal skrive om hva og i dag ble det dem. Bilder kommer senere, når jeg finner de jeg skal bruke.

Legger ved den sangen som mest av alt minner meg om bestefar. Arnt fra Grindbakke på Veum i Fredrikstad

 Erik Bye – Tømmerkoievise

Ha en velsignet natt/morgen/dag 

-Anita-