Når jeg begynte å "leve" på facebook fikk jeg høre at jeg burde skrive blogg, og det gjorde jeg så klart. Som å tenne en fyrstikk. Som det meste annet gikk jeg inn i bloggverden med hud og hår og hjerte og sjel. Noen mente jeg burde skrive mer og oftere, noen mente jeg burde roe ned. (Jeg tror det var for å forhindre at jeg skulle "ta av"! -For sent. Jeg følte et lite press komme smygende samtidig med at den dårlige samvittigheten vokste. Og søvnen.. Jeg var nede i 3 timer pr døgn...
Bloggen var et fantastisk verktøy for å få ut helt bestemte tanker i helt bestemte perioder.
Noen mente jeg burde skrive bok. Jeg føler at dette er mer gjennomtenkt enn det bloggstarten var.
Jeg føler at jeg blir satt/setter meg selv i de mest pussige situasjoner og opplevelser. Jeg evner å se alt dette utenfra. Jeg tror det er derfor jeg ler så mye.
Nuvel, min far har også bestemt seg for å skrive bok. Det var DA jeg bestemte meg også. Han skal skrive om Midtøsten for det kan han utrolig mye om. Hvis jeg skal skrive om det jeg kan mye om så ender jeg vel opp med en bok med statusoppdateringer fra facebook. Jeg har tenkt å bevege meg på litt ukjente områder. Ellers vil vel dette bokprosjektet gi meg lite eller mindre
enn det. Jeg skal strekke strikken så langt jeg kan også enda bittelitt til. Som jeg pleier. Jeg kommer vel til å stille meg for hugg. Det vil vel heller ikke være noe nytt. Det vil vel bli forsøkt kappet av. -Igjen! Men jeg skal allikevel få dratt inn nye aspekter og jeg skal være dønn ærlig! Til noens store glede og til andres O'store vrede.
Korta er delt, det er bare å starte spillet. Takk til alle som har fulgt meg og støttet meg. Om jeg havner her igjen aner jeg ikke noe om. Så, gåsehud eller ikke... .nå starter det!
Takk så lenge :)
-Anita-
