Noen ganger må det bare ryddes opp litt. Jeg
blir hengende etter både her og der. Mest her. På bloggen. Skal jeg drøye noe
lenger med å skrive om sommeren nå så er det jo snart en ny sommer. Jeg har startet på fire blogger den siste tiden. Nå må jeg slutte å dvele ved dem og komme meg et skritt videre.
Vel, bortsett
fra 2 døgn i København og 4 døgn på Kypros så har det vel ikke vært så mye
ferie. Et døgn her og der, nå og da. Det holder for så vidt, enn så lenge.
Jeg
har badet litt, både i salt og i klor. Salt er flott for å bli brun, klor er
flott for å bli hvit. Alt til sin tid. Jeg er superfan av klor. Det kan være
fordi jeg vokste opp med en multitaskende mor som konstant levde med klorkluten
i hånda. Det ser ikke sånn ut hverken hjemme hos meg eller i bilen men det er
ikke klorinen sin skyld. Det er mangel på timer i døgnet. Men når det først
skal bli rent så er det bare ett svar: Klor! Det hender jeg og Frøya tar oss en
tur på badeland. Da blir hun så fin og ren under neglene etterpå.
Jeg vet at
det ikke er bare flott å dele basseng med mange mennesker inkludert barn som
kanskje ikke har stålkontroll på alle kroppens naturlige åpninger. Jeg har
tenkt at klor renser jo vannet fra det som eventuelt kommer ut av en annen
person og eventuelt inn i meg. MEN... Sist vi var innom for en fysisk renselse
kom jeg på noe. Hva med huden? Vi mister jo hud hele tiden og jeg fikk en
følelse av panikk når jeg begynte å tenke på hvor mange kilo hud jeg har kommet
i skade for å svelge igjennom årenes løp. Som en slags kannibal? Frøya er ikke
videre interessert i meg når vi bader lenger. Hun vil ordne seg selv, men jeg
kan jo ikke bare gå. Jeg må jo følge med og jeg ble stående å se på folk.
Blikket flyttet seg fra «supersvømmerene», til barnebassenget, til boblebadet.
Hvor mange slo ut en fis innimellom boblene? Kommer en fis alltid alene? Hvor
mange kvinner med utflod eller rester av mensen? Hvor mange menn med svette baller
og det som værre er? Og hvor rensende er egentlig klor? Uten svar på det siste
spørsmålet kommer ikke jeg til å nærme meg et basseng igjen, uten at det er med
noen det er helt naturlig å dele disse stoffene med, om noen... – egentlig...
Før jeg visste ordet av det satt jeg i et kar
igjen. Men det var mindre, jeg var alene og klorinen var byttet ut med olje.
Jeg befant meg på Holmsbu spa på behandlingsrom nummer tretten. Jeg er ingen
spa-spesialist, men har vært innom noen ganger. Jeg har aldri vært på en så
omfattende behandling som dette. En fantastisk bursdagsgave som jeg hadde
gledet meg veldig til. Jeg visste jeg skulle være der i fire timer, men var
usikker på innholdet og rekkefølgen. Mensenrester som jeg nevnte over her var
på vei ut og jeg var over snittet interessert i å stoppe det som måtte komme.
Da jeg fikk beskjed om at første ledd i spa behandlingen var en halvtime i et
kar, nevnte jeg forsiktig at jeg kanskje burde bytte propp først. Litt sånn for
alles skyld. Det var hun enig i. Hun var ikke norsk denne unge, lille, vakre
damen, men hun hadde mottatt budskapet. Det var jeg sikker på. Hun ble stående
så jeg tenkte jeg fikk by på den: «Kanskje jeg skal gå på et annet rom da?» Jeg
er ingen prippen type, men jeg liker å ha kjent folk mer enn femti sekunder før
jeg driver den slags aktivitet i sammen. Propp-byttet liksom. Etter en litt for
lang, litt for stille pause gikk det opp for henne: «Å, vil du jeg skal gå ut?».
«Åja takk, om du ville være brydd»
Jeg fikk nå puttet i denne proppen og trukket
på den elegante engangstrusen med string. Helt spesielt med en papirstripe
innimellom gluteusen. Helt til jeg dyppet den først tåen i vannet. Da var alt
glemt.
Sant å si så var jeg litt bekymret for disse
fire timene. Hva i all verden skulle jeg gjøre med alle tankene som ville
komme? Jeg husker jeg tenkte tre tanker for deretter å konkludere med at jeg
har et kult liv. Etter det var alt grått og boblete. Den unge, vakre kom med
frukt og kaffe. Hun gikk forresten ikke, hun bare skred rundt som en slags
englete brud. Under behandlingen oppsto det som det pleier mange muligheter til
en og annen morsom kommentar, men det var ikke mulig å få det ut. Jeg hadde
ikke ork til å åpne munnen, langt mindre få frem lyd. Annet enn ufarlig
stønning. Og da mener jeg den stønningen vi driver med når vi får servert
nydelig mat eller når vi er så tissatrengt at blæra nesten sprenger og får gått
på do. Jeg skriver «vi», men jeg får vel la være å dra alle med meg. JEG lager
lyder når JEG har det bra, også på en benk i et rom fylt med ro, mirakelhender
og klassisk musikk. Så var det en liten matpause i et rom hvor jeg var helt alene.
Nydelig. Jeg husker faktisk ikke så mye mer av behandlingen. Jeg evner jo å
slappe av når jeg virkelig kan. Og takk for det :)
Jeg fikk flere flotte gaver på bursdagen min.
Jeg fikk blomst på døra, MED avsender. Det var greit så slapp jeg å bli så
irritert som jeg ble forrige gang.
Jeg har fjernet bursdagsdatoen på facebook
for jeg ønsker ikke flere gratulasjoner enn at jeg kan takke hver enkelt.
Planen var å takke ordentlig for hver enkelt gave også men gaven fra telenor
var internett frie dager så det slapp jeg glatt. I tillegg til alle
facebookhilsner fikk jeg en rekke sms’er og den første kom klokka 0000 ;) Jeg sov på det tidspunktet for jeg hadde egentlig glemt hele bursdagen
min. Til tross for det sørget både nære og perifere for en fantastisk dag. Ja,
til og med ordføreren hadde på smykket til ære for meg. Det er en promille
mulighet for at han tullet, men jeg later som at «det var på ekte», som Frøya
sier.
Han hadde forresten sin egen, lille gave til meg selv om han ikke visste
det. Den 25 november ble for meg en blåmandag. Jeg var lei meg og muggen og
satt foran pc’n og nærmest trykket istykker tastaturet for hver bokstav jeg ville
formidle. Frem til dette bilde dukket opp. Jeg lo så tårene sto ut av hue på meg.
Ikke bare bilde, men mest teksten. Fantastisk ironisk. Digger det!
Det viste seg at flere skulle sørge for at
dagen ble mindre lei. Mer tilfeldig enn noe annet avtalte jeg en kopp kaffe med
en person jeg egentlig ikke hadde hatt ordentlig kontakt med på mange år. Jeg
danset meg ikke akkurat gjennom dusjen, men det gikk lettere med bartebilde
langt fremme i panna.
Dette bilde er tatt fra en benk jeg satt på i
en times tid og ble helt frivillig dratt tilbake til fortiden. Det var en
lettelse for jeg greier jo tydelig ikke å slippe helt taket på den. Fortiden
altså. Og isteden for å tvinge meg selv lot jeg meg bare rive med og nøt tankene
og praten. Dette er den eneste personen som gir næring til min lengten bakover
i tid. Jeg tror ikke det er sunt, men det gir en type pussig tilfredstillelse.
Jeg tenker mye på døden om dagen. Det tror jeg
er en følelse som kommer og går hos de fleste. Dette henger nok sammen med at
jeg føler at alt rundt meg går for fort. Så enkelt som det. Jeg delte disse
tankene med en kollega og han ba meg se en kortfilm på youtube. Filmen er om en
mann som var med på flyulykken i Andesfjellene. Familien hans trodde han var
død, så de minnet ham og begravde ham. Etter noen måneder kom han hjem til
et stort sjokk. Naboen luftet fortsatt hunden. En annen nabo klipte fortsatt
gresset. Ungene lekte fortsatt i gata og hunden klødde seg fortsatt bak øret.
Hva hadde skjedd etter at han var død?? IKKE EN DRITT! Ikke noe hadde forandret
seg. Det er interessant å tenke på. Vi får prøve å holde oss i live så lenge
som mulig.
Jeg har flere tanker om døden, men jeg skal
prøve å dempe meg. Jeg er jo så god på å skjule hva jeg tenker og mener ;)
Vel, bortsett fra dette så har livet forløpet
seg stille og rolig, til tider nitrist og kjedelig de siste månedene... :p
En siste ting for denne gang! Hun fotballfruen
som er totalt restituert etter to dager etter at hun fødte... Jeg er misunnelig
bare så det er sagt. Og jeg synes det er elendig at hun blir hengt ut. Det er
ikke hennes skyld at jeg ikke ser slik ut. Hun har nok jobbet for kroppen sin
og det er kult og tøft at hun viser den frem.
-Anita-
