Skinnet bedrar, del II

 

I 2008 jobbet vi i Hurdal, 2009 drev jeg og grodde en unge, 2010 begynte jeg i Stavanger. Jeg jobbet der fra februar til august og jobbet stort sett hver 3.dje uke. Jeg anslår at ca fem av ukene var sammen med Ellen! fem uker a syv døgn a tjuefire timer….. -840 timer! Det var selvsagt tider hvor vi ikke snakket i det hele tatt av hensyn til pasienten, men veldig ofte virket det som at han slappet av når vi skravla. Ikke om noe spesielt, men løst og fast. 840 timer minus litt søvn og noe annet småtteri. Uansett var det mange timer igjen til å prate. Her ble grunnlaget lagt for Anita og Ellen. Etter prosjektet i Stavanger startet vi å jobbe sammen i en kommune i indre Østfold. Der jobbet vi ikke mer enn noen døgn sammen av gangen.  Her ble det en liten kronglete periode fordi vi hadde ulike roller i boligen. Vi måtte lære oss å skille på hva som var jobb og hva som var privat. Det tok en liten stund å finne rytmen i forholdet vårt igjen. Ellen er en av de få jeg vet om som evner å skille roller og som evner å skille sak og person.

2010 er over. Ellen og Arvid har flyttet fra Kløfta til Vestby. LIKER! Mye nærmere.

Så kom 2011. Det var vel et helt greit år… Jeg fikk se Ellen drikke øl for første gang, og vi hadde en nydelig helaften på Son spa. Vi hang sammen og jobba sammen. OG lo sammen. OG gråt sammen. OGSÅ skulle vi til Tallinn. På en helt merkelig tilfeldig måte ble det født en gjeng som skulle på tur. 6 i tallet, bare kvinnfolk. Jeg og Ellen var hjemme hos meg og ventet på resten. Vi skulle sove hos meg siden jeg bor nærme Rygge flyplass og vi skulle dra derfra tidlig morgen etter. Den neste som dukket opp var Andersen, Marianne. Vi hadde 2 Marianner i gruppa så det blir enklest med etternavn. Andersen hadde jeg aldri møtt før (tror jeg), men hun kom nå inn og satt seg ned. Andersen kjente egentlig to av de andre i gruppa, ikke meg og Ellen. Andersen har en pussig arrogant måte og møte nye mennesker på. Kan virke nedlatende og granskende. Høres dette kjent ut??? For dere som leste forrige innlegg…? Joda, hun var jaggu litt samme type som Ellen. Som Ellen så er også Andersen bare vakker, så det er sagt! Men førsteinntrykket… De så ut som to løvinner som sirkler rundt hverandre før dem enten angriper eller forsvinner ut av hverandres syn. Men nå skulle vi altså på tur. To løvinner og fire apekatter! Vi skulle tilbringe over 2 døgn sammen. Andresen ble spydigere og spydigere i kommentarene og Ellen sin blodåre (hun har en i panna som blir fremtredende når hun blir sint) danset rundt i panna. Skulle denne turen være over før den hadde begynt? Neida, vi bet i oss alle mann og gikk og la oss sånn godt utpå… Herfra gikk det bare en vei. To døgn, X antall flasker med Cava og to stykk østblokkblekete hår senere var vi hjemme igjen. Alle hadde blitt bedre og bedre venner under turen og vi hadde allerede bestemt at vi skulle på ny tur. Neste destinasjon: Dublin i november! Dette ga mersmak.

Vi var også ute å kjørte hest sammen. Vi kledde hjelmene så godt at vi vurderte å gjøre det til en mote.

Nå har jeg og Ellen vært på 4 turer sammen, og flere skal det bli. Ellen måtte bare ha en liten pause da hun var i avl. Nye turer, med muligens noen andre rammer. 

Det spiller egentlig ingen rolle hvor vi er. Vi må uansett ha med ekstra skift begge to. Vi kan snakke om alt. Alvorlige og saklige. Men galgenhumoren tar fort overhånd og det ender med en spurt til toalettet. Ingen av oss rekker frem i tide. 

Nytt år! Herrens glade 2012. For et år. Det startet så flott i en kald januar med to kalde dager i Fredrikstad tingrett. Rettsaken mot min mor. Ellen satt ikke bare ved siden av meg, hun gjorde det sammen med meg. Den ukjente hunden vi jaktet på, døde. Ellen var der da også. Selv om hun ikke var like deltakende i selve hunden så sto hun der sammen med meg i sorgen etterpå. Ellen er den som blir igjen og rydder etter en fest. Hun er den som sakner farten på en joggetur så den bakerste i flokken ikke skal føle deg alene. Hun er den som sitter ved siden av i en begravelse til noen hun ikke kjenner bare for å støtte. Vi har ikke ryddet mye sammen, jeg og Ellen. Stort sett er det hun som rydder og jeg som ser på. Vi har ikke jogget mye sammen heller. Aldri faktisk. Det hender to, tre ganger i året at jeg jogger en tur, men jeg blir bare svært lattermild av det. Greia med å løpe må jo være fordi man skal fortere frem, rekke noe. Det er virkelig helt snålt å drive og løpe kun for å løpe. Se det litt utenfra. «Hvor skal alle, liksom?» «Vet ikke, men vi skal dit raskt!» Merkelig fenomen. Nei, dette var metaforer. Unntatt begravelsen da, den var på riktig. En mann som betydde svært mye for meg i store deler av mitt voksne liv gikk bort, og sorgen var to-delt. Jeg opplevde en sorg fordi han var borte også opplevde jeg en sorg fordi jeg egentlig ikke var berettiget til den sorgen jeg først følte. –Enter Ellen! Hun måtte bedrive litt realitetsorientering. Vekke meg litt fra dvalen. Hun tilbød seg også å være med meg i begravelsen. Mange jeg kjenner, ville avfeid meg med at dette var et menneske jeg ikke har hatt noe forhold til på mange år og stilt kritiske spørsmål rundt min oppfatning av hendelsen. Ikke Ellen. 

Av alle ideer og tanker jeg besitter, har jeg aldri hørt hun har sagt noe som at «Nå er du teit» eller «det må du da skjønne at ikke går!» Nei, det kommer en liten «det er jo ikke alle ting du driver med som jeg skjønner», men hun stiller nå opp allikevel. Om jeg finner på mye rart? Tja, nei egentlig ikke kanskje, men jo litt allikevel. Jeg har skrevet litt om det før, dette med å være aktiv. Det er ikke mange minuttene med ro rundt meg som skal til før kverna starter. Jeg får en ide, begynner å fable med den også ringer jeg Ellen: «Vet du hva jeg har tenkt på?» Jeg hører hun stålsetter seg i andre enden. «Ehhh… nei, men det blir sikkert bra!»  Det er faan ikke sikkert, men vi prøver! Det er jo  sånn at det stort sett er jeg som har ideene og Ellen som hjelper til med rammene så ikke alt skal gå helt ut av konsepter og proposjoner. Ellen støtter! Hun er en Audidame men kjøpte alikevel denne genseren til meg ;)

Når jeg ble kjent med Ellen var jeg stolt. Hun var pen, kunnskapsrik og så morsom at den beste komikeren bare kunne gå og legge seg. Et fantastisk menneske som fikk meg ut av joggebuksene og inn i tightsen. Jeg er et joggebuksemenneske. Hun er et trangbuksemedlavtliv menneske. DET funker ikke for min kropp, så vi fant en mellomløsning. Vi fant tightsen! Og for ikke å snakke om acrylen... Vakkert :)

Tilbake til 2012. Når jeg nå skal skrive, merker jeg at vi har nesten bare sånne «Du måtte ha vært der!» - opplevelser. Kanskje vi burde lage en film… Ringer Ellen og forteller. For hver merkelig eller triste eller alvorlige opplevelse vi har, evner vi å snu litt på det og le av det. Vi setter oss utenfor oss selv og ser på hendelsen. Da blir alt urkomisk. 2012 krevde flere ut-av-oss-selv opplevelser. 

Nå skriver vi 2013. Vi går inn i vårt 5 femte år sammen. Hvis bloggen består vil dere komme til å måtte lese mer om denne dama. Det blir nye opplevelser, nye turer og mer latter. Det er det eneste jeg faktisk er helt sikker på.

I tillegg til alt som er nevnt over her er Ellen god på både strikking, hekling og hvis hun har en stille tid, komponerer hun en låt til trappebandet sitt!

Hvor ble det av arrogansen? Den er borte. Jeg tror egentlig aldri den var der, det var jeg som hadde på feil briller ;)

-Anita-