http://www.youtube.com/watch?v=Wtyx8wG8BsI
NEI, NEI, NEI!
Ordene skrek inni meg. Men jeg satt i en begravlese og det sømmer seg virkelig ikke å skrike. Selv om kirken jo har den beste akustikken ever. Jeg holdt på å bli kvalt, og jeg vet hvorfor.
I fire uker nå har jeg skrevet på ny blogg. Jeg begynte på den etter en dag jeg og Frøya hadde vært på badeland. Jeg skulle jo lenge ha oppsummert sommeren, men det er virkelig ikke tid. Den er fortsatt ikke ferdig. Vær obs på: "Sommeren og kroppevæsker" når den kommer ;)
Igår sto kroppen min opp mange timer før hodet mitt. Jeg dro fra jobb klokka 07.30. Jeg har hatt veldig dårlig samvittiget for en urne med en hund på som skulle vært hentet for to uker siden. Jeg dro innom og hentet urnen i Drøbak og dro deretter og vasket bilen. På glatta, på slitte sommerdekk. Etter en streng formaning fra Ola ringte jeg sporenstreks og fikset time.
Rett hjem og kastet meg i dusjen før jeg satte kursen mot Fredrikstad, Gressvik kirke og Åge sin begravelse. Bare det er jo nok til å bli satt ut. Gode Åge, bare i slutten av femtiåra...
Jeg har vært i mange begravelser, men jeg har aldri vært i noen begravelse og følt at jeg ikke burde vært der. Av ulike årsaker. Bla, bla, bla.... Så befinner jeg meg på en benk i en vakker kirke på en trist dag og opplever en nærmest utavmegsjælopplevelse. Det ble vel tre eller fire rader med drosjefolk og ved siden av meg satt Per Ivar. Jeg har aldri skrevet om han her inne før men gjør det nå. Med unnak av våre lidenskapsrelaterte pauser levde vi vel sammen i fem år. Det var godt å ha ham der. Det har alltid vært elektrisk når vi har vært i samme rom. Begravelser er intet unntak.
"Blott en dag" som første sang. Så vakker. Plutselig kom det mange rare tanker. Jeg tenkte: "Hva i all verden gjør jeg her?" Det var helt merkelig. Jeg følte at det var riktig å gå i denne begravelsen. Ikke fordi jeg er en av Åge sine nærmeste, for det er jeg alldeles ikke. Men vi satt nå nedpå drosjetråkka i mange år sammen. Åge var som presten sa rolig, vennelig og blid. Ikke alle som var det der nede... Åge hadde eget løyve i mange år og likte å sove lenge men hvis ikke B-270 sto på tråkka ved dagsrevytiden, var det grunn for bekymring. Han passa liksom inn midt på plassen der, gjerne med en parklyspære for lite. Han var fin å være på bua sammen med i ventetider også. Det ble mye venting og det ble mye prating. Åge var god på begge deler. Et varmt menneske. Åge var liksom et menneske jeg bare kunne "være" sammen med. Trengte ikke noe mer eller mindre.
Joda, jeg hadde litt av hvert og minnes Åge "Kua" for. Mange hadde kallenavn. "Kua" kommer fra noen mooves han kom i skade for å utføre en gang... Det er et bedre navn enn mye annet. Jeg vet ikke så mange av mine, men nok til å ikke ville vite flere. Uansett nok minner å tenke på der jeg satt. Så da kunne jeg elimineren den tanken liksom. Om hvorvidt jeg ikke burde vært der.
Jeg satt omringet av flere drosjegubber fra femti og oppover. Jeg lurte på hvem som ble neste mann. DA fikk jeg panikk. Jeg ble redd. Hvor kom den sinnsyke tanken fra? Så begynte det å skrike inni meg. NEEEEEEEEEEEEEIIIIIII!!!!! DET ER NOK NÅ!!! INGEN FLERE DØDSFALL!! Også dro tankene seg videre: TELEFONEN MÅ SLUTTE Å RINGE! DET MÅ SLUTTE Å FORSVINNE HUNDER! DET MÅ SLUTTE Å SKJE NOE SOM HELST! INTERNETT MÅ SLUTTE Å VIRKE! VERDEN MÅ TA SEG 5 MINUTTER SÅ JEG FÅR TRUKKET PUSTEN!!!
Puh... Sånn holdt det på inni meg. Jeg hadde lyst til å ta i hånda til Per Ivar. Eller aller helst krype oppi lomma på skjorta hans og bare bli der. Liten og usynlig. Han drev ikke å bar meg veldig rundt når vi levde sammen så hvorfor starte nå. I grunn har veldig få for vane å bære meg rundt. Tipper tyngdekraften har litt å si. Putte Wergeland satt foran meg. Jeg skulle gitt mye for å gi han en klem der og da. (Tok to etterpå). Ikke kunne jeg rufse'n litt i håret heller for det har jammen begynt å bli litt tynt! Hærlig menneske det også, selv om han kan irritere en stein på seg. Flere enn en gang jeg har kastet han ut av drosja, men angret meg og plukket han opp igjen. Håper ikke det er derfor håret er tynt på toppen. I så fall ber jeg om unnskyldning for det.
For hver ting jeg skal gjøre dukker det opp en hel gjeng nye ting å gjøre. Jeg vil ha flere timer i døgnet og flere dager i uka. Jeg vil reise til Vigdis og Morten og drikke kaffe, jeg savner dem. Jeg vil sitte lange netter og drikke rødvin med Ellen Næss, jeg vil besøke Lisbeth og HK i Spania, jeg vil danse og elske og ri lange turer i skogen. I TILLEGG til alt det andre.
Så satt jeg der. Jeg tenkte på forrige gang jeg var i begravelse. Det var til Per Myhre. Ikke noe mindre voldsomt, men på en helt annen måte. Jeg følte meg svimmel. Igjennom tårevåte: "Blott en dag", "Eg ser" og "Tir n'a noir" var det tid og rom for mange tanker. Jeg er venn med både Åge og hans ene bror på facebook og det hender jo jeg titter innom det sosiale mediet... Åge satt oppe litt om natta og hvis han hadde noe på hjertet lå det og ventet på morgen. Nå er det slutt på det! "KAN DET SLUTTE OG SLUTTE! KAN ALT BARE BLI SOM FØR?? Jeg vil ha tilbake The Monroes!
Jeg savner de første åra fra drosjenæringa hver dag. Spesielt på dager som dette. Det var en helt spesiell opplevelse. Og det kommer aldri tilbake. Hvordan jeg vet det?? Fordi de som var sammen med meg driver å dør! Det er altså så utgjort.
Jeg har sykt mye å glede meg over i livet mitt. Hele tiden. Men jeg driver med så mye greier at jeg jo ikke helt har tid til å glede meg. Advokaten min mener ofte at jeg må prioritere. Føler meg litt som Elling. "Prioriter, prioriter, prioriter!" Jeg vil ikke det, jeg vil ha med meg alt og jeg vil ha tilbake svunnen tid! Ferdig snakka!
Sermonien gikk sin gang og jeg tror ikke Per Ivar var lenger unna enn femti centimeter resten av tiden med kista. I dress. OG frakk. Mange tanker! Deretter var det å finne bilene, en liten prat, en klem eller to også var det å dra videre.
Det ble riktignok såpass med klemmer at jeg luktet Old Spice etterpå. Jeg vet ikke av hvem...
På vei hjem holdt jeg på å krasje. En buss bråbremset foran, en lastebil lå rett bak meg og en trailer kom i møte. På høyre siden: Jernanelinja. Jeg lukka øya. Da kom det en ny tanke... OMG! Tenk om nestemann er meg selv. Jeg har jo ikke tid til å dø ass. Selv om det stadig føles ganske nærme. Brystet stikker og hjernen svir. Men det er kanskje bare mentalt... Jeg får uansett legge klar oppskriften til begravelsen i bankboksen. Skal gjøre det når jeg får tid ;)
Timen hos "Gutta med dekka" kl 14.30:check, handle litt mat: check, stallen: check. Jeg tenkte at siden jag allerede var full av lukter kunne det ikke skade med flere så jeg skiftet ikke før stallen. Uproblematisk med høye heler i hestebæsj. Bare å legge godvilja til :) Mens jeg sto i stallen plinget det inn en sms. Ved ja... det har jeg ikke rukket å ordne med enda...
Når jeg vel hadde kommet hjem fra en helt sprø dag og hadde masse å gjøre før lillefisa skulle komme satt jeg meg for å jobbe. -På nett. Også var jeg uten. DERFOR tid til blogg! Det er godt da. Og tvinges til ro! Også finner jeg bare på noe annet liksom...
Mens jeg satt der og ventet på nett, med en død hund på en urne, luktet Old Spice og skrev blogg så drev folk fra Nitrogruppa og lette etter en valp på fjellet. I kulde og drittvær. Kanskje jeg burde gjort noe for de istedet for å sitte der og sutre. Men det er godt å sutre litt. Egentlig har jeg lyst til å gråte. Ikke sånn sipping, men sånn hulking. Eller kanskje jeg kan avreagere på en annen måte. Klokka var bare halv seks på kvelden så dagen hadde jo knapt startet.
Også kom Frøya. Og Kenneth. I Kenneth sin nye bil. En Volvo S60 D5 Summum. Den måtte jo prøvekjøres. Også kom pappa. Også kom Marianne og leverte Cocos som vi skal passe til fredag. Også dro alle igjen. Da gjensto bare å ta noen telefoner før senga ropte. Jeg glemte å spise igår også. Kom på det på kvelden. Gikk fint det å ;) Jeg gikk ut og tente lys! Og Åge: Hvis du og Per finner en bidê der oppe så er den ikke til å vaske sokker og truser i assa. Just saying ;)
-Anita-
