Drøm eller mareritt? Del II

Lisbeth Sjøstrøm. Drevet med hund i hundre år! Tok meg litt under vingen der jeg kom med den døve, ikke- Schäferhunden på hundetrening. Selv hadde hun en bordertispe. Tara og Lisbeth var en flott ekvipasje som jeg skulle lære mye av. Tara var med på kursdagene. Lisbeth var instruktør og tok et lite ekstra kurs med meg og en til. Meningsløst å være en av tretten ekvipasjer på kurs. Mye bedre med 50 prosent oppmerksomhet enn 7,7 prosent! Lineføring! Da skal man altså gå fremover, svinge til høyre og venstre, samt gjøre holt, snu og vende. Litt som Jane Fonda drev med. Jeg hadde ikke på body og tights og leggstrømper, men det burde jeg jo hatt. Jeg greide ikke å gå rett frem en gang. «Løft hode og se fremover», lød det bak meg. Det var ikke lett, for denne hunden min gikk jo så galt… skjevt…. Hun gikk jo under føttene mine. «Nei, ikke se på  hunden, se fremover!» Det var da voldsomt til mas på den dama… Jeg skyldte på hunden. Jeg kunne jo GÅ! Jeg hadde fylt tyve, så gåinga hadde jeg koll på. Neida, jeg måtte jaggu sette bikkja i bilen og gå uten hund.. Spesielt… -Men jeg gjorde jo som jeg fikk beskjed om jeg. Masjerte uten hund.

 

«Fremad MARSJ!»

«Høyre marsj!»

«Høyre marsj!»

«Høyre marsj!»

«Gjør HOLDT!»

Helt utrolig. Her marsjerte jeg frem og tilbake som en liten slags tinnsoldat i et parkeringshus i Fredrikstad. Jeg skulle lære meg å gå rett frem. Ikke skjene rundt i svime… Neste steg, MED hund… Hey…  Jeg avanserte! Nå skulle jeg gå med Tara. Hun kunne dette så jeg skulle bare følge på, smile og være ved godt mot. «På PLASS!», «fremad MARSJ!» Det gikk to meter det også begynte Tara å bjeffe! Hun kjeftet på meg! Veldig spesielt. Da MÅTTE jeg jo bare følge på. Tara og jeg, gikk og gikk, til slutt så slappet hun av. Hun hadde lært meg å gå med en hund ved mitt kne uten å se ut som jeg var på steppekurs. Det var mye latter nede i det parkeringsfjellet. Ikke telefondekning, bare hund, hund, hund! Og latter! 

Jeg hadde hundretusen spørsmål, Lisbeth hadde like mange svar. Først var jeg elev selv, etter hvert var jeg med Lisbeth som assistent før jeg gikk instruktørkurs og holdt egne lydighetskurs. Det var Lisbeth sin mal jeg fulgte. 

Når den laveste klassen var i boks, sto neste klasse for døren. Det er vanlig å lære inn flere klasser parallelt, men siden våre kommandoer utelukkende gikk på tegnspråk måtte vi ta en ting av gangen. Jeg og Lisbeth fant på tegn sammen, jeg fikk et fantastisk skreddersydd opplegg. Klasse 1: Fellesdekk, lineføring, fri ved foten, innkalling, stå under marsj og hopp over hinder. Dette er de jeg husker, det var muligens flere. Øvelsene måtte læres inn i bolker med alle de tegn som skulle brukes. Dette krevde en enorm tålmodighet fra oss alle tre. Og jeg var tålmodig. Jeg kunne holde på i flere timer for å lykkes med en liten bagatell. Nå er det sikkert mange som ikke tror meg. Mest sannsynlig så er det ingen av dere jeg har blitt kjent med i ettertid som tror på dette. Jeg skal jo helst ha gjort ting i går. En ide blir født, det går to minutter og «HVA??» «hvorfor går det ikke? Hva da, vente en time???» nei, helst i går. Ellers i livet ja, men ikke med Chanell. Det hendte en og annen gang jeg ble frustrert fordi vi måtte lære oss å kommunisere på en annen måte en jeg var vant til med hund, men da ble jeg roet ned. Gikk fint det! –Tror jeg.

Mitt første stevne! Nervøsiteten pumpa i årene flere dager i forveien. Vi hadde meldt meg på et stevne i Hønefoss. Lisbeth skulle hente meg tidlig på morgenen. Hvem sto klar ute i gården før hanen gol, med det trøtteste dyret, tjue minutter før vi hadde avtalt? Unge frøken altfortidligute. Hvis jeg skjønner at jeg kommer senere enn fem minutter for tidlig til en avtale er jeg på sammenbruddets rand.  Sånn er det bare. Alltid vært, kommer sikkert alltid til å være. Tidlig ute. Alt annet irriterer kroppsvæskene av meg! Vaksinasjonskort, check, lommebok, check, telefon, check, hund, check. Meg selv, høyst usikker! Sko??? Jeg går jo med slippers hele året og denne dagen var intet unntak. Jeg måtte jo ha med andre sko… Så tok jeg vel en bag da for å ha skoene i. Den nærmeste jeg fant, ikke den minste. Jeg tror faktisk det var en gammel hockeybag, med plass til minst to lik oppi. Pute hadde jeg også med. Langt å kjøre, kanskje jeg skulle duppe av… Så sto jeg der da. Med den altfor trøtte hunden, likbagen med joggesko, en rimipose med stæsj og puta! Klar! Det hadde visst vært et lekkert syn har jeg fått høre i ettertid.

Jeg rykket opp til neste klasse allerede ved denne første konkurransen. Jeg husker at jeg hadde med rosetten til et serveringssted i gamlebyen i Fredrikstad samme kveld for å møte kollegaer. De var veldig interessert i den rosetten forresten. Halvgamle, helfulle drosjegubber! Rett arena for rosetter.

Det neste på tapetet nå var en nedtur. En enda verre nedtur en første gang «Schäfergubbene» på hundeklubben mente jeg bare kunne avlive denne døve hunden og kjøpe meg noe som kunne brukes… Nå ble jeg nektet adgang til konkurranser. «Døv eller blind hund har ikke adgang til konkurranseområdet». Dette sto med bitteliten skrift nederst i hjørnet i permen på reglene. Da hadde jeg allerede konkurrert flere ganger. Jeg fikk vel ta den kampen også. Det har blitt mange opp igjennom årene og jeg har ikke gått av veien for noen av dem foreløpig. Jeg skrev en klage til Norsk Kennel Klubb og fikk svar! Negativt! Deretter tok jeg en runde i media! Positivt! Utrolig hva journalister og fotografer kan få til. Da var det bare å børste av hendene og fortsette.  

Lydighet klasse I, Lydighet klasse II! Nå var det på tide med andre øvelser. Rundering (finne folk som har gjemt deg i skogen), Spor (litt kjedelig synes jeg), Felt! Felt var ille moro. Ut i skogen, 50 X 50 meter, legge ut gjenstander som hunden skulle finne. Med kaffe på termos, ryggsekk på, vann til hunden og ut i skogen. Jeg trente hund hver dag. Til slutt var Chanell i ferd må å gå lei… Jeg hadde trent henne «i stykker». Måtte ha en hund til. Det ble en hund til. Men det er en annen historie.

Chanell ble nesten ti år. Etter en sommer med magedreining, blodforgiftning og 40.000 i dyrlegeregninger var hun utslitt! Jeg hadde med smertestillende når vi var ute på tur. Til slutt måtte jeg innse at tiden var inne. Det hadde den vært lenge, men jeg levde i egoismens navn. Unnskyld for det!

Jeg og Chanell bygde opp et helt spesielt forhold. Vi kunne se på hverandre og begge visste hva begge mente. Vi kommuniserte uten å kommunisere. Hun elsket å kose og bare la seg oppå. ALLE! Hun tok sakte ett og ett steg opp i sofaen og spilte død! «TA PÅ MEG!» «Jeg veier femti kilo så hvis du ikke vil kose burde du tenkt på det før jeg la meg her!» Hvis Chanell visste at hun skulle komme til å bli jagd bort fra sofa eller seng, snudde hun bare hodet bort. Når vi da måtte fysisk ta på henne for å få oppmerksomhet latet hun som ingenting «Du prikker på meg, hvorfor?.. Ååå, du mente meg… at jeg må flytte meg..Ysj…!»

Mennesker som var redde for hunder ble uredde sammen med henne. Hun var en fantastisk sjel. Hun er alltid med meg over den venstre skulderen så jeg har tatovert inn navnet hennes der. Hvil i fred, vakre! Du er alltid med meg!

Legger ved denne linken fra første gang vi var i avisa:
http://www.demokraten.no/lokalnytt/article456899.ece

-Anita-