«Det er litt tåkete i dag, sjåfør!»

Ja, det skal være sikkert og visst. Men det er vel helst på innsiden at tåken er tykkest. Jeg var uansett ikke villig til å prate om været. Jeg var ærlig på det også. Hvis du sitter i en bil sammen med noen som for mange er langt nede på næringskjeden «må det da være andre ting å snakke om enn noe som ingen får gjort noe med?»  

Det var vel ikke drosjekjøring som var planen, men du verden for noen år. For noen opplevelser jeg har hatt. 

14 november 1997 = 20 års dagen min. Jeg var etter norsk lov gammel nok til å ha ansvar for andre passasjerer OG ta betalt for det. Med godkjent kjøreseddel og kjentmannsprøve kunne jeg søndag 23.november sette meg i Taxi B-080.

Dette skjedde i de dager da Cambusdon og Klara var blomstrende mørkebrune puber. Nærmere svarte kanskje og urinluktende. Til tross for det ga de grunnlaget for en grei innkjøring for kveldskuskene. Vi som starta etter all skolekjøring og sykekjøring. Helgene var greie, men på hverdagene var det primært disse pubene og et og annet tog vi levde av. Vi levde fortsatt på den tiden hvor Fredrikstads løse fugler kom den 20 hver måned og gjorde opp for tort og svie. Disse gutta måtte ofte sjekkes før de satt seg i bilen for med 700 i promille var det ikke alltid like lett å knipe igjen kroppens naturlige åpninger. Heldigvis kjente vi dem godt så vi visste hvor de skulle. Uten penger og ute av stand til å formidle hvor du skal kommer du sjeldent langt i en taxi. Men disse gutta kom hjem, ja damene også selvfølgelig. Det hendte faktisk en og annen, tre, fire, fem ganger at noen også måtte bæres i seng. Gikk fint det. Nøkkelen lå på samme plass som alltid og pengene kom den 20. DET kunne vi stille klokka etter.

Mens vi ventet på å stille klokkene var det mye å bruke tiden på. På «drosjetråkka» i Fredrikstad, en av fem holdeplasser totalt, en av to holdeplasser på kveld og natt, hovedholdeplassen. Alt som har skjedd på den plassen…. Også innpå bua da. Vi hadde jo en bu. Et lite rom i forbindelse med oppgangen til et legesenter. En dør, en liten gang (med meget begrenset innsyn), en do og et rom til. Doen lar jeg komme under taushetsplikten jeg var pålagt. Hygienen der inne MÅ IKKE NEVNES! Vi var forsynt med både tv og kaffeautomat, en gammel mynttelefon på veggen, et bord, 7 stablestoler og en kortstokk.

Jeg er igjen for ung. Jeg er for ung til å ha opplevd nattevakten på drosja og nattevakten fra politiet satt og delte «ei halv ei» på bua. Jeg er for ung til å ha opplevd køyesengene på bua som etter sigende ble brukt til mye mer enn å hvile.

Det jeg ikke er for ung til er kortspillet whist. Dette er et spill hvor to og to spiller på lag. På stille kvelder sto vi ikke primært i kø for å få turer. Vi stilte riktig nok opp bilene i en slags kø på holdeplassen, men det vi egentlig var sugne på var å spille kort. Fire stykker rundt bordet og hvis de resterende tre stolene var besatt, så sto vi. En sjelden gang satt jeg for min del på et fang. Jeg prøve å få gubbene til å gjøre det samme, men de var vanskelige på det området. En kortstokk, pass eller grand? 7 stikk eller ikke? Jeg var så heldig at jeg slapp å havne i løvegapet. Jeg slapp unna ilddåpen.

Walter Eriksen eide B-290. Han hadde jeg hørt mye om. Arrogant drittsekk hørte jeg, «han må jeg bli kjent med», tenkte jeg. Og sånn gikk det. Nå som Walter er en av mine beste venner har jeg lært noe helt annet. Snillæste kællen jeg vet om. Denne gubben tok meg litt under vingen. Han ble ikke blid om jeg gjorde en dødsblemme i superspillet, men han bare kremtet litt og prøvde heller å lære meg. Han prøvde ikke å drepe meg. Det var vel ingen andre heller som prøvde på det, men det hørtes og så sånn ut. «Du slepper vel faan ikke et sikkert stikk når jeg har’n?» Ehhh… Neida… Men trenger du å kaste stoler og smelle i dører av den grunn? Jo, noen hadde et behov for det. «Oi, der kom det en kunde gett, du må gå ut!» «FAAN Å!» Ahhhh, min tur ved bordet! Livet var verd å leve igjen. Det kan være sånn at konklusjonen på 11 år i drosja er: Tjente ikke penger, men ble dritgo på whist! Det duger!

Det er mye jeg kan skrive om mine drosjeår, 1997-2008. Av hensyn til taushetsplikten er det mye jeg må utelukke. Av hensyn til pårørende og resten av samfunnet er det mye jeg vil utelukke. Når jeg tenker meg om er det svært lite som egner seg på trykk… -enn så lenge!

Ung jente og drosjekjøring. Om jeg har vært redd? Ja, 3 ganger på 11 år. Det har vært slitsomme kunder og irriterende kunder, følelsesmessig ødelagte kunder og fantastiske morsomme kunder. Også de 3 da, som skremte livskiten av meg. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle få god gammaldags juling disse tre gangene, men fikk pratet meg ut av situasjonen så det endte godt. Og det er det viktigste.

En lørdag fikk jeg en telefon fra taxisentralen med spørsmål om jeg kunne kjøre et brudepar litt utover kvelden. Jada, bestefar fikset blikkbokser og tau og jeg var klar. Ved 23 tiden hentet jeg dem på Hotel City i Fredrikstad. Dette var en av de mest fantastiske turene mine. Nygifte med bare smil og hjerter og gla’ historier. Ideer og planer, fremtiden og gjennomføring av et liv i sammen. De pratet, jeg lyttet, vi lo. De betalte og jeg slo meg ledig. Ny telefon fra taxisentralen. Vanligvis fikk vi jo turene over data-anlegget, men hvis det var noe spesielt fikk vi en telefon. Nå ville de ha en kvinnelig, rolig sjåfør (Ehh,ja det hendte). Av hensyn til de impliserte, forandrer jeg noen av detaljene på denne historien. Jeg skulle hente et ektepar på legevakten og kjøre dem et godt stykke. Jeg skulle ikke prate med dem, de var traumatisert. Javel… -Jeg kjørte opp og de satt seg inn. Det gikk ikke mer enn femhundre meter før kona begynte å gråte. Hun strigråt. Mannen hennes startet umiddelbart å be om unnskyldning på hennes vegne. «Men kjære dere, prøvde jeg meg. Det er da lov å gråte.» «Ja, du skjønner, repliserte herren; Vi har mistet datteren vår.» Hun hadde tatt sitt eget liv i garasjen. Hun skulle fylle 20 år den påfølgende våren. Den drosjeturen var fylt av tristhet. Det var slutt på ideene og planene og slutt på fremtiden, Resten av livet skulle disse stakkars menneskene tilbringe uten ungen sin. Uten den lille jenta, deres eget kjøtt og blod. Tilbake var tomhet, tristhet og en umenneskelig sorg.

Slik kunne en dag i drosja se ut. Den dagen jeg akkurat har skildret var spesiell, men sånn var det litt. Hvem var neste mann inn i bilen? Ble det latter? Ble det gråt? Ble det bråk? Alltid uvisst! –Og spennende.

Nå har jeg satt meg i drosja igjen. Jeg har kjørt fem skift på fem måneder. Helt grei avveksling, men det blir nok aldri det samme igjen. Det er nemlig slutt på Whistspillingen.

Kanskje det kommer flere drosjehistorier… :)

Har på uniform ;)

-Anita-