Sommer'n, kroppevæsker, død og fødsel

Noen ganger må det bare ryddes opp litt. Jeg blir hengende etter både her og der. Mest her. På bloggen. Skal jeg drøye noe lenger med å skrive om sommeren nå så er det jo snart en ny sommer. Jeg har startet på fire blogger den siste tiden. Nå må jeg slutte å dvele ved dem og komme meg et skritt videre. 

Vel, bortsett fra 2 døgn i København og 4 døgn på Kypros så har det vel ikke vært så mye ferie. Et døgn her og der, nå og da. Det holder for så vidt, enn så lenge. 

Jeg har badet litt, både i salt og i klor. Salt er flott for å bli brun, klor er flott for å bli hvit. Alt til sin tid. Jeg er superfan av klor. Det kan være fordi jeg vokste opp med en multitaskende mor som konstant levde med klorkluten i hånda. Det ser ikke sånn ut hverken hjemme hos meg eller i bilen men det er ikke klorinen sin skyld. Det er mangel på timer i døgnet. Men når det først skal bli rent så er det bare ett svar: Klor! Det hender jeg og Frøya tar oss en tur på badeland. Da blir hun så fin og ren under neglene etterpå. 

Jeg vet at det ikke er bare flott å dele basseng med mange mennesker inkludert barn som kanskje ikke har stålkontroll på alle kroppens naturlige åpninger. Jeg har tenkt at klor renser jo vannet fra det som eventuelt kommer ut av en annen person og eventuelt inn i meg. MEN... Sist vi var innom for en fysisk renselse kom jeg på noe. Hva med huden? Vi mister jo hud hele tiden og jeg fikk en følelse av panikk når jeg begynte å tenke på hvor mange kilo hud jeg har kommet i skade for å svelge igjennom årenes løp. Som en slags kannibal? Frøya er ikke videre interessert i meg når vi bader lenger. Hun vil ordne seg selv, men jeg kan jo ikke bare gå. Jeg må jo følge med og jeg ble stående å se på folk. Blikket flyttet seg fra «supersvømmerene», til barnebassenget, til boblebadet. Hvor mange slo ut en fis innimellom boblene? Kommer en fis alltid alene? Hvor mange kvinner med utflod eller rester av mensen? Hvor mange menn med svette baller og det som værre er? Og hvor rensende er egentlig klor? Uten svar på det siste spørsmålet kommer ikke jeg til å nærme meg et basseng igjen, uten at det er med noen det er helt naturlig å dele disse stoffene med, om noen... – egentlig...

Før jeg visste ordet av det satt jeg i et kar igjen. Men det var mindre, jeg var alene og klorinen var byttet ut med olje. Jeg befant meg på Holmsbu spa på behandlingsrom nummer tretten. Jeg er ingen spa-spesialist, men har vært innom noen ganger. Jeg har aldri vært på en så omfattende behandling som dette. En fantastisk bursdagsgave som jeg hadde gledet meg veldig til. Jeg visste jeg skulle være der i fire timer, men var usikker på innholdet og rekkefølgen. Mensenrester som jeg nevnte over her var på vei ut og jeg var over snittet interessert i å stoppe det som måtte komme. Da jeg fikk beskjed om at første ledd i spa behandlingen var en halvtime i et kar, nevnte jeg forsiktig at jeg kanskje burde bytte propp først. Litt sånn for alles skyld. Det var hun enig i. Hun var ikke norsk denne unge, lille, vakre damen, men hun hadde mottatt budskapet. Det var jeg sikker på. Hun ble stående så jeg tenkte jeg fikk by på den: «Kanskje jeg skal gå på et annet rom da?» Jeg er ingen prippen type, men jeg liker å ha kjent folk mer enn femti sekunder før jeg driver den slags aktivitet i sammen. Propp-byttet liksom. Etter en litt for lang, litt for stille pause gikk det opp for henne: «Å, vil du jeg skal gå ut?». «Åja takk, om du ville være brydd»

Jeg fikk nå puttet i denne proppen og trukket på den elegante engangstrusen med string. Helt spesielt med en papirstripe innimellom gluteusen. Helt til jeg dyppet den først tåen i vannet. Da var alt glemt.

Sant å si så var jeg litt bekymret for disse fire timene. Hva i all verden skulle jeg gjøre med alle tankene som ville komme? Jeg husker jeg tenkte tre tanker for deretter å konkludere med at jeg har et kult liv. Etter det var alt grått og boblete. Den unge, vakre kom med frukt og kaffe. Hun gikk forresten ikke, hun bare skred rundt som en slags englete brud. Under behandlingen oppsto det som det pleier mange muligheter til en og annen morsom kommentar, men det var ikke mulig å få det ut. Jeg hadde ikke ork til å åpne munnen, langt mindre få frem lyd. Annet enn ufarlig stønning. Og da mener jeg den stønningen vi driver med når vi får servert nydelig mat eller når vi er så tissatrengt at blæra nesten sprenger og får gått på do. Jeg skriver «vi», men jeg får vel la være å dra alle med meg. JEG lager lyder når JEG har det bra, også på en benk i et rom fylt med ro, mirakelhender og klassisk musikk. Så var det en liten matpause i et rom hvor jeg var helt alene. Nydelig. Jeg husker faktisk ikke så mye mer av behandlingen. Jeg evner jo å slappe av når jeg virkelig kan. Og takk for det :) 

 

Jeg fikk flere flotte gaver på bursdagen min. Jeg fikk blomst på døra, MED avsender. Det var greit så slapp jeg å bli så irritert som jeg ble forrige gang. 

Jeg har fjernet bursdagsdatoen på facebook for jeg ønsker ikke flere gratulasjoner enn at jeg kan takke hver enkelt. Planen var å takke ordentlig for hver enkelt gave også men gaven fra telenor var internett frie dager så det slapp jeg glatt. I tillegg til alle facebookhilsner fikk jeg en rekke sms’er og den første kom klokka 0000 ;)  Jeg sov på det tidspunktet for jeg hadde egentlig glemt hele bursdagen min. Til tross for det sørget både nære og perifere for en fantastisk dag. Ja, til og med ordføreren hadde på smykket til ære for meg. Det er en promille mulighet for at han tullet, men jeg later som at «det var på ekte», som Frøya sier. 

Han hadde forresten sin egen, lille gave til meg selv om han ikke visste det. Den 25 november ble for meg en blåmandag. Jeg var lei meg og muggen og satt foran pc’n og nærmest trykket istykker tastaturet for hver bokstav jeg ville formidle. Frem til dette bilde dukket opp. Jeg lo så tårene sto ut av hue på meg. Ikke bare bilde, men mest teksten. Fantastisk ironisk. Digger det! 

Det viste seg at flere skulle sørge for at dagen ble mindre lei. Mer tilfeldig enn noe annet avtalte jeg en kopp kaffe med en person jeg egentlig ikke hadde hatt ordentlig kontakt med på mange år. Jeg danset meg ikke akkurat gjennom dusjen, men det gikk lettere med bartebilde langt fremme i panna.

Dette bilde er tatt fra en benk jeg satt på i en times tid og ble helt frivillig dratt tilbake til fortiden. Det var en lettelse for jeg greier jo tydelig ikke å slippe helt taket på den. Fortiden altså. Og isteden for å tvinge meg selv lot jeg meg bare rive med og nøt tankene og praten. Dette er den eneste personen som gir næring til min lengten bakover i tid. Jeg tror ikke det er sunt, men det gir en type pussig tilfredstillelse. 

Jeg tenker mye på døden om dagen. Det tror jeg er en følelse som kommer og går hos de fleste. Dette henger nok sammen med at jeg føler at alt rundt meg går for fort. Så enkelt som det. Jeg delte disse tankene med en kollega og han ba meg se en kortfilm på youtube. Filmen er om en mann som var med på flyulykken i Andesfjellene. Familien hans trodde han var død, så de minnet ham og begravde ham. Etter noen måneder kom han hjem til et stort sjokk. Naboen luftet fortsatt hunden. En annen nabo klipte fortsatt gresset. Ungene lekte fortsatt i gata og hunden klødde seg fortsatt bak øret. Hva hadde skjedd etter at han var død?? IKKE EN DRITT! Ikke noe hadde forandret seg. Det er interessant å tenke på. Vi får prøve å holde oss i live så lenge som mulig.

Jeg har flere tanker om døden, men jeg skal prøve å dempe meg. Jeg er jo så god på å skjule hva jeg tenker og mener ;)

Vel, bortsett fra dette så har livet forløpet seg stille og rolig, til tider nitrist og kjedelig de siste månedene... :p

En siste ting for denne gang! Hun fotballfruen som er totalt restituert etter to dager etter at hun fødte... Jeg er misunnelig bare så det er sagt. Og jeg synes det er elendig at hun blir hengt ut. Det er ikke hennes skyld at jeg ikke ser slik ut. Hun har nok jobbet for kroppen sin og det er kult og tøft at hun viser den frem. 

-Anita-

NEI NEI NEI!!!

Før du starter å lese. Trykk på linken under her og lytt mens du leser. Denne sangen har jeg fått helt på hjernen og den spiller avgårde mens jeg lever. Hvorfor skal du ha det på en annen måte?? ;)
http://www.youtube.com/watch?v=Wtyx8wG8BsI


NEI, NEI, NEI!
Ordene skrek inni meg. Men jeg satt i en begravlese og det sømmer seg virkelig ikke å skrike. Selv om kirken jo har den beste akustikken ever. Jeg holdt på å bli kvalt, og jeg vet hvorfor.

I fire uker nå har jeg skrevet på ny blogg. Jeg begynte på den etter en dag jeg og Frøya hadde vært på badeland. Jeg skulle jo lenge ha oppsummert sommeren, men det er virkelig ikke tid. Den er fortsatt ikke ferdig. Vær obs på: "Sommeren og kroppevæsker" når den kommer ;)

Igår sto kroppen min opp mange timer før hodet mitt. Jeg dro fra jobb klokka 07.30. Jeg har hatt veldig dårlig samvittiget for en urne med en hund på som skulle vært hentet for to uker siden. Jeg dro innom og hentet urnen i Drøbak og dro deretter og vasket bilen. På glatta, på slitte sommerdekk. Etter en streng formaning fra Ola ringte jeg sporenstreks og fikset time. 

Rett hjem og kastet meg i dusjen før jeg satte kursen mot Fredrikstad, Gressvik kirke og Åge sin begravelse. Bare det er jo nok til å bli satt ut. Gode Åge, bare i slutten av femtiåra...

Jeg har vært i mange begravelser, men jeg har aldri vært i noen begravelse og følt at jeg ikke burde vært der. Av ulike årsaker. Bla, bla, bla.... Så befinner jeg meg på en benk i en vakker kirke på en trist dag og opplever en nærmest utavmegsjælopplevelse. Det ble vel tre eller fire rader med drosjefolk og ved siden av meg satt Per Ivar. Jeg har aldri skrevet om han her inne før men gjør det nå. Med unnak av våre lidenskapsrelaterte pauser levde vi vel sammen i fem år. Det var godt å ha ham der. Det har alltid vært elektrisk når vi har vært i samme rom. Begravelser er intet unntak. 

"Blott en dag" som første sang. Så vakker. Plutselig kom det mange rare tanker. Jeg tenkte: "Hva i all verden gjør jeg her?" Det var helt merkelig. Jeg følte at det var riktig å gå i denne begravelsen. Ikke fordi jeg er en av Åge sine nærmeste, for det er jeg alldeles ikke. Men vi satt nå nedpå drosjetråkka i mange år sammen. Åge var som presten sa rolig, vennelig og blid. Ikke alle som var det der nede... Åge hadde eget løyve i mange år og likte å sove lenge men hvis ikke B-270 sto på tråkka ved dagsrevytiden, var det grunn for bekymring. Han passa liksom inn midt på plassen der, gjerne med en parklyspære for lite. Han var fin å være på bua sammen med i ventetider også. Det ble mye venting og det ble mye prating. Åge var god på begge deler. Et varmt menneske. Åge var liksom et menneske jeg bare kunne "være" sammen med. Trengte ikke noe mer eller mindre. 

Joda, jeg hadde litt av hvert og minnes Åge "Kua" for. Mange hadde kallenavn. "Kua" kommer fra noen mooves han kom i skade for å utføre en gang... Det er et bedre navn enn mye annet. Jeg vet ikke så mange av mine, men nok til å ikke ville vite flere. Uansett nok minner å tenke på der jeg satt. Så da kunne jeg elimineren den tanken liksom. Om hvorvidt jeg ikke burde vært der.

Jeg satt omringet av flere drosjegubber fra femti og oppover. Jeg lurte på hvem som ble neste mann. DA fikk jeg panikk. Jeg ble redd. Hvor kom den sinnsyke tanken fra? Så begynte det å skrike inni meg. NEEEEEEEEEEEEEIIIIIII!!!!! DET ER NOK NÅ!!! INGEN FLERE DØDSFALL!! Også dro tankene seg videre: TELEFONEN MÅ SLUTTE Å RINGE! DET MÅ SLUTTE Å FORSVINNE HUNDER! DET MÅ SLUTTE Å SKJE NOE SOM HELST! INTERNETT MÅ SLUTTE Å VIRKE! VERDEN MÅ TA SEG 5 MINUTTER SÅ JEG FÅR TRUKKET PUSTEN!!!

Puh... Sånn holdt det på inni meg. Jeg hadde lyst til å ta i hånda til Per Ivar. Eller aller helst krype oppi lomma på skjorta hans og bare bli der. Liten og usynlig. Han drev ikke å bar meg veldig rundt når vi levde sammen så hvorfor starte nå. I grunn har veldig få for vane å bære meg rundt. Tipper tyngdekraften har litt å si. Putte Wergeland satt foran meg. Jeg skulle gitt mye for å gi han en klem der og da. (Tok to etterpå). Ikke kunne jeg rufse'n litt i håret heller for det har jammen begynt å bli litt tynt! Hærlig menneske det også, selv om han kan irritere en stein på seg. Flere enn en gang jeg har kastet han ut av drosja, men angret meg og plukket han opp igjen. Håper ikke det er derfor håret er tynt på toppen. I så fall ber jeg om unnskyldning for det.

For hver ting jeg skal gjøre dukker det opp en hel gjeng nye ting å gjøre. Jeg vil ha flere timer i døgnet og flere dager i uka. Jeg vil reise til Vigdis og Morten og drikke kaffe, jeg savner dem. Jeg vil sitte lange netter og drikke rødvin med Ellen Næss, jeg vil besøke Lisbeth og HK i Spania, jeg vil danse og elske og ri lange turer i skogen. I TILLEGG til alt det andre. 

Så satt jeg der. Jeg tenkte på forrige gang jeg var i begravelse. Det var til Per Myhre. Ikke noe mindre voldsomt, men på en helt annen måte. Jeg følte meg svimmel. Igjennom tårevåte: "Blott en dag", "Eg ser" og "Tir n'a noir" var det tid og rom for mange tanker. Jeg er venn med både Åge og hans ene bror på facebook og det hender jo jeg titter innom det sosiale mediet... Åge satt oppe litt om natta og hvis han hadde noe på hjertet lå det og ventet på morgen. Nå er det slutt på det! "KAN DET SLUTTE OG SLUTTE! KAN ALT BARE BLI SOM FØR?? Jeg vil ha tilbake The Monroes!

Jeg savner de første åra fra drosjenæringa hver dag. Spesielt på dager som dette. Det var en helt spesiell opplevelse. Og det kommer aldri tilbake. Hvordan jeg vet det?? Fordi de som var sammen med meg driver å dør! Det er altså så utgjort.

Jeg har sykt mye å glede meg over i livet mitt. Hele tiden. Men jeg driver med så mye greier at jeg jo ikke helt har tid til å glede meg. Advokaten min mener ofte at jeg må prioritere. Føler meg litt som Elling. "Prioriter, prioriter, prioriter!" Jeg vil ikke det, jeg vil ha med meg alt og jeg vil ha tilbake svunnen tid! Ferdig snakka!

Sermonien gikk sin gang og jeg tror ikke Per Ivar var lenger unna enn femti centimeter resten av tiden med kista. I dress. OG frakk. Mange tanker! Deretter var det å finne bilene, en liten prat, en klem eller to også var det å dra videre.

Det ble riktignok såpass med klemmer at jeg luktet Old Spice etterpå. Jeg vet ikke av hvem...

På vei hjem holdt jeg på å krasje. En buss bråbremset foran, en lastebil lå rett bak meg og en trailer kom i møte. På høyre siden: Jernanelinja. Jeg lukka øya. Da kom det en ny tanke... OMG! Tenk om nestemann er meg selv. Jeg har jo ikke tid til å dø ass. Selv om det stadig føles ganske nærme. Brystet stikker og hjernen svir. Men det er kanskje bare mentalt... Jeg får uansett legge klar oppskriften til begravelsen i bankboksen. Skal gjøre det når jeg får tid ;)

Timen hos "Gutta med dekka" kl 14.30:check, handle litt mat: check, stallen: check. Jeg tenkte at siden jag allerede var full av lukter kunne det ikke skade med flere så jeg skiftet ikke før stallen. Uproblematisk med høye heler i hestebæsj. Bare å legge godvilja til :) Mens jeg sto i stallen plinget det inn en sms. Ved ja... det har jeg ikke rukket å ordne med enda... 

Når jeg vel hadde kommet hjem fra en helt sprø dag og hadde masse å gjøre før lillefisa skulle komme satt jeg meg for å jobbe. -På nett. Også var jeg uten. DERFOR tid til blogg! Det er godt da. Og tvinges til ro! Også finner jeg bare på noe annet liksom... 

Mens jeg satt der og ventet på nett, med en død hund på en urne, luktet Old Spice og skrev blogg så drev folk fra Nitrogruppa og lette etter en valp på fjellet. I kulde og drittvær. Kanskje jeg burde gjort noe for de istedet for å sitte der og sutre. Men det er godt å sutre litt. Egentlig har jeg lyst til å gråte. Ikke sånn sipping, men sånn hulking. Eller kanskje jeg kan avreagere på en annen måte. Klokka var bare halv seks på kvelden så dagen hadde jo knapt startet.


Også kom Frøya. Og Kenneth. I Kenneth sin nye bil. En Volvo S60 D5 Summum. Den måtte jo prøvekjøres. Også kom pappa. Også kom Marianne og leverte Cocos som vi skal passe til fredag. Også dro alle igjen. Da gjensto bare å ta noen telefoner før senga ropte. Jeg glemte å spise igår også. Kom på det på kvelden. Gikk fint det å ;) 



 


Jeg gikk ut og tente lys! Og Åge: Hvis du og Per finner en bidê der oppe så er den ikke til å vaske sokker og truser i assa. Just saying ;)

-Anita-

En skikkelig blålørdag

Jeg hadde aldri trodd at mitt neste blogginnlegg skulle være som dette. Jeg har så mye på hjertet etter en lang sommer, men skjebnen ville det annerledes så her kommer historien.
 

For ca syv måneder siden fikk jeg en telefon om en hittehund som var utmagret og som ingen kunne ha. Jeg kjørte i to timer for å hente ham og tok han med hjem. Dette var en hannhund av stor type som ingen visste noe om. Jeg har ikke lagt ut bilder av ham av hensyn til de som var i livet hans før. Jeg kommer heller ikke til å skrive navn eller rase nå. 

Vel hjemme måtte jeg først sjekke om han var ryddig i hodet, jeg har tross alt et lite barn og ta hensyn til. Jeg liksom "slo" mot ham, "sparket" mot ham og gjorde meg så stor jeg kunne og gikk truende mot ham. Jeg tok også opp et langt skojern og løftet det som om jeg skulle til å slå. Uansett hva jeg gjorde tok han det som invitasjon til lek. Ok, så fikk han bli her til vi fant et hjem. Mitt lille hus var fullt fra før. Men selvfølgelig måtte det finnes et hjem der ute til en så flott og vakker... -ja, en av de peneste hundene jeg har sett i hele mitt liv. -I ansiktet. Kroppen var ødelagt.
 

Etter to runder hos veterinær ble det konstantert forkalkninger. Noe av det værste jeg har sett. Men det måtte være mer galt. Han veide jo ca tolv kilo mindre enn han burde veid og alle knokler og bein stakk ut av kroppen. Med litt hud tredd rundt! Det ble veid for og mot avliving. Vi ble enige om å pørve litt! LITT skulle vi prøve. Jeg er usikker på om det finnes flere typer mat vi ikke har prøvd å gi eller måter å fore en hund vi ikke har forsøkt. Han ville ikke spise. I tillegg til behandlinger, naturpreparater, osv, osv. Vi endte opp med smertestillende og valpefor med leverpostei. Vel, Stabburet har ikke gått konk på denne tiden i det minste. 

Jeg skriver "vi". Vi er en familie her i huset. En pussig sammensatt en, men dog. Frøya engasjerte seg og Linda engasjerte seg. Frøya kalte ham sin, men Linda tok over hovedansvaret i hverdagen. Han var alle sin. Kenneth, Frøya sin pappa er egentlig litt forsiktig med store hunder og spesielt av den rasen men han smeltet han også. For denne store, milde, vakre, kjærlige, syltynne hunden. 

Bakbeina til denne firbente levde sitt eget liv, MEN... -Når vi var i skogen så hoppet han rundt som en valp. Han bukset rundt og bjeffet og inviterte til lek og morro. Dette var ikke en hund som var klar for døden. Hvis Frøya hadde vonde drømmer så gikk han inn å la seg ved senga hennes til hun sov rolig igjen. Da kom han ut, pustet litt tungt og la seg på plassen sin. Mission completed. Han fant fort plassen sin i flokken. Han var den voksne, tilstedeværende, myndige. I motsetning til den tannløse, fjerne borderloppa i hjørnet. No affence, Shot, men du lever i din egen boble. 

Tiden vi skulle få tilbringe med han var begrenset, det visste vi. Vi hadde en syk hund. Omplassering ble uaktuelt. Han fikk bli til han ikke orket mer. Han ble aldri noen matmoms, men han levde jo. Muligens på luft og kjærlighet. Han var blid og manglet "dødstrekket" i øynene. Han måtte leve!
For noen dager siden ble han værre. Spiste enda mindre enn før og sjanglet mer. Vi måtte til dyrlegen igjen. Vi måtte også ha det i bakhodet at dette muligens ville komme til å bli den siste veterinærturen med denne hunden. Igår ringte jeg og fikk time førstkommende onsdag. Nå er Linda på besøk i Sverige og jeg drar på jobb ikveld og blir borte til onsdag. Onsdag var flott. Kl. 16.00. 

Vi har visst at han og Frøya har hatt en helt spesiell dialog. Det har vært sprøtt å være vitne til hvordan de har kommunisert. Jeg og Kenneth har pratet om hva som er lurest med tanke på Frøya og døden. Vi ble enige om at Frøya skulle få overvære seansen. Ingen løgner, ikke noe piss om at han har det fint på landet. 

Dagen idag startet med at en hund i nabolaget ble borte og vi skulle ut å lete etter denne. Vi gjorde som vi pleier å gjøre når vi leter etter hund. Fyller opp bilden med folk og fe. Alle skal med. På vei ut kom beskjeden om at hunden var funnet så vi tok istedet en tur til vannet. Vannet dekker alles behov. Shot kunne svømme og få ut energi og han store, tynne kunne gå og lukte på høstlufta. Sånn skulle det ikke gå. 

Godgutten falt om i vannet og jeg måtte dra han opp på land. Jeg måtte puste og tenke i tre sekunder før jeg agerte. Kenneth ble informert og Linda ble informert og Lars Bjerke på Frogn smådyrpraksis hev seg i bilen. Jeg bar den slappe hundekroppen inn i bilen og fikk samlet resten av troppene. 

Alle tankene på den litt for lange kjøreturen... Jeg sa navnet hans og snakket og forklarte på vei inn. Frøya prøvde også stakkar. Jeg håpet han ville sette seg opp på veien så jeg kunne får bekreftet at han fortsatt levde. Kjørte jeg rundt med en død hund i bilen. Vel, hvis det var det som var virkeligheten var det ingen jeg heller ville reise til enn Lars. Mer sympatisk og dyktig veterinær har jeg aldri møtt.
Vel fremme kom Lars ut og møtte oss og vi bar han sammen inn. "Dødstrekket" hadde meldt seg og tiden var definitivt inne. Prosessen der inne i det rommet skal jeg ikke skrive mye om. Det var så fint det kunne bli under omstendighetene. Steg for steg ble forklart og vi ble tatt hånd om hele gjengen. 

Det som er igjen nå er den forbannede tomheten. En tom hundeseng med et halsbånd uten innhold og et lite lys.  

Jeg skjønner at jeg har gjort feil. Jeg trakk det tre dager for langt! Unnskyld for de tre siste dagene. Bortsett fra det har vi virkelig gjort vårt aller beste for at du skulle få en verdig avslutning på livet ditt. Jeg tror og håper du har hatt syv fine måneder. 

Du kommer aldri til å bli glemt. 

Takk for alt du brakte inn i livene våre. 

Vi sees på den andre siden.

Hvil i fred, lille venn <3

-Anita-

For ryddighetens skyld vil jeg legge til at vi fant eier til slutt og han skrev fra seg ansvaret for hunden

Takk til Lars Bjerke og Frogn smådyrpraksis

http://www.123hjemmeside.no/frogn-smaadyrpraksis/

Skal, skal ikke?

Etter en halvveis, ikke helt selvvalgt bloggepause er det på’n igjen. Jeg har jobbet mye med både vanlig jobb og en del ekstragreier jeg egentlig kunne greid meg uten, men sånn er livet til tider. Det er fortsatt sommer og sol og ute-uten-pc vær, men det klør i fingrene så det må skrives. Dere som følger bloggen vet at jeg har hentet hesten hjem fra stall Norum. I kaoset fikk jeg ikke med meg alt utstyret og på fredag sendte jeg sms til stalleier’n med informasjon og et lite spørsmål. –Om det var mulig å få se inni bussen. Ja denne bussen….

Jeg får den ikke ut av hodet, jeg drømmer om den. Helt siden jeg var jentunge har jeg vært fascinert av campinglivet i sin helhet. Svidde pølser grillet på en kulegrill fra tidlig 80-tallet så rusten at Mercedeseiere puster lettet ut, «det kan bli verre»! Utedo med såpass mange råtne planker at du er i stuss om det er nordavinden eller små rotter som stryker deg over anus. Dårlig hjemmebrent og ektepar med like grilldresser. DET er livet. Det må det bare være. Som sagt, en drøm som jeg aldri har hatt mulighet til å få realisert. Før nå! Nå har jeg muligheten. Jeg kan selge hus og hjem og kjøpe bobil. Men ikke en hvilken som helst bobil. Jeg vil ha denne 13 tonn tunge doningen man må ha en helt bestemt bokstav i sertifikatet for å manøvrere. Bokstav D, ingen dum bokstav. Skal det være så skal det være. 

Jeg tenkte at hvis jeg bare kunne få en liten omvisning i bussen ville jeg se og skjønne at det er hinsides det totale vanvidd bare å tenke tanken på å overvintre. Det var tanken. Den var feil. «Klart du kan få omvisning i bussen, bare tekst meg når du kommer!» Jeg var klar over at stalleier’n skulle begynne å selge bobiler hjemmefra. Jeg så for meg én eller kanskje to. De står på gårdsplassen på rekke og rad. Som store soldater i giv akt. En hel gjeng av dem. De stråler om kapp med han som selger dem. 

Jeg tekstet som avtalt og gikk inn og ryddet ut de siste bevisene på min tid på Norum. Et par voksne karer spaserte rundt og tittet på biler. Da jeg sto og siklet foran MIN buss kom han ene og slo av en prat. Dere vet… -oss bobilfolk imellom… «Jasså, du ser på den store der» «Den koster jo litt…» «Og den er tung, det skal du være klar over» Bobilgubben følte helt klart at vi hadde noe felles. Vi var nesten sjelevenner. Bobilsjelevenner. Han kunne fortelle meg at han kjente en mann som hadde eid en så stor buss. Visstnok trøblete på campingplasser på grunn av tyngden. Den kan synke… «-Med alle de regnfulle norske sommerene…» Jeg tok imot råd og tips og nikket høflig. På det jeg følte som passende tidspunkt slang jeg på et: «Åååå, sier du det ja.» «Bra å vite.» 

Mannen som har byttet ut noen hestekrefter med andre kom over grusen med nøklene raslende høyt hevet over hodet. Der, 2,5 meter over bakken hang starten. Starten på slutten. Jeg var bare sekunder unna bekreftelsen. Jeg skulle få det bekreftet en gang for alle at bobiler er trange og lave og smale og vinglete. 

«Velkommen inn», Jo, takk som byr…

-Og takk for omvisningen. Jeg var helt overbevist om at bobuss ikke er noe for meg. Og sola er grønn!

Pappa, som støtter meg i ett og alt fikk pumpende blodårer og svetteperler i panna etter hvert som jeg la ut om min nye plan. Jeg viste bilder og det rant som erter av en sekk da jeg forklarte hvorfor og hvordan og hvor fint det skal bli.

Jeg skal ikke kjøpe denne bussen så sjela mi gråter. Sånn er det… -enn så lenge ;) For se så kult det ville blitt :)

Jeg skal snik kjøre forbi gamle stallen og følge med. Jeg vet at det finnes en heldig vinner der ute. Som kjøper drømmebussen på Norum Bobilgården, får en kopp kaffe til salgskontrakten og kjører lykkelig avgårde helt uvitende om at jeg sitter her i Villa Villekulla og gråter mine såre busstårer… Men grei som jeg er... -Her er linken: 

 https://www.facebook.com/NorumBobilgaarden?fref=ts

-Anita-

Ullared for alle penga!

Siden vi stort sett er kjemisk rene for likvide midler reiste vi til Ullared denne gangen. Som om det ville bli billigere enn de andre turene. Det var flere ting som var annerledes nå. Et nytt tilskudd til gruppa. Eller to da, hvis vi regner med lillefisa. Og Ellen ble hjemme. Ikke nødvendigvis fordi hun ikke ville eller kunne være med, men fordi hun ikke fikk greie på turen før dagen før. Skamme oss. Min feil det da. Som det pleier å være. 

Avreise Skomakerveien kl 12.30. Første stopp etter 3.5 mil selvsagt. Tissing og spising. Ja, også skulle vi møte de andre da. Som kom fra Halden. 

Jeg vet ikke om det var L merket på Forden hennes eller mangel på frokost som skapte dette uttrykket. Jeg ble ille nærvøs av det…   

 

Vi var på daværende tidspunkt 28 mil unna destinasjonen, Ullared. Vi måtte ha enda en pause, med mer tissing og så klart kaffe. Jeg havna i den bilen som var uten kaffekanne og min høyt elskede kaffemaskin hadde jeg forlatt hjemme. Andersen er raus så jeg trengte bare en kopp fra Shell. Billigste bensinstasjonstoppen ever liksom…

Ille blide jenter på tur! Siden Linda er på begge bildene tipper jeg de ble tatt hver sin vei. Eller hun ble kastet ut av Audi’n på grunn av dårlig oppførsel…

Vi vurderte å slippe av disse to her:

Det regnet som om himmelen var åpen, men heldigvis har Audi’n rette, sterke, funksjonelle viskere….

Vi måtte innom en butikk før vi ankom hytta vi skulle bo på. Vi skulle ha mat og noe småstæsj. Det ble til tre timer på senteret. Og nesten fulle biler. Spesielt, siden handledagen egentlig skulle være dagen etterpå… Hesteavdelingen var i kjelleren. Det var bare å følge hestehalen til Ervik.

-Og hvis jeg synes det ble for usikkert å følge hestehalen var det bare å følge dama med ungen på leggen. Er vel på tur

 Heldigvis var gulvet rent...

På grunn av en urinlekkasje var jeg nødt for å åpne en pakke truser til minsta. Jeg la lappen i lomma så jeg ikke skulle glemme å betale, tredde trusene på ungen og gikk fornøyd videre. Jeg gikk glatt forbi både kasse og vakt. Selv om det ikke var store summen ble jeg småkvalm når jeg skjønte at jeg hadde stjålet. Vi var allerede på hytta når jeg kjente lappen i lomma. Vi skulle jo tilbake igjen så jeg slo meg til ro med det. Dag II fant Frøya seg et smykke. Et rosa hjertesmykke. Jeg tok igjen av lappen og puttet den i lomma. Mye kunne skje med det smykket på veien og lapper i buksa pleier å være suksess. Igjen dro jeg gjennom kassa uten å gjøre opp for meg. Jeg stjal for minst 100 sek på den turen. Svinn. Norsk svinn! Beklager Ullared og beklager Boris. Jeg lover Å PRØVE å huske dette ved neste besøk! 

Til dere som tror Ullared bare er et kjøpesenter: Piiiiip, feil. Ullared har faktisk blitt en helt egen landsby. Litt som Dikemark. Jeg kan finne flere likheter forresten. Mellom Ullared og Dikemark.

Ervik har en innebygd GPS som er konstant innstilt på nærmeste campinghytte. Det resulterte i kjapp og effektiv fremkomst. 

Vi hadde hatt nøkkelen til hytta i underkant av ti minutter da det så sånn her ut. Jeg tipper av 90% av rotet var mitt.

Det ble grilling, litt vin og matnyttige diskusjoner. Jordebilkjøring, muslimer, røyking av bibel, mopedkjøring i undertøyet, hjemme-alene-fester (med alt det innebærer), Frøyas mulige fremtidige partnere og problemstillinger rundt det, årer som har blitt stjålet hvor de kriminelle var iført sloggitruser (må også legge til at den ene trusa visstnok også var tyvgods), en jolle som ligger vel bevart på Ertevannets dype grunn og andre skumle historier fra Rakkestad og Degernes’ mørke skoger. Vi fikk løst noen verdensproblemer. Etter Frøya var jeg den første som la meg. Det som skjedde etter det fraskriver jeg meg ethvert ansvar for. 

Ny dag, nye muligheter. Siden vi tilsynelatende aldri har vært utenfor Østfolds grenser hadde vi handlet inn papp og plast. Sist vi var på camping så hyttene annerledes ut. Jeg tror vi må tilbake til midt på 50-tallet. Vi brukte opp resten av pappen til frokost og fikk ryddet og vasket. Jeg tok bilder og gikk litt rundt og drakk kaffe så lenge. Jeg er nemlig best på det. 

Før vi dro fikk vi tatt turens viktigste bilde! Med turens viktigste klesplagg!

Etter nye to timer måtte vi ha påfyll av næring. Mens vi satt der fikk jeg en telefon fra stallen. Det var Linn som kunne fortelle at de siste hestene skulle flytte fra stallen og hvis jeg ikke hentet Sanivara ble hun stående alene over natten. Ingen krise, men ikke langt unna heller. Pulsen steg i takt med at klokka gikk. Nesten som om jeg hadde sprunget hundre meter. Jeg hadde blodsmak i munnen. Etter mange smser og telefoner fikk jeg dette bilde på tlf. Snille, snille Linn hadde bestemt seg for å ordne opp for meg og fikk snille Dorthe til å ta med stuttjukka mi på samme tur som hun hadde sin egen Jak. Alt hadde forløpet seg uten problemer. Tusen takk for hjelpen.

Inn på senteret igjen. Tempoet hadde begynt å dabbe av og vi ble blekere og blekere. Og Frøya sitt volum ble høyere og høyere. To av turdeltakerene begynte å bli interessert i hverandres kroppsåpninger. Det var på tide å stille seg i kø i en av de 62 kassene for å betale. Det gikk også fint. Utrolig nok.

Disse to glimret med sitt fravær, men ellers var alt som det skulle være. 

Tusen takk for turen, mine damer  <3

-Anita-