God morgen,
alle! Ny dag, nye muligheter. Det var stort sett det vi tenkte hver dag i denne
perioden du kommer til å lese om her. Noen av dere har muligens lest nesten den
samme historien før. Den ligger under «filer» på Nitrogruppa. Jeg skrev den da
og jeg skriver den igjen. Denne gangen på min private blogg, så jeg har lagt
til noen personlige detaljer.
Onsdag 25.
januar 2012 ble jeg medlem av en facebookgruppe som het: «Hunden på Rygge –
Nitro er nå savnet». Det skulle i ettertid vise seg at denne hunden først hadde
ligget på en gruppe som heter «funnet og savnede hunder og katter». Der opptok
hun så mye plass at admin på den gruppen, Liza Lunde opprettet denne gruppen
for bare Nitro.
Torsdag tok
jeg med Frøya i bilen og kjørte rundt i Råde og Rygge vel uvitende om hva som
kom til å skje de påfølgende dagene frem til lørdag 4. februar.
Trekkhunden
Nitro hadde vært med sine Tyske eiere på trening/konkurranse i Norge. På vei
tilbake til Tyskland hadde de en rast i Moss hvor de luftet hundene og seg
selv. Dette var siste gang Nitros eier så hunden sin. Det sto en artikkel i
Moss avis 23.januar og mange var ute og lette. Noen hver for seg, noen sammen,
noen kjørende og noen gående. Fredag 27. januar kom det 2 unge jenter kjørende
fra Tyskland. Dette var eiers datter og hennes venninne. På det tidspunktet var
det blitt gjort flere mer eller mindre sikre observasjoner av Nitro.
Nitro ble
denne fredagen, ved en tilfeldighet sett sittende på et jordet ved
Slangsvolveien 50. Det så ut som hun satt og tygde på noe. Vi ringte
umiddelbart de to jentene som akkurat hadde ankommet Rygge Hotell og de kom
kjørende. Nitro satt på samme sted da de kom. De gikk sakte mot henne med hundegodt
i hånda og en annen hund fra flokken som Nitro kjente godt. Da jentene og
hunden kom på ca 15 meters avstand begynte Nitro å rygge. Jeg oppfattet henne
som bestemt og klar på at hun ikke ville bli fanget. Hun skvatt ikke, hun
sprang ikke. Hun kikket på dem og det kunne nesten se ut som om hun vurderte
noen sekunder hva hun skulle gjøre. Deretter snudde hun og travet sakte opp i
skogen. Jentene og hunden fulgte etter til de mistet sporet. De returnerte da
og en sporekvipasje fra Hvaler kom for å hjelpe til. De fulgte sporene fra
Slangsvollveien og tilbake til Gillingsrud, Skomakerveien. Så ble det stille.
–Igjen.
Det ble
laget en midlertidig base her hos meg siden det var mest praktisk. Det så ut
som en kommandosentral her på kjøkkenet. Med lapper oppover skapdørene med
telefonnummer til politiet og Falcken. Nummerne til de fleste som var med å
lette og egne lapper med oversikt over de observasjonene som var blitt gjort
hittil. Vi delte så områdene inn i soner. Også disse ble kjøkkendørene
tapetsert med. Kaffekopper overalt, tomme sjokoladepapir, generelt rot (som
blir av så mange mennesker i et lite hus) og en total følelse av kaos.
De tyske
jentene hadde telefonkontakt med eier i Tyskland og vi diskuterte hva som burde
gjøres videre. Hva hadde skjedd? Var hun skadet? Hadde hun blitt vill? Hvorfor
fikk de ikke tak i henne? Hva overlevde hun på? Mange spørsmål, få svar. Mye
frustrasjon og usikkerhet. Hvorfor hadde de bare dratt fra Nitro? Hvorfor kom ikke
eier tilbake? Mange spekulasjoner. Praten foregikk på en god blanding av norsk,
engelsk og tysk. Jentene dro tilbake til Rygge Hotell (der de fikk bo gratis da
Hoteleierene er Nitromedlemmer og ønsket å bidra litt ekstra) for å hvile litt.
Litt godt utpå ettermiddagen kom det inn en telefon fra politiet om at Nitro
var blitt observert rett borti gata. Vi kastet oss i biler og dro avgårde. Det
var kolonnekjøring i full fart nedover gata her. Jeg har i ettertid takket noen
av naboene for tålmodighet. Det ble forsøkt utallige måter for å fange henne og
vi var nære. Ved 3 anledninger var vi så nærme som 10 meter, men hun var sky og
hun var rask. Dette var jo en godt trent trekkhund. Vi måtte til slutt gi opp
denne fredagen og folk dro hvert til sitt men usikker på om noen egentlig sov
noe særlig. På lørdagen var det på’n igjen og hver dag frem til 4. februar. De
tyske jentene og hunden dro hjem på søndag 29.januar men vi andre fortsatte
jakten på den «bortkomne diamant». Det ble satt opp feller av ulike typer og vi
lette. Hva lette vi etter nå? Var hun aggressiv? Var hun redd? Var hun sulten
og kald? Var hun i det hele tatt i live? Det ble gjort sporadiske
observasjoner. «En svart, stor, løs hund» Det finnes tydeligvis mange av dem…
Det kom inn et tips fra en taxi om en mulig påkjørsel ved et bestemt sted i
Råde. Det ble søkt med hund langs E6 ved angitt sted, men intet funn. På disse
ukene skjedde det mye. Vi var i kontakt med eier og med den norske oppdretteren
som kunne fortelle at dette hadde vært en svært sosial og mild hund. Hun stilte
seg egentlig litt undrene til hele forsvinningsnummeret. Faktumet var dog at
Nitro var på rømmen. På et ukjent sted, uten et hjem å returnere til. Hun
forflyttet seg og la etter seg store avstander på kort tid. Etter som dagene
gikk flyttet vi standplass til Rygge Hotell. Det var godt med litt større plass
enn her i Villa Villekulla. Hotellinnehaverne stilte med kaffe og noe å tygge
på. Jeg er ikke overbevist om at folk husket på/ tok seg tid til å spise på
denne tiden så dette ble verdsatt. Det var aktivitet hver dag frem til denne
vanvittige lørdagen.
Fredag 3.
februar fikk dyretolk/klarsynt vi bruker tydelige beskjeder om at Nitro måtte
inn i varmen, -« i morgen ville det være for sent». Det ble søkt og lett til
langt på natt, og tilslutt måtte de innse at fysikken gjorde det umulig å
fortsette. Litt søvn og så møtes til ny dyst i morgen lørdag 4. februar.
Dyretolk/klarsynt kunne forhåpentligvis ha tatt feil.
Vi møttes på
Hotellet lørdag morgen, dro ut og avtalte å møtes senere igjen. I mellomtiden
kom den forferdelige beskjeden. Nitro var muligens funnet død. Et par på tur
hadde funnet en død, svart hund i en skaukant ved et jorde syvhundre meter unna
huset mitt. Vi dro bort for og forhåpentlig å avkrefte at dette var «vår»
Nitro, men det fikk vi ikke gjort! Der lå hun. Hun var kaldt og var hard og ta på, men utrolig vakker. Den ukjente, svarte, tyske
trekkhunden som hadde limt seg fast i hjertene våre. Den hunden som hadde
sørget for at folk fra hele Østfold og deler av Oslo/Akershus fikk på seg
varmedresser og var ute i kulda og lette. Den hunden som engasjerte folk fra
hele Norge. Første om morgenen: Sjekk Facebook! Siste om nattan: Facebook!
«Hunden på Rygge – Nitro er nå savnet»! Og resten av verden? Eksisterte den? Aner
ikke! Unger og hunder… -fikk de mat og luft? Husker ikke! Det var som å være
inni en boble av Nitrorus. Vi var høye på kaffe og adrenalin. Vi gråt litt, men
lo mest. Helt til sjokket var totalt og døden kom som en bølge over oss.
Sorgen. Nitro ble fraktet ned til hotellet der mange ventet på videre føringer,
men nå var det slutt på ideer og forslag. Slutt på latter og arbeidslyst. Slutt
på håp og tro! Nitro lå i bilen. Kald og død. Det var bare sorg og tårer igjen!
Ble vi litt gale under disse dagene? Mulig det. Dette var jo bare en hund, vi
kjente den ikke en gang. Men kanskje nettopp derfor ble sorgen stor. Vi
opplevde noe helt spesielt. Et vanvittig engasjement… En sterk følelse av
samhold… Noe fint og vakkert som endte veldig, veldig feil.
Etter en
stund reiste folk hjem til sitt. Noen dro sammen, noen hver for seg og Nitro
dro til Bærum. Vi ble enige om å obdusere henne og fikk eiers godkjenning til å
gjennomføre både obduksjon og kremasjon. Dette kostet noen tusen kroner og en
kronerulling ble iverksatt. Den 17. mars hadde vi en minnemarkering, hvor vi
strødde asken på samme sted hun ble funnet død. Folk hadde med blomster og lys,
det ble holdt en kort tale, en liten seremoni for at de 4 himmelretningene
skulle ivareta Nitro nå, og asken ble spredd. Vi var ca 30 personer som møtte
opp og dro sammen ned på Hotellet som igjen åpnet dørene for en gruppe
mennesker som hadde funnet hverandre i et helt uvanlig fellesskap. På denne
kvelden ble det enighet om at dette ikke kunne være slutten på Nitros historie.
Nitro skulle ikke ha omkommet forgjeves og i hennes navn og ånd ble vi enige om
å opprette en ny gruppe: Nitrogruppa. Veien måtte bli til mens vi gikk. Rammene
var vi usikre på, men grunnpilaren var klar; Vi skulle fortsette å hjelpe
hunder og eiere som var kommet bort fra hverandre. Nå er det flere tusen
medlemmer på gruppa og det kommer nye til hver dag. Nitros død har bragt mange
hunder og eiere sammen igjen, og jeg vil si at det er først og fremst Nitros
fortjeneste. Vissheten om at hun ser hva hun har bidratt til, gir hennes
bortgang verdighet og en slags mening, tross sorgen.
Jeg kunne
sikkert skrevet enda mer detaljert, men det hadde fort blitt altfor mye. Jeg
håper dette har gitt et lite innblikk i de dagene, ukene midtvinters i
tjukkeste Østfold.
Hvil i fred,
vakre Nitro. Du vil aldri bli glemt <3
Linker til
avisartikler
<3 Dette liker jeg <3
SvarSlettSå bra :) <3
SvarSlettEn flott, og gripende historie om engasjement.
SvarSlett