Han Magnar! Del II

Jeg fikk min første hund når jeg var 3 år, blandingshunden pella. Pappa var primus motor for at jeg skulle ha hund. Jeg ser nå at det muligens var et påskudd fordi han selv ønsket deg hund. Han elsker hunder og andre dyr. 2 eller 4 bein, det spiller ingen rolle. Jeg husker ikke i hvilken rekkefølge de kom, men jeg fikk både akvarium, fugler, rotte, hamster, kanin og en haug med katter. Vi måtte til slutt ha et eget rom i huset til alle dyra. Mamma var ikke spesielt interessert i disse dyra. Verst var fuglene, de produserte med støv. Det var selvfølgelig ikke snakk om å ha bare en fugl i et bur. Nei, vi kjøpte slike byggesett. Ett stort fuglebur som vi kunne bygge på. Til slutt var det så stort så det kunne romme en voksen mann. Ja, selvfølgelig måtte vi teste. Rugekasse og enda flere fugler. Hetterotta Rasmus var på grensen av det min mor kunne tåle, men når vi kom hjem med en ål som vi puttet i glasskassa rant det over for henne. Etter sigende gikk ålen i toalettet dagen derpå. 

 

Pappa er hobbyfotograf +++ Han har mange tusen bilder i papirformat og nesten like mange på slides. Jeg tipper at førti prosent av bildene er av meg og tretti prosent er av dyr. Jeg husker en gang han fant et pinnsvin. Han la seg ned på bakken for å vente på at pinnsvinet skulle stikke frem hodet. Piggdyret hadde rullet seg sammen som en ball som en naturlig følge av redsel, men på et tidspunkt måtte han jo gi opp. Jeg kan tenke meg at pinnsvin, som andre dyr kjenner lukten av menneske og forbinder det med fare så det tok lang tid før den lille turte å stikke frem snuta. Mulig han vurderte det dithen at et menneskedyr som evner å ligge flere timer på bakken med en svart plastikkdings foran seg ikke var farligere enn gresset han lå på. KNIPS! Foreviget pinnsvinansikt. Han gjorde noe av det samme med Pella. Det var jo umulig å få den hunden til å gjøre noe annet enn å logre og sove og spise. Han gikk etter henne en hel dag og ventet på et gjesp! KNIPS! Et foreviget flerrende gap.

På et tidspunkt hvor jeg hadde tre hunder fikk jeg en telefon fra noen som skulle omplassere en aggressiv tispe. Jeg kjørte henne til forsvaret hvor hun ble testet og funnet ubrukelig. Da ringte jeg pappa. –Igjen. Han sa ja! –Igjen. Den hunden bet meg i ansiktet. En centimeter under øyet så kinnbenet sto ut av ansiktet mitt og hun holdt på å ta hele tanngarden min. Til tross for dette var han like lite for avliving som meg. Vi måtte finne på noe annet. Hun utagerte mot flere og til slutt måtte vi ta den fatale avgjørelsen. Jeg tror faktisk det var tyngre for han enn for meg! Mange mener jeg har et hjerte for dyrene. Han har et hjerte for dyr som om mulig banker enda hardere. 

Som far så datter eller som datter så far. Vi går ikke av veien for litt oppmerksomhet for å uttrykke meg meget forsiktig. Noen skriver taler, noen skriver sanger, noen blogger og han Magnar skriver prologer. De er lange, de er veldig ofte grisete, de er alltid hysterisk morsomme og treffende. De smeller til både under skjørtekant og beltested. Pappa pleier å få oppmerksomhet selv om han ikke ber om det også. Han er opptatt av å følge regler og lover, men hvis han ser et flott motiv så glemmer han liksom reglene litt… Som for eksempel da han la seg på ryggen på hovedveien utenfor et Casino i USA. «Fløtt den røde løper’n, please… Jeg skal bare knipse litt» De ellers så strenge vaktene måtte trekke på smilebåndet. Eller de gangene han har klatret opp i master, blitt heiset opp i kraner, osv. Han får folk til å gjøre de merkeligste ting så han skal få tatt bildene sine. Han bare prater og ler og tar sjeldent et nei for et nei. Jo mer jeg skriver jo mer ser jeg at jeg egentlig er snytt ut av nesa på’n. Heldigvis, kunne jo fort kommet andre veien og blitt en drittunge! (Jeg lager en parentes her så jeg kan skryte litt ekstra uten at det synes så veldig… Magnar Nordtug har også skrevet en bok om fengselsvesenet, han har tatt bilde som er forsiden på en bok om Bastøy og han skriver nesten ukentlige innlegg om Midtøstenkonflikten i Sarpsborgavisa SA)

Forrest Gump og Elling! Ta begge og legg dem i en kjøttkvern. Hvem kommer ut i andre enden? Han Magnar! Denne ene historien er mer enn nok til å kvalifisere til andre enden av kverna: Pappa er storfan av gode, gamle brødskiver med pålegg. Helst da av typen hermetisk fisk i tomat. På en brødskive med makrell i tomat skal det ligge en skive sylteagurk midt på brødskiva. Hvis brødskiva deles i to havner det da nøyaktig en halv skive agurk på hver halvdel. Symmetrisk deilig, jeg ser den. Poenget er som følger: Kniven han bruker på å smøre ut fisk eller annet pålegg med skal vaskes etter bruk. Ikke noe størknet mat på tallerkener eller bestikk. Kniven skal vaskes i varmt vann og NÅR denne kvinen blir vasket står han og lener øvre del av pannen frem mot veggen/skapdøra eller hva som er over vasken der og da. Jeg spurte han en gang hvorfor han sto sånn og han svarte logisk nok at han liker å hvile dette ene punktet i hodet mot noe når han vasker kniven. Som en slags jording… Jeg ser den også faktisk! Veldig behagelig, verd et forsøk. Kanskje det bor en liten Elling i oss alle.

I forrige del så skrev jeg om rydding og kasting. Eller snarere mangel på kasting. Han Magnar er ikke gjerrig. Aldeles ikke, men han som meg sliter litt med å kaste ting. For mange år siden hadde han et par brune tøfler. Eller det var vel hull på hull med litt tøffel innimellom. Jeg husker diskusjonen pågikk om hvorvidt disse tøflene skulle kastes eller ikke. Dette var før vi fant opp kildesortering så det ble lagd søppelbål på jordet noen ganger i året. Mens søppelet ventet på en ny runde på jordet lå det i svarte søpplesekker. I en av disse sekkene fant pappa de brune tøflene, eller det som var igjen av dem, men det var jo bare tull at de lå der. Det fantes jo pakketeip skal vite. Til og med i matchende farge. Da gikk det noen måneder til før de ble «lurekasta» for godt!

Dette gir et lite innblikk i livet til Magnar Nordtug fra Eidet, barnebarn av Johan Nordtug, oppsynsmann i Tune kommune!

Jeg vil avslutte med å ønske det forholdsvis nygifte paret lykke til videre, og takker for et «hei dundranes» bryllup!

-Anita-

Han Magnar!

Sjuogtredve mil nordover, litt østover og oppover ligger Eidet. Ei lita bygd under himmelhvelvingen, sjølberga med tømmerlense, lensemuseum og egen campingplass. Fritt for vær og vind, akkurat der morrasola renner oppover det nye ruvende sykehuset bor Eidets store Volvofantast, Magnar Nordtug. Født gæærn og fanga vill, aktiv fargeblind og overkjørt en rekke ganger, rekker hundreognitti centimeter over bakken og er ellers ved godt mot.

 

Bortsett fra Volvo, galskap, knallblå øyne og noen få, små tvangstanker fatter jeg ikke at han er faren min. Gammel speider, gått befalsskolen, fengselsskolen og digget det! Alt er i sin skjønneste orden. Alt har brettekanter, ingenting ligger feil eller skjevt. Ikke rot, ikke søppel. Ikke sigaretter, ikke alkohol, ikke fett, ikke sukker. Trening og frukt.

Volvo! Nå har han fire, også har han sitt egne lille Volvomuseum. Ikke noe å kimse av. 

Født i 1955, tok en test for en kort stund siden, fikk beskjed om at han har fysikk som en 25 åring…  Jeg tør ikke ta den samme testen!

Pappa har stått bak og dyttet meg frem og opp hele livet. HAN sørget for å få meg i barnehage, HAN sørget for at jeg fikk meg moped, HAN sørget for at jeg kom meg ut. Motiverte uansett hva jeg drev med. Kjørte rundt etter meg, tok bilder og heiet! Uavhengig om det var Norsk Folkehjelp, hunder, drosjekjøring eller hyss. Bare jeg dro ut, gjorde noe, opplevde noe. Jeg var veldig overbeskyttet som barn og en gang hadde pappa tenkt «uff, den ungen får jo aldri slått seg, aldri skjært seg, aldri kjent smerte… lurer på om jeg skal dra til ho med brødfjøla i bakhodet!» Det stoppet med luring! Han gjorde det aldri.

Konkret, klar og tydelig! Ikke no knussel. Det er umulig å lure på hva han mener. Han har dempet seg litt med åra, men dog.

Jeg rydder sjelden. Når jeg først rydder så rydder jeg ALT. Når jeg gikk på barneskolen ryddet jeg også svært sjeldent. Men den ene gangen… Jeg husker en daværende venninne fortalte på en fest noen år etter at «jeg kunne ringe Anita på en mandag og spørre om vi skulle finne på noe, men hun skulle rydde på rommet. Jeg kunne ringe igjen på fredag og hun ryddet fortsatt.» Ja, det var sant. Da skulle hvert eneste lille klistremerke snus og vendes og vurderes før det deretter havnet enten i en ta-vare-på-haug, en kast-haug eller en må-taes-opp-til-ny-vurdering haug. Dette er grunnen til at jeg sjeldent rydder. Jeg blir stresset av tanken på at jeg aldri har tid til å rydde ALT! Når pappa skal rydde ser jeg jo hvor mitt sirkus kommer fra. Det skal ryddes på en bod. ALT skal ut på gresset, legges spredt utover så det er oversiktlig og ryddes inn igjen. Ting som burde vært kastet for førti år siden, som han vurderer på nytt legges til enda en vurdering. Så skal alt inn igjen. Kategorisert og organisert. Ryddet på plass enten etter tall eller alfabet, mest sannsynlig begge deler. Det blir hengt opp plakat inne på bua som tegner og forteller, deretter blir dette skjemaet lagret på en fil på pc’n. Det skal være enkelt å finne ting. Den brune esken med de sorte vinterskoa… Det er bare å gå inn, slå på dataen, lete opp «brun eske svarte sko» Der ja. Første hylle til venstre, nest nederst, til høyre på hylla. Hylle A, 3 dje trinn, høyre. Altså A3h. Der ligger dem! Jeg simpelthen elsker systemene hans. Mine blå håndklær blir bare blåbær, men jeg ser hvor det kommer fra og er stolt av det.

Det er trangt her i huset. Jeg manglet lenge et klesskap i andre etasje. Jeg kjøpte skap for snart syv måneder siden. Alle klærne ligger fortsatt på gulvet. Hvorfor? Fordi jeg ikke vet hva jeg skal ha i skapet. Noe skal kastes, noe skal ikke i skap, men noe skal. Noe skal vaskes først. Jeg har enda ikke tatt meg tid til hele den prosessen, derfor kommer ingenting i det tomme skapet.

Vi er varme folk, jeg og pappa! Varme som i gode mennesker? Det får noen andre vurdere. Jeg mener varme som i svette! Jeg opplever det ikke i like stor grad som min far, han er ekstrem. Hvis jeg blir bittelitt irritert så blir jeg varm, men det holder som oftest å ta litt luft. Hvis pappa blir irritert så går det ikke mange sekundene før klærne faller. Plagg etter plagg. Vi trenger nødvendigvis ikke bli irriterte heller… Litt oppkava… -av forskjellige årsaker…

Jeg kjøpte meg fem sauer en gang. Den ene døde og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med den, ringte pappa og han visste råd. «Jeg kommer og henter’n» Okay, takk, flott! I en gammel rusthaug av en grå Volvo 240 og med matchende grå kjeledress kom han og hentet sauen. For meg var det ute av øye, ute av sinn. For han var det vesentlig mer omfattende. Sauen veide i overkant av 120 kilo og skulle graves ned i Eidets mørke skoger. Vi hadde lagt søplesekker under hele sauen så når han lukket opp bagasjerommet var alt som stakk opp svarte fliker av sekkene. Gammel Volvo, mann i kjeledress med spade i hånda, søplesekk i bagasjerommet, bilen rygget godt inn på en skogsvei. Etter tre spadetak går overdelen, etter tre til går t-skjorta. Også kom de gående… Et eldre ektepar som var tilfeldig ute på tur fikk øyekontakt med denne graveren… Han tenkte at det da ble ugreit å fortsette og grave så han pakket med sekker, spade og kjeledress og kjørte et annet sted. Opp med bagasjerommet og i gang med nytt høl. Tror du ikke jaggu at det samme paret kom gående. De hadde vel snudd da og tatt en snarvei, for her kom de samme folka. Han Magnar kunne jo ikke drive denne katt og mus leken hele dagen så han måtte få dem vekk. Måten å gjøre det på var å heve spaden og gå mot dem. Grå, gammel, rusten Volvo med søplesekker i bagasjen og en halvnaken mann på 1.90 med hevet spade… Ja, da forsvant de fort. Sauen ble gravd ned og alt gikk bra! Hvil i fred, sauen!

Når jeg var ti år kom jeg i skade for å bli et skilsmissebarn. Tøft der og da, men nå i de senere år ser jeg selvfølgelig at det var det eneste riktige å gjøre. Det var noen år med liten kontakt med etterpå har det gått bare en vei. Rett vest! Nei, absolutt ikke. Vi har bare fått bedre og bedre kontakt. Nå har han jo blitt morfar også. Dette var måten han fikk greie på at han skulle bli det:

«Jeg har tre ting å si: blablablablablabla, blablablablabla, også er jeg gravid!» 

«ok, den er god! … HÆ?»

«Jepp, sånn kan det gå! Ikke mer å snakke om!»

«Ehhh… Neivel… -Men det var jo fint da… vel…eller?»

Jeg tror han fikk sjokk! Av budskapet, ikke måten jeg innledet samtalen på. Vi har alltid snakket sånn. Jeg har begynt å snakke sånn med andre også. «Jeg har to ting å si!», «Jeg har tre spørsmål!», «Jeg lurer på en ting og har en ting å si!» Veldig effektivt og ryddig. Han slet litt med babyFrøya men nå har de blitt to hender i e ræv! Vanskelig å kommunisere med en kladd med menneske, mente han! Jeg kunne ikke blitt mer enig!

Jeg vet jeg muligens irriterer med disse todelte innleggene, men sånn må det bli for å unngå at det skal bli for langt. Og med han Magnar er det mye å skrive. Skulle hatt egen bok han også. Siste del kommer i morgen.

Nå har jeg fyra så jeg holder på å dævve her. Har tatt av litt klær så det blir ikke noe særlig til emne, men det skal nevnes at jeg har ubarberte legger. Mulig det går innunder kategorien «leggvarmere»! Designvare sådann!

-Anita-

Drøm eller mareritt? Del II

Lisbeth Sjøstrøm. Drevet med hund i hundre år! Tok meg litt under vingen der jeg kom med den døve, ikke- Schäferhunden på hundetrening. Selv hadde hun en bordertispe. Tara og Lisbeth var en flott ekvipasje som jeg skulle lære mye av. Tara var med på kursdagene. Lisbeth var instruktør og tok et lite ekstra kurs med meg og en til. Meningsløst å være en av tretten ekvipasjer på kurs. Mye bedre med 50 prosent oppmerksomhet enn 7,7 prosent! Lineføring! Da skal man altså gå fremover, svinge til høyre og venstre, samt gjøre holt, snu og vende. Litt som Jane Fonda drev med. Jeg hadde ikke på body og tights og leggstrømper, men det burde jeg jo hatt. Jeg greide ikke å gå rett frem en gang. «Løft hode og se fremover», lød det bak meg. Det var ikke lett, for denne hunden min gikk jo så galt… skjevt…. Hun gikk jo under føttene mine. «Nei, ikke se på  hunden, se fremover!» Det var da voldsomt til mas på den dama… Jeg skyldte på hunden. Jeg kunne jo GÅ! Jeg hadde fylt tyve, så gåinga hadde jeg koll på. Neida, jeg måtte jaggu sette bikkja i bilen og gå uten hund.. Spesielt… -Men jeg gjorde jo som jeg fikk beskjed om jeg. Masjerte uten hund.

 

«Fremad MARSJ!»

«Høyre marsj!»

«Høyre marsj!»

«Høyre marsj!»

«Gjør HOLDT!»

Helt utrolig. Her marsjerte jeg frem og tilbake som en liten slags tinnsoldat i et parkeringshus i Fredrikstad. Jeg skulle lære meg å gå rett frem. Ikke skjene rundt i svime… Neste steg, MED hund… Hey…  Jeg avanserte! Nå skulle jeg gå med Tara. Hun kunne dette så jeg skulle bare følge på, smile og være ved godt mot. «På PLASS!», «fremad MARSJ!» Det gikk to meter det også begynte Tara å bjeffe! Hun kjeftet på meg! Veldig spesielt. Da MÅTTE jeg jo bare følge på. Tara og jeg, gikk og gikk, til slutt så slappet hun av. Hun hadde lært meg å gå med en hund ved mitt kne uten å se ut som jeg var på steppekurs. Det var mye latter nede i det parkeringsfjellet. Ikke telefondekning, bare hund, hund, hund! Og latter! 

Jeg hadde hundretusen spørsmål, Lisbeth hadde like mange svar. Først var jeg elev selv, etter hvert var jeg med Lisbeth som assistent før jeg gikk instruktørkurs og holdt egne lydighetskurs. Det var Lisbeth sin mal jeg fulgte. 

Når den laveste klassen var i boks, sto neste klasse for døren. Det er vanlig å lære inn flere klasser parallelt, men siden våre kommandoer utelukkende gikk på tegnspråk måtte vi ta en ting av gangen. Jeg og Lisbeth fant på tegn sammen, jeg fikk et fantastisk skreddersydd opplegg. Klasse 1: Fellesdekk, lineføring, fri ved foten, innkalling, stå under marsj og hopp over hinder. Dette er de jeg husker, det var muligens flere. Øvelsene måtte læres inn i bolker med alle de tegn som skulle brukes. Dette krevde en enorm tålmodighet fra oss alle tre. Og jeg var tålmodig. Jeg kunne holde på i flere timer for å lykkes med en liten bagatell. Nå er det sikkert mange som ikke tror meg. Mest sannsynlig så er det ingen av dere jeg har blitt kjent med i ettertid som tror på dette. Jeg skal jo helst ha gjort ting i går. En ide blir født, det går to minutter og «HVA??» «hvorfor går det ikke? Hva da, vente en time???» nei, helst i går. Ellers i livet ja, men ikke med Chanell. Det hendte en og annen gang jeg ble frustrert fordi vi måtte lære oss å kommunisere på en annen måte en jeg var vant til med hund, men da ble jeg roet ned. Gikk fint det! –Tror jeg.

Mitt første stevne! Nervøsiteten pumpa i årene flere dager i forveien. Vi hadde meldt meg på et stevne i Hønefoss. Lisbeth skulle hente meg tidlig på morgenen. Hvem sto klar ute i gården før hanen gol, med det trøtteste dyret, tjue minutter før vi hadde avtalt? Unge frøken altfortidligute. Hvis jeg skjønner at jeg kommer senere enn fem minutter for tidlig til en avtale er jeg på sammenbruddets rand.  Sånn er det bare. Alltid vært, kommer sikkert alltid til å være. Tidlig ute. Alt annet irriterer kroppsvæskene av meg! Vaksinasjonskort, check, lommebok, check, telefon, check, hund, check. Meg selv, høyst usikker! Sko??? Jeg går jo med slippers hele året og denne dagen var intet unntak. Jeg måtte jo ha med andre sko… Så tok jeg vel en bag da for å ha skoene i. Den nærmeste jeg fant, ikke den minste. Jeg tror faktisk det var en gammel hockeybag, med plass til minst to lik oppi. Pute hadde jeg også med. Langt å kjøre, kanskje jeg skulle duppe av… Så sto jeg der da. Med den altfor trøtte hunden, likbagen med joggesko, en rimipose med stæsj og puta! Klar! Det hadde visst vært et lekkert syn har jeg fått høre i ettertid.

Jeg rykket opp til neste klasse allerede ved denne første konkurransen. Jeg husker at jeg hadde med rosetten til et serveringssted i gamlebyen i Fredrikstad samme kveld for å møte kollegaer. De var veldig interessert i den rosetten forresten. Halvgamle, helfulle drosjegubber! Rett arena for rosetter.

Det neste på tapetet nå var en nedtur. En enda verre nedtur en første gang «Schäfergubbene» på hundeklubben mente jeg bare kunne avlive denne døve hunden og kjøpe meg noe som kunne brukes… Nå ble jeg nektet adgang til konkurranser. «Døv eller blind hund har ikke adgang til konkurranseområdet». Dette sto med bitteliten skrift nederst i hjørnet i permen på reglene. Da hadde jeg allerede konkurrert flere ganger. Jeg fikk vel ta den kampen også. Det har blitt mange opp igjennom årene og jeg har ikke gått av veien for noen av dem foreløpig. Jeg skrev en klage til Norsk Kennel Klubb og fikk svar! Negativt! Deretter tok jeg en runde i media! Positivt! Utrolig hva journalister og fotografer kan få til. Da var det bare å børste av hendene og fortsette.  

Lydighet klasse I, Lydighet klasse II! Nå var det på tide med andre øvelser. Rundering (finne folk som har gjemt deg i skogen), Spor (litt kjedelig synes jeg), Felt! Felt var ille moro. Ut i skogen, 50 X 50 meter, legge ut gjenstander som hunden skulle finne. Med kaffe på termos, ryggsekk på, vann til hunden og ut i skogen. Jeg trente hund hver dag. Til slutt var Chanell i ferd må å gå lei… Jeg hadde trent henne «i stykker». Måtte ha en hund til. Det ble en hund til. Men det er en annen historie.

Chanell ble nesten ti år. Etter en sommer med magedreining, blodforgiftning og 40.000 i dyrlegeregninger var hun utslitt! Jeg hadde med smertestillende når vi var ute på tur. Til slutt måtte jeg innse at tiden var inne. Det hadde den vært lenge, men jeg levde i egoismens navn. Unnskyld for det!

Jeg og Chanell bygde opp et helt spesielt forhold. Vi kunne se på hverandre og begge visste hva begge mente. Vi kommuniserte uten å kommunisere. Hun elsket å kose og bare la seg oppå. ALLE! Hun tok sakte ett og ett steg opp i sofaen og spilte død! «TA PÅ MEG!» «Jeg veier femti kilo så hvis du ikke vil kose burde du tenkt på det før jeg la meg her!» Hvis Chanell visste at hun skulle komme til å bli jagd bort fra sofa eller seng, snudde hun bare hodet bort. Når vi da måtte fysisk ta på henne for å få oppmerksomhet latet hun som ingenting «Du prikker på meg, hvorfor?.. Ååå, du mente meg… at jeg må flytte meg..Ysj…!»

Mennesker som var redde for hunder ble uredde sammen med henne. Hun var en fantastisk sjel. Hun er alltid med meg over den venstre skulderen så jeg har tatovert inn navnet hennes der. Hvil i fred, vakre! Du er alltid med meg!

Legger ved denne linken fra første gang vi var i avisa:
http://www.demokraten.no/lokalnytt/article456899.ece

-Anita-

Drøm eller mareritt?

Björn Afzelius dør og kystpartiet ble stiftet. Året er 1999 og jeg og min daværende samboer reiser en svipptur til Kiel. Jeg var lei ventetiden så vi måtte finne på noe så jeg ikke skulle bli gal. Gal av venting… Vi hadde bestilt en Rottweilervalp fra en kennel i indre Østfold. Dette var første gang jeg hadde bestilt valp på den måten og fikk beskjed om at de skulle ta røntgen for å se at det faktisk var valper inni der. Dette var en tispe som hadde «gått tom» før. Avtalen var å ringe oppdretter når vi returnerte fra Kiel. Den telefonsamtalen gjorde hverdagen grå. Hun hadde gått tom. Ingen valper!

Før jeg flyttet hjemmefra hadde jeg mast i flere år om ny hund. Helt uaktuelt med Rottweiler (før de kjøpte sin egen da jeg flyttet ut da… -annen historie). Jeg hadde jo allerede hatt hund i femten år, men nå hadde jeg lyst til å avansere. Trening og konkurranse. Jeg hadde lyst på en hund som var stor og som kunne brukes. Brukshund, valget falt på Rottweiler. Også hadde tispa gått tom…. Var vel ikke meningen jeg skulle ha noen hund da…

Noen dager etter denne telefonsamtalen kom jeg hjem fra jobb og fikk se en post-it lapp på speielen i gangen. «Ring dette nr: xxx xx xxx» I andre enden svarte en mann. Rune. Han drev visst oppdrett av Rottweilere på Hvaler utenfor Fredrikstad. HAN hadde valper. Vi avtalte at vi skulle komme ut å se på dem etter et par dager. Rune lurte på om jeg ønsket noe spesielt i en valp. Nei, ikke noe spesielt, men jeg husker jeg sa jeg ville ha den mørkeste tispa han hadde. Okay, han skulle merke seg det.

Jeg husker ikke detaljene, men han jeg levde sammen med, han som hadde hengt opp lappen i gangen… Ganske sikker på at det blei noe på han den kvelden. ;)  En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. De neste dagene var uutholdelige. Timer føltes som år og jeg følte meg som en fire åring på lille julaften. 

Endelig var dagen kommet. Ut på Vesterøy. Der møtte vi to av de herligste menneskene, Rune og Katrina. Eiere og driftere av Infinitys kennel. Jeg må bare drive litt snikreklame her! BESTE FOLKA! DEILIGSTE BIKKJENE <3

Hvis jeg ikke husker feil så var det fjorten valper i kullet og tre tisper igjen. Jeg gikk inn i det reneste og peneste hunderommet jeg noen gang har sett. Jeg satt meg på huk, og der kom hun…  

«Denne skal jeg ha», sa jeg.

«Men det er ikke den jeg plukket ut til deg, du ville jo ha den mørkeste..?» 

«Ja, men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil ha denne. Hvis hun ikke er reservert.»

«Nei, det er hun ikke.»

Der startet vår reise. Min og Chanell sin. Lite visste jeg da om hva vi skulle få oppleve sammen. En hund er en hund. Det er vesentlige forskjeller mellom dem og oss mennesker. Allikevel følte jeg en enorm dragning mot denne hunden. Nå var valget tatt og vi dro hjem for å vente enda lenger. Valper skal jo hovedsakelig være åtte uker når de blir tatt fra moren.

Jeg hadde ventet på dette lenge. Jeg hadde brukt ventetiden på å lese bøker, prate med hundefolk og tilegne meg all den kunnskapen jeg greide. Jeg ville gjøre dette riktig. Jeg hadde jo hatt hunder hele livet, men dette var spesielt. Hun kostet mange penger, var en rasehund og nå var det seriøst. Alt lå til rette for en fantastisk fremtid med denne hunden.

Murphys lov var gjeldende. Alt gikk galt. Jeg gjorde alt rett, allikevel gikk alt galt. Drømmen var i ferd med å bli et mareritt. Hun ble ikke stueren, hun kom ikke på innkallinger, hun greide ingen øvelser.

Jeg ble frustrert, hun ble frustrert og ingen skjønte noen ting. Hun fløt på at hun var vakker! Hun var noe av det vakreste jeg hadde sett i hele mitt liv. Jeg hadde lest at man ikke skal vekke valper som sover. Chanell sov mye. Hun sov overalt og veldig ofte… Jeg stusset på om hun kanskje led av narkolepsi, uten at jeg visste om det finnes hos hunder i det hele tatt…Men jeg vekket henne aldri! (Jeg bare la meg ned på gulvet og nistirret på henne. Så fort hun åpnet så vidt på lokket, spratt jeg opp. "Hun er våken, hun er våken." Ja, NÅ var hun jo våken...)

Jeg bestemte meg for å søke hjelp. Jeg oppsøkte Fredrikstad og omegn brukshundklubb. Der ble jeg møtt av apekatter. Gamle, gretne gorillaer. Den typen menn som hadde Schäferhund og som mente at det ikke finnes andre hunderaser som er brukende. Litt som jeg tenker om Volvo… Eneste bilen…Er vel litt apekatt sjøl også da. Men ikke gretten. Aldri gretten :)

Jeg ble sett skjevt på fra de fleste. Jeg lærte fort at hundefolk er sære. Det er veldig ofte «meg og mitt» som er rett og bra. Ikke lett å passe inn som ung jente i dette maskuline Schäfer miljøet. Ikke som med de gamle gubbene i drosjenæringa, hvor det var mulig å flørte og le seg frem. Nei, disse var ikke interesserte i noe tror jeg. Med mindre det var en stresset, forvokst, sint hannhund av en Schäfer.

Så traff jeg Lisbeth! Hun hadde koll på gubbene som satt på krakkene og røyka med beista sine. Hun tok meg imot og vi pratet. Jeg fortalte om problemene med hunden og hun hadde løsninger. For hvert problem jeg presenterte, hadde hun minst tre gode løsninger. Sånne folk er bra!

«Kanskje hun er døv?»

«Hæ???» Hadde jeg kjøpt en døv hund? Nei, det måtte være feil. Jeg dro til veterinæren som kunne bekrefte Lisbeth sin mistanke. Chanell manglet en liten bit i mellomøret som jeg ikke husker navnet på nå. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke var så farlig med den manglende delen i mellomøret. Jeg manglet jo noen skruer… Kanskje vi skulle bli et morsomt par?

Jeg ringte Rune da jeg kom hjem og ble umiddelbart tilbudt flere løsninger. Selv om jeg var hundevandt var jeg en førstegangs hundeeier i dette tilfellet og oppdrettere så utfordringene jeg ville komme til å få. De kom med flere tilbud, men jeg ville beholde denne ubrukelige hunden. Jeg hadde mulighet til å ringe oppdrettere når som helst for bistand. Dette skulle vi få til. Lisbeth sto i andre enden og hjalp til med trening. Mye var ødelagt, mange dårlige energier og erfaringer. Men nå skulle vi begynne på nytt.

Jeg skal ikke begynne på nytt. Jeg skal fortsette på dette blogg innlegget, men det blir ikke før i morgen. ;) Sov godt så lenge :)

-Anita-

Livet i et kollektiv! –Og tvangstankene

Nå har vi snart levd sammen i et år! Papirjubileum blir det da. Jeg og denne halvsvensken fra Halden. Jeg, som går inn et rom og eier det. Jeg, som skravler i eninga uten å ense om motparten faktisk lytter. Jeg! Og Linda! Linda, som hverken er sjenert eller forsagt, men forsiktig. Linda som i et rom fullt av mennesker skrider behagelig rundt som en malende katt. Linda!

Eller er dette en sannhet med modifikasjoner? Er jeg så voldsom og hun så forsiktig som først antatt, eller hadde vi bare behov for å bli kjent først…

Linda var egentlig en venn av en venn, eller en kjæreste av en venn. Jeg husker ikke detaljene, men de flyttet nå fra hverandre og Linda flyttet inn her. Linda flyttet inn her 1. juni 2012 for å bli frem til høsten samme år. Ting skjedde og «samboerkontrakten» ble forlenget av seg selv.

Det skulle vise seg at Linda og jeg utfyller hverandre på en suveren måte. Jeg roter, hun rydder. Jeg søler, hun vasker. Jeg bruker, hun handler. Og sist men ikke minst:hun kokkelerer, jeg spiser! Genialt mener nå jeg. Det kan vel hende jeg gjør litt også forresten. Jeg husker bl.a. at jeg bar inn en kurv med ved inovember. Ja, også grillet jeg vel i sommer. Bærer ved og griller? Har jeg blitt mannen i forholdet? 

Bare for å få det på det tørre så er Linda kvinnelig orientert. Jeg er mannlig orientert. Hun leier et rom! Eller det var vel det som var meningen. Og det er litt rart i seg selv siden jeg ikke hadde noe ekstra rom til rådighet. Vi har i hvert fall endt opp med at jeg sover på sofaen… Men du verden så mye artig vi har hatt på veien. Det er forresten kjempemorro og la folk som tror vi er mer enn venner,tro det. Alltid godt å ha noe å le av. De som kjenner oss, vet bedre!

For å ta det fra starten så sov jeg og Frøya i min big size seng i andre etasje. De fleste som blir over sover i den senga. Jada, det går fint det. Frøya hadde eget rom oppe men det ble ikke brukt noe særlig. Alle inn i senga som blir slukt av vegger, tak og en altfor stor tv. Det er best å være sammen. Så hadde vi det sånn da… -Jeg, Linda og ungen i senga foran tv’n. Frøya sover svært urolig og jeg og den andre voksne hadde 23 centimeter hver oss på sidene, ungen snurret rundt som en snurrebass i midten. Jeg har både en førskolelærer og en barnevernspedagog i omgangskretsen min. Begge prøvde å banke inn i skolten min at ungen måtte sove alene, i egen seng. Jada,jada. Sånt gnål! Men selv om hun sov urolig var hun deilig å ligge inntil og kladde på! Snurringen eskalerte og Linda havna på sofaen. Plutselig en dag fikk jeg ånden over meg og begynte å rydde på roterommet nede. Ja, egentlig har jeg tre soverom, men med alt rotet mittt rengs flere roterom. Nå har jeg flyttet alt rotet ut i garasjen så nå er den full. Bilen står ute, men det tåler den. Fine Volvoen! Vel, det ble rom til ungen, med seng og gode greier. Jeg og Linda ble igjen i senga.

 

På grunn av sosiale medier har Linda nå fått seg kjæreste. Vakre Karianne fra Volda.Endelig skulle hun komme på besøk og jeg tok selvfølgelig sofaen. Hun kunne bli en uke, det skulle jeg overleve. Men etter den uka hadde jeg liksom funnet min plass. Nydelig sofa. Like god å ligge på som den var billig å kjøpe. Og Karianne kommer igjen og igjen! Veldig hyggelig.

Det som ikke er like hyggelig, er de blå håndklærne. Jeg bryr meg ikke om stort, men de blå håndklærne på badet MÅ brettes på en spesiell måte. Dette vet Linda ingenting om før hun leser denne bloggen. Hun bretter de blå håndklærne feil. Jeg får hjerteklapp og høy puls når jeg går inn på badet. Noen ganger bretter jeg dem på nytt i hemmelighet. Jeg prøvde å overse det lenge, men det gikk ikke. Og jeg kan virkelig ikke si noe om det. Dette menneske som kom inn i livet mitt på en høyst uventende måte, som ikke bare vasker sine egne klær men alles, som ikke bare lager mat til seg selv men alle, som ikke bare rydder for seg selv men alle, kan bare ikke få inntrykk av at jeg er misfornøyd. Denne jenta som hjelper til på flere arenaer og som har blitt en fantastisk venn og støttespiller må ikke få inntrykk at av hun ikke gjør ting bra nok. ALT ER BRA NOK! Dette er mine tvangstanker, og jeg har flere… Hjelpes! Ps. Hvis du, Linda har lyst til å brette de blå håndklærne på min måte så er det morro. Men ikke viktig. Jeg bryr meg egentlig ikke…??? Uææææ….

Jeg skriver om noe annet før jeg returnerer til de resterende tvangstankene. Det kan fort bli litt mye… 

Mange synes ikke noe om ting jeg gjør eller valg jeg tar. Det er så rart, men hvis jeg tar bevisste valg som ikke ganger andre så blir jeg fratatt ansvaret for valget. «Det kan jo ikke være Anita som har bestemt dette!» Eller «Hvem har lurt Anita til dette da?» Et interessant og underholdende fenomen. Det er mange som stusser på denne sammenboingen også. 

«Bor Linda hos deg FORTSATT????» 

«Ehhh… ja…gjør det deg noe?»

«Nei, men det er jo rart!»

«Hva er rart med det?»

Ingen gode svar på det! Hva er problemet egentlig? Hvem sier at alle voksne må bo i hver sin bopel? Kollektiv er liksom forbeholdt studenter?? Jeg er stundet! Jeg studerer livet! Så er det vel greit med kollektiv da!

Den siste tiden har jeg på andre arenaer enn hjemmets institusjon sett at Janteloven fortsatt lever. Og misunnelsen er større en kjønnsdriften hos enkelte. Er det sånn? Er det misunnelse? Det er jo ingen hemmelighet at jeg og Linda har mye morro.Og denne løsningen gagner begge både praktisk og økonomisk. Men nei, så primitive er vel ikke vi mennesker lenger. Det må være en annen grunn til at 
det irriterer rompehåra av folk at jeg og Linda fortsatt deler hus! 

Flere tvangstanker? Glass! Nå blir nok Linda enda mer sjokka for jeg setter jo glasshulter til bulter selv. Ja, men i system! Regelen er som følger: Det er kun det som står i glassskapa som skal stå der. Den krystallskåla jeg bruker til Bridgeblandinga mi må ikke stå oppe på creme bruleê skålene, og de små ikeamelkeglassa må stå på høyre side nederst. En med bunnen opp, og oppå der, en med bunnen ned. Også blir det feil med kopper i glasshylla… Men igjen! Jeg har skjønt at det blir (p)sykt å korrigere noen for uvesentlige feilplasseringer av glass så lenge selve huset er i ferd med å kapitulere.

Den siste:Oppvaskmaskin og vaskemaskin! Kan de skrues av når de ikke er i bruk? OMG… 

Jeg har googlet tvangstanker!  Wikipedia deler inn i tvangstanker og tvangshandlinger. Dette er visstnok et eksempel på en tvangshandling: Oppstilling ogorganisering i perfekte rekker, rette vinkler etc.

Hmmm…. Ser du, Linda! Jeg kan ikke noe for det!

Linda har familie og nettverk i Halden og en dag hun kom derfra ringte hun før hun kom hjem: 

«Finn frem et hundebur!»

«Hæ, hvorfor det?»

«Jeg har med meg en due!»

Ja, det er helt naturlig. Ta en tur til Halden og kom hjem med en due. Det skjer meg støtt og stadig…  Hun kom hjem med en liten dueunge som hadde falt ned fra et tre. Vi ga denne dua all verdens pleie og omsorg menden måtte dessverre avlives. I den grad opplevelser har en mening vil jeg tro at denne lille dueungen sin oppgave var å bringe meg og Linda nærmere. Dette var vårt første prosjekt sammen. Og selv om dua måtte dø, var ikke oppdraget mislykket. Vi kom mye nærmere hverandre!

Jeg skrev innledningsvis at Linda er den malende katten av oss to. Den siste timen har skravla gått i ett. Hun er nå mer den katten som stryker halen rundt og rundtbeina. Høylytt og oppmerksomhetssøkende.  Jeg har prøvd å svare svadasvar for og ikkevære uhøflig, men da tok det bare helt av. Hun lurte:

«Skal jegfortelle deg en historie?»

Seriøst?

«Ehh… kan du vente til jeg er ferdig med dette innlegget? Som jeg for øvrig sliter litt med når du er som en foss… hvorfor skravler du sånn egentlig?» '
«Fordi jeg er nervøsfor innlegget!»

Hahahaha…Hun vet det er om henne… Nå fikk jeg egentlig litt dårlig samvittighet. Skal gjøre det godt igjen når innlegget er publisert. Gleder meg til historien.

For øvrig håper jeg at Linda driter i hva folk synes og mener og at hun blir. Så lenge det er riktig for oss!

-Anita-

Skinnet bedrar, del II

 

I 2008 jobbet vi i Hurdal, 2009 drev jeg og grodde en unge, 2010 begynte jeg i Stavanger. Jeg jobbet der fra februar til august og jobbet stort sett hver 3.dje uke. Jeg anslår at ca fem av ukene var sammen med Ellen! fem uker a syv døgn a tjuefire timer….. -840 timer! Det var selvsagt tider hvor vi ikke snakket i det hele tatt av hensyn til pasienten, men veldig ofte virket det som at han slappet av når vi skravla. Ikke om noe spesielt, men løst og fast. 840 timer minus litt søvn og noe annet småtteri. Uansett var det mange timer igjen til å prate. Her ble grunnlaget lagt for Anita og Ellen. Etter prosjektet i Stavanger startet vi å jobbe sammen i en kommune i indre Østfold. Der jobbet vi ikke mer enn noen døgn sammen av gangen.  Her ble det en liten kronglete periode fordi vi hadde ulike roller i boligen. Vi måtte lære oss å skille på hva som var jobb og hva som var privat. Det tok en liten stund å finne rytmen i forholdet vårt igjen. Ellen er en av de få jeg vet om som evner å skille roller og som evner å skille sak og person.

2010 er over. Ellen og Arvid har flyttet fra Kløfta til Vestby. LIKER! Mye nærmere.

Så kom 2011. Det var vel et helt greit år… Jeg fikk se Ellen drikke øl for første gang, og vi hadde en nydelig helaften på Son spa. Vi hang sammen og jobba sammen. OG lo sammen. OG gråt sammen. OGSÅ skulle vi til Tallinn. På en helt merkelig tilfeldig måte ble det født en gjeng som skulle på tur. 6 i tallet, bare kvinnfolk. Jeg og Ellen var hjemme hos meg og ventet på resten. Vi skulle sove hos meg siden jeg bor nærme Rygge flyplass og vi skulle dra derfra tidlig morgen etter. Den neste som dukket opp var Andersen, Marianne. Vi hadde 2 Marianner i gruppa så det blir enklest med etternavn. Andersen hadde jeg aldri møtt før (tror jeg), men hun kom nå inn og satt seg ned. Andersen kjente egentlig to av de andre i gruppa, ikke meg og Ellen. Andersen har en pussig arrogant måte og møte nye mennesker på. Kan virke nedlatende og granskende. Høres dette kjent ut??? For dere som leste forrige innlegg…? Joda, hun var jaggu litt samme type som Ellen. Som Ellen så er også Andersen bare vakker, så det er sagt! Men førsteinntrykket… De så ut som to løvinner som sirkler rundt hverandre før dem enten angriper eller forsvinner ut av hverandres syn. Men nå skulle vi altså på tur. To løvinner og fire apekatter! Vi skulle tilbringe over 2 døgn sammen. Andresen ble spydigere og spydigere i kommentarene og Ellen sin blodåre (hun har en i panna som blir fremtredende når hun blir sint) danset rundt i panna. Skulle denne turen være over før den hadde begynt? Neida, vi bet i oss alle mann og gikk og la oss sånn godt utpå… Herfra gikk det bare en vei. To døgn, X antall flasker med Cava og to stykk østblokkblekete hår senere var vi hjemme igjen. Alle hadde blitt bedre og bedre venner under turen og vi hadde allerede bestemt at vi skulle på ny tur. Neste destinasjon: Dublin i november! Dette ga mersmak.

Vi var også ute å kjørte hest sammen. Vi kledde hjelmene så godt at vi vurderte å gjøre det til en mote.

Nå har jeg og Ellen vært på 4 turer sammen, og flere skal det bli. Ellen måtte bare ha en liten pause da hun var i avl. Nye turer, med muligens noen andre rammer. 

Det spiller egentlig ingen rolle hvor vi er. Vi må uansett ha med ekstra skift begge to. Vi kan snakke om alt. Alvorlige og saklige. Men galgenhumoren tar fort overhånd og det ender med en spurt til toalettet. Ingen av oss rekker frem i tide. 

Nytt år! Herrens glade 2012. For et år. Det startet så flott i en kald januar med to kalde dager i Fredrikstad tingrett. Rettsaken mot min mor. Ellen satt ikke bare ved siden av meg, hun gjorde det sammen med meg. Den ukjente hunden vi jaktet på, døde. Ellen var der da også. Selv om hun ikke var like deltakende i selve hunden så sto hun der sammen med meg i sorgen etterpå. Ellen er den som blir igjen og rydder etter en fest. Hun er den som sakner farten på en joggetur så den bakerste i flokken ikke skal føle deg alene. Hun er den som sitter ved siden av i en begravelse til noen hun ikke kjenner bare for å støtte. Vi har ikke ryddet mye sammen, jeg og Ellen. Stort sett er det hun som rydder og jeg som ser på. Vi har ikke jogget mye sammen heller. Aldri faktisk. Det hender to, tre ganger i året at jeg jogger en tur, men jeg blir bare svært lattermild av det. Greia med å løpe må jo være fordi man skal fortere frem, rekke noe. Det er virkelig helt snålt å drive og løpe kun for å løpe. Se det litt utenfra. «Hvor skal alle, liksom?» «Vet ikke, men vi skal dit raskt!» Merkelig fenomen. Nei, dette var metaforer. Unntatt begravelsen da, den var på riktig. En mann som betydde svært mye for meg i store deler av mitt voksne liv gikk bort, og sorgen var to-delt. Jeg opplevde en sorg fordi han var borte også opplevde jeg en sorg fordi jeg egentlig ikke var berettiget til den sorgen jeg først følte. –Enter Ellen! Hun måtte bedrive litt realitetsorientering. Vekke meg litt fra dvalen. Hun tilbød seg også å være med meg i begravelsen. Mange jeg kjenner, ville avfeid meg med at dette var et menneske jeg ikke har hatt noe forhold til på mange år og stilt kritiske spørsmål rundt min oppfatning av hendelsen. Ikke Ellen. 

Av alle ideer og tanker jeg besitter, har jeg aldri hørt hun har sagt noe som at «Nå er du teit» eller «det må du da skjønne at ikke går!» Nei, det kommer en liten «det er jo ikke alle ting du driver med som jeg skjønner», men hun stiller nå opp allikevel. Om jeg finner på mye rart? Tja, nei egentlig ikke kanskje, men jo litt allikevel. Jeg har skrevet litt om det før, dette med å være aktiv. Det er ikke mange minuttene med ro rundt meg som skal til før kverna starter. Jeg får en ide, begynner å fable med den også ringer jeg Ellen: «Vet du hva jeg har tenkt på?» Jeg hører hun stålsetter seg i andre enden. «Ehhh… nei, men det blir sikkert bra!»  Det er faan ikke sikkert, men vi prøver! Det er jo  sånn at det stort sett er jeg som har ideene og Ellen som hjelper til med rammene så ikke alt skal gå helt ut av konsepter og proposjoner. Ellen støtter! Hun er en Audidame men kjøpte alikevel denne genseren til meg ;)

Når jeg ble kjent med Ellen var jeg stolt. Hun var pen, kunnskapsrik og så morsom at den beste komikeren bare kunne gå og legge seg. Et fantastisk menneske som fikk meg ut av joggebuksene og inn i tightsen. Jeg er et joggebuksemenneske. Hun er et trangbuksemedlavtliv menneske. DET funker ikke for min kropp, så vi fant en mellomløsning. Vi fant tightsen! Og for ikke å snakke om acrylen... Vakkert :)

Tilbake til 2012. Når jeg nå skal skrive, merker jeg at vi har nesten bare sånne «Du måtte ha vært der!» - opplevelser. Kanskje vi burde lage en film… Ringer Ellen og forteller. For hver merkelig eller triste eller alvorlige opplevelse vi har, evner vi å snu litt på det og le av det. Vi setter oss utenfor oss selv og ser på hendelsen. Da blir alt urkomisk. 2012 krevde flere ut-av-oss-selv opplevelser. 

Nå skriver vi 2013. Vi går inn i vårt 5 femte år sammen. Hvis bloggen består vil dere komme til å måtte lese mer om denne dama. Det blir nye opplevelser, nye turer og mer latter. Det er det eneste jeg faktisk er helt sikker på.

I tillegg til alt som er nevnt over her er Ellen god på både strikking, hekling og hvis hun har en stille tid, komponerer hun en låt til trappebandet sitt!

Hvor ble det av arrogansen? Den er borte. Jeg tror egentlig aldri den var der, det var jeg som hadde på feil briller ;)

-Anita-