Menneskelig buffê ;)

Nei, nei, nei!! 

Jeg mener ikke nakne kvinner som bruker seg selv som fat. Fat som er fylt til randen av sushi og som koster tretusen kroner per kuvert. Når jeg ser bilder så ser jeg jo at det er vakkert, men jeg skal ikke skrive om det. Ikke nå.

Nå skal jeg skrive om å seg frem. Vi skal ikke reise mange år tilbake før det var stygge ord… -by seg frem. Jeg synes det er flotte ord. By på seg selv, by seg frem. Samfunnet i dag, som jeg ser det, gir rom for mye åpenhet. Åpenhet om legning, åpenhet om religiøse retninger, åpenhet om politiske ståsteder og mye annet. Alle skal få være seg selv og ha de meningene vi selv ønsker. Men bare til et visst punkt. Det går en grense. Det er greit å by på seg selv litt. Vi skal være litt åpne og litt ærlige og ha noen egne meninger. Hvis det blir mer enn litt så smeller janteloven og misunnelsen nevene i bordet. Hvor mange liker de synlige rikingene i landet vårt. De blir ofte sett på som arrogante klyser. Bortsett fra Idar Vollevik da, som gikk hei dundrende konkurs og var kjapt ute med å ta på seg «offerhatten». Den er god å ha på. Sommer som vinter.

Det er interessant med de som glir mer eller mindre ubevisst inn i denne rollen. Det er et trygt sted inne bobla. Ingen som stikker hull på den så lenge det finnes så mange mennesker som lever uten boble. De uten boble er et lettere bytte. Jeg tok også på en offerhatt en gang. Jeg tok den på i en spesiell sak og bærer hatten kun når det gjelder den saken. Viktig å skille på snørr og barter!  

Jeg refererer absolutt ikke til noen spesiell sak i dette innlegget. Men hele livet har jeg følt meg som kjærringa mot strømmen. Tatt a-typiske valg. Det får konsekvenser. Det hadde vært mye lettere og vært rund i kantene og venn med alle. Det virker enklere å sitte i opposisjon. Det hadde vært lettere å være feig. Det har jeg for så vidt også vært. Ved et par anledninger. Men det funker ikke for meg i lengden.

Jeg er en åpen person. Det er ikke mye jeg ikke deler med mange. Jeg har ikke mye å skjule. Jeg er bare et menneske og har ikke behov for å gjøre meg til noe mer enn jeg er. Har gått på en og annen smell både her og der. Og deler mer enn gjerne med nære og fjerne. Stor sett kommer det i retur. Det som kan bli brukt imot, blir det. Men siden det ikke hindrer meg i å fortsette min åpenhet, er det kanskje ikke så ille allikevel. Det preller liksom av. Jeg har lyst til å dele noen meldinger jeg har fått det siste året. Dette ligger ikke på facebook så det er ikke noe vits i å lete for å prøve å finne ut hvem de kommer fra.  

 «De ubetydlige firbente betyr mer enn alt annet. Bruke så mye tid og ressurser på sant vas, ja HERREGUD , du har ikke dyrepark ! ! Jo du har det . Sorry , men at du gidder ! !»

«Det var da som faan .:-@ jeg bare skjønner ikke at du er så opptatt av en hund som er totalt uvesentlig for DEG,og i tillegg bruke så mye tid og penger på sånt . . Helt ufattelig . Du får vel ingen stjerne av noen ? Tenk på hvor dumt det er . ALT skal passe deg , hele tiden . Det er så jævli rart ! ! ! Hvorfor så mange ting , hele tida . !

«Fy faan , der har du deg , du gir helt faan i alt. Du er jo bare opptatt av deg sjøl for å få mest mulig oppmerksomhet på face . Det er litt av ett LIV , Legge ut ALT om seg og sine . HURRA ;->Fy faan så jævla dumt ,men du ser ikke det ! !»

«Traff mora di i dag ! ! Du er jo utrolig slem Anita ! ! En dag møter du deg selv i døra ! Veldig mange har fortalt meg hvor stygg du har vært mot mora di......inkludert  XXX»

«Mora di er veldig lik bestefaren din........., du er så teit og egoistisk....., mange er veldig glad i deg ! ! ! ! Ta vare på de som virkelig er det, og ikke bare er der et kvarter i livet ditt»

De siste er kanskje de verste. Der hvor det spilles på mine følelser rundt bestefar, noe av det flotteste menneske jeg har møtt. Det refereres til denne saken : http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.6773436 hvor moren min lurte primærnæringsutvalget i Fredrikstad kommune så jeg skulle miste odelsretten min på småbruket jeg er oppvokst. Vi møttes i tingretten. Jeg tapte og har anket. 

Jeg har også mottatt disse: 

«På tide å skjerpe seg!!!!!!!!!!!!

DU skuffer meg Anita!»

«Makan til arroganse skal man lete lenge etter!»

«Jeg vet ikke hva slags info noen forer deg med men detta skuffer!»

Den siste der er litt artig. Den betyr at jeg ikke evner å ta egne valg, men jeg må faktisk bli foret av andre.

Restskatt er det mange som har. Min er garantert ikke av de største. Da jeg var åpen om det ble det forsøkt brukt imot meg på alskens stygge måter. Og jeg fikk blant annet denne:

«Hvorfor er du så jævla frustrert, er det for at du lever i eventyr-verden . Du har jo fortalt at du har restskatt . Da blir man frustrert, og det er synd . ! Få deg et bedre liv , og rydd opp i alt rotet ditt . Det er for mye styr rundt deg ! !»

Dette er bare et lite utdrag, toppen på isfjellet. Alt dette er selvfølgelig tatt ut av kontekst. Det disse meldingene har felles er at de bunner i mitt engasjement. Enten i eget liv eller andres. I avisa med trynet et par ganger og telefonen er rød.

Heldigvis får jeg en del slike også (veier opp big time): 

«Du er nok ikke klar over hvor flink du faktisk er med mennesker. Både i vennskap og som en veldig god hjelper. Med dyr og. Det bor utrolig mye i deg og så bruker du ikke energi på å endre oss andre......»

«Tusen takk for at du er du. Alle staller skulle hatt en Anita <3 «

«Takk for at du er her for oss, Anita. Ja, for hele familien. Vi setter stor pris på deg, det skal du vite»

Jeg får passe meg nå. Best å ta med mer negativt enn positivt vel… ;)

Jeg åpner opp og byr på meg selv. Gribbene står i kø for å rive i stykker både hjerte og sjel. Jeg plasserer hodet mitt gang på gang i giljotinen, og bøddelene står i kø. Godt jeg er tjukk i hue! Jeg er ikke sikker men jeg lurer på om dette kan ha med makt å gjøre. «Hvis du ikke gjør som jeg mener du bør gjøre så blir jeg sur på deg og da blir jeg slem» Er det så enkelt?

Jeg kommer til å fortsette å lete etter hunder.                   

Jeg kommer til å fortsette å bli kjent med nye mennesker.                                   

Jeg kommer til å fortsette å utvikle meg og mitt.

En sirkussjonglør slutter ikke å jobbe selv om han får en brennende kjegle i hodet.

Jeg oppfordrer alle til å stikke hodet opp og ut. Det er absolutt verd det!

-Anita-

I gode og onde dager! – I 237…

Det er utrolig hvordan vi mennesker blir vanedyr. Jeg har ikke begynt å kjøre drosje igjen, men jeg har hatt cirka ti gjesteopptredener i B-237 i Sarpsborg. Av de 10 gangene så har det stått en pepsi max boks og ligget litt drosje-helge-snop i bilen når jeg har kommet for å hente den. I og med at jeg bare kjører et og annet skift så har jeg ikke brydd meg om å kjøpe jakke. Jeg har lånt sjefens. «Vi e ganske lik i kroppen, han og æ»!  Jeg låste opp bilen og satt meg inn. Ikke noen jakke, ikke noe godis og brillene hans lå der i stedet? Javel? Var det sånn det skulle være nå da. Jeg lo litt, men det var mest av min egen reaksjon. Jeg gjorde selvfølgelig et nummer av dette på facebook. Og det hjalp: 

 Jan Tore Sørli Øy, var litt stressa i dag glemte jakke å div, men bilen var ren og bra med diesel på`n oxo. Sorry skal ikke gjenta seg

i går kl. 00:03 · Liker ikke · 1

Anita Nordtug Aaawwww :)  Du da :) 

i går kl. 00:08 via mobil · Liker

Jeg ønsker for husfredens skyld å legge til at både han og kona hans er snille, nydelige mennesker! 

Det var en stille fredag. Det hadde gått troll i ord. To timer og tjueni minutter før den første turen. Ikke var dem spesielt hyggelige eller. Småfulle, halvklisne gubber. Høk over høk. Hvem av dem var morsomst… -hvem kunne produsere den høyeste desibel… -Og han ene kaldt meg «unge dame» med en spydig undertone. Sånn, ut med dem! Neste! 

Den neste kunden var en helt vanlig dame som skulle fra A til B. Jeg vet ikke helt hvorfor, men hvis kundene har hund så blir det fort tema på hele turen. Hun snakket om hunden sin som var en Chihuahua. Det som var litt spesielt og tanken som slo meg er dette med hunderaser. Det er ikke mange som beskriver hunden sin som meget spesiell. Hunderasen derimot. Jeg har drevet med hund i mange år og vet at det er forskjell på hunder. Noen av avlet opp spesielt til jakt, noen til gjeting, osv. Men dette er hundeGRUPPER. Det er mange raser i hver gruppe. Det finnes særtegn i de forskjellige rasene selvfølgelig, men når alt kommer til alt så er jeg sikker på at hund er hund. Jeg sier ofte «hvis det ikke er volvo så er det bare en bil» Det er en måte å si at jeg liker volvo mer enn andre biler. Jeg vet jo at det er feil. Alle biler er biler, selv om de har store eksteriøre og maskinelle forskjeller.  Denne damen jeg hadde i bilen mente dette seriøst når det gjaldt hennes hund. Hun kom med en lang monolog før hun avsluttet med: «Men du vet, sånn er det jo med Chihuahuaer. De er ikke som andre hunder. De er meget spesielle.» Jeg svarte at det må være kult å ha en hunderase som er så spesiell at den nesten ikke kan betegnes som hund. Hun nikket veldig og smilte bredt… «Ikke sant!» Morsomt og interessant fenomen. Jeg vet om minst femten andre mennesker som mener det samme om sin hunderase… Men om det er riktig for dem, så er det helt i orden for meg. Den samme damen snakket om å gi hundene godis eller ikke. Hun brukte i den sammenheng ordet «slekkerier». Det ordet har jeg ikke hørt siden jeg var jentunge. Morsomt ord og det var ingen tvil om hvilken by jeg befant meg i.

Siden jeg nå har blogget om noen av nettene i drosja tenkte jeg at jeg denne gangen skulle skrive ned hver tur. Jeg tok med mitt splitter nye nettbrett og gjorde klar et nytt dokument. Etter disse to turene slo det meg at hvis turene ikke var så spesielle at de var verd å huske så var det sikkert ikke interessant å lese om heller. Jeg brukte brettet til spill i stedet. 

 

Jeg oppdaget ingen døde dyr langs veien denne gangen. Men jeg så dette synet. Ikke like trist, men ikke mye om å gjøre heller… 

 

Hva bil angår så må jeg si denne Hyundaien imponerer meg. Jeg kunne sitte som en sjåfør skal sitte. I tretten kalde, uten å fryse. En asiat varmet meg fra ende til annen. Det luktet litt stekt bacon, men jeg var varm!

Fredagen tok seg ikke akkurat opp og sånn pengemessig kunne jeg like gjerne blitt hjemme. Men da hadde jeg jo ikke fått oppleve frieriet. En ung mann satt seg inn og skulle være med i cirka ti minutter. Han flørtet og jeg tullet tilbake. Sånt pleier å generere driks. Jeg måtte ganske fort skru om til mer alvorlig og streng, men det tente han bare enda mer tydeligvis. Det kom en tirade om blå øyne og lange negler. Jeg spurte hvor gammel han var. Tjuetre var svaret! Hehehe. Nattens konge liksom. Jeg lo ikke høyt da. Det ville vært ufint. Han sa høyt at hvis jeg «prøvde» han så skulle han vise meg hvordan en MANN skulle være. DA lo jeg høyt. Han tente nemlig på «godt voksne damer»! Da var både latteren og turen over. Og takk for det. Det var bare betalingen igjen. Bilen måtte stoppes og lyset måtte på. Han la hånden sin helt ytterst på låret mitt. Jeg tok hånden hans og flyttet den til hans eget lår med beskjed om at det nå var nok. Han tok frem hånden igjen, denne gangen på en avvæpnende måte. For å håndhilse og takke for turen. Det er det mange som gjør. Men da jeg tok den, vridde han seg på setet så han havnet med ansiktet mot meg: «Gift deg med meg da! Hvis du er av den typen som mener ting skal skje på rett måte…» Jo, så menn. Thats me. En slags jomfru i nød. Ikke noe utenomekteskapelig sex på denne figuren. Jeg satte bilen i «D» og trillet sakte fremover. Et sikkert tegn på at jeg ønsker folk ut av bilen. Som de fleste andre så tok han hintet. Men den som gir seg har tapt og han måtte selvfølgelig slenge på et lite blunk før han lukket igjen døren. 

Til dere som vurderer det samme stuntet: Det er ingen trettifemåringer som ser på seg selv som en godt voksen dame. Jeg har fått et inntrykk av at inni en kvinne, uansett alder bor det en ungjente. Bruk heller det for alt det er verd.  

-Anita-

Min tid!

Min kjære Ellen Næss sa en gang at jeg måtte ha forbud mot å være alene. Jeg finner på så mye rart. Noe nytt hele tiden. Jeg har skrevet før om adhd. Dette er en vanskelig diagnose for mange og ikke til å tulle med. Jeg tror ikke jeg lider av adhd, men kanskje en light versjon om det finnes. Eller så er det bare et behov for å gjøre egne ting. I så altfor mange år levde jeg for å tilfredsstille alle andre. De siste fem årene har jeg gjort det jeg selv ønsker. Fem av trettifem år. Jeg har så mye å ta igjen. Jeg finner på noe nytt hele tiden. For et par måneder siden fant jeg ut at jeg skulle skrive blogg. Nå har jeg fått smaken på Movie maker. Et program for data dummies, men for meg er det kult. Vær forberedt på flere filmer heretter. 

Mange lurer på livet mitt... Det er folk her hele tiden. Noen kommer, mange blir over. Det er mitt liv, min tid og mitt hus. Liker du det ikke så finn på noe annet! Back off, liksom. (Jug det med huset assa! Banken som eier. Men det trenger dere ikke å si til noen... ;) ...)

Jeg er tom for timer i døgnet så jeg må nå slå flere fluer i en smekk. Derfor blir det i dag blogg med filmer.

Flere av dere vet godt om Nitrohistorien. Jeg tror dere ALLE vet om min forkjærlighet til dyr generelt. Dagene er fylt med Nitro. Jeg er omgitt av dyktige, kjærlige mennesker som bruker all sin tid på bortkomne hunder og fortvilte eiere. Jeg synes det er viktig å huske starten... Hvorfor vi er her. Så jeg lagde filmen om Nitro.

Jeg har jo nå, sammen med min kjære "dataAnne" blitt tryggere foran skjermen og drister meg til å tøye mine grenser. Filmen om Sanivara skal jobbes mer med, men siden jeg skylder tålmodighet legger jeg den nå her... Ikke helt ferdig...

Takk, kjære Nitro. Du har gitt meg nye erfaringer, ny kunnskap og nye venner. Og takk Sanivara, fordi du gir meg trygghet, kjærlighet og visshet om at det er mer mellom himmel og jord enn det som kan sees med det blotte øye. Du gir meg styrke til å takle alt og en sjelefred som mor Theresa kunne misunt meg.

Takk!

-Anita- 

Nitro:

http://www.youtube.com/watch?v=Ved__NeiQbQ&feature=youtu.be

Sanivara:

http://www.youtube.com/watch?v=s7Net71ULbA