En rosa tirsdag?

 

Alt var som vanlig! Kaffe og kaffe og kaffe. Håret minnet om Diana Ross. Jeg valgte å gå ut og lufte hundene fra verandaen for ikke å skremme infarkt på de gamle naboene. Frøya i hagen før jeg satt jeg kursen mot Vestby og min småbarnsdullende negldesigner. Nå måtte noe gjøres. Ellen var den som dro meg ut av joggebuksene for en tid tilbake og nå måtte hun gjøre det igjen! Håret var farget dagen i forveien (for øvrig der Dianakrusen kom fra) og på denne dagen sto negler og tenner for tur. Jeg vet jo at jeg kan be om negler når som helst, Ellen Næss svarer aldri nei, men jeg har liksom havnet i den ettervekst/joggebukse modusen igjen så jeg har ikke maset med neglene. 

Ellen og Arvid har to hunder, Lynet og Hussein. To voksne maller (Malinois) på kanskje sytti kilo til sammen. Denne dagen var det de som dannet velkomstkomiteen. Byksende og ikke helt lydløse beveget de seg rundt og ønsket velkommen på en måte som bare er forbeholdt hunder. Etter velkomsten ble de liggende å pusle med hverandre som de pleier.

 

Vel inne gikk jeg og hentet meg mer kaffe, nytraktet selvfølgelig! Jeg er såååå glad HormonEllen er tilbake i sitt før-babyn-kaffedrikkende-modus. Alt var som det pleier der i gården. Blide hunder, blid unge og en strålende vakker Ellen. Tidene forandrer seg. Før la vi negler over et glass rødvin. Nå byttet vi på å vugge ungen i vogna og vi hadde andre temaer på agendaen, men det gikk fint det også!

 

Artig unge med pussig hårsveis. Minner om Frank Barone fra «Alle elsker Raymond»

Etter en god porsjon acryl og latter måtte jeg haste videre. Jeg skulle rekke stallen før jeg hadde tannlegetime klokka 14.15 i Fredrikstad. På veien fra stallen fikk jeg en telefon fra en som blant annet hadde et og annet å si om mitt forrige innlegg som omhandlet pupper og deres innpakning. Mannen i andre enden er forhenværende kubonde og kunne påberope seg kunnskap om jur generelt. Han fortalte at på kvigene med de største jura så måtte han sette på jurbeskyttelse. Dette for å hindre at de skulle tråkke eller legge seg på sine egne patter. Smart patent! Alt for dyra! Han hadde mer på hjertet. Bh/ikke bh! Han måtte innrømme at det er flott med jenter som går uten bh. Enda flottere å ha en kjæreste som går uten bh, MEN ettersom jeg forsto måtte det nødvendigvis holdes innenfor husets fire vegger. Det jeg ikke har tenkt på er at det selvfølgelig ikke er greit at andre menn nyter det samme synet. Jeg glemte sjalusien oppi det hele. Telefonherren var meget klar på dette punktet.

Det er ikke alltid jeg er like imponert over likestillingen, men jeg må si meg mer enn enig med min ene medoppstallør i stallen: «Hvorfor kan ikke vi gå med bar overkropp om sommeren når menn kan det?» 

Midt i puppesamtalen, som julekvelden på kjærringa, sto han! Den høyskoleutdannete, uniformerte mannen med walkie talkie i den ene hånden. Han sto gjemt bak en busk og jeg kjente på følelsen: «Busted!!!» Jeg var rask til å legge røret på uten at jeg vet hvorfor. Refleks kanskje. Det var jo uansett for sent. Jeg rullet ned vinduet og ga konstabelen førerkortet mitt uten oppfordring. Jeg hadde handlet ulovlig, uten tvil og det var ikke annet å gjøre enn å vente på dommen. Ingen grunn til å gjøre dagen verre for noen av oss. Lovens lange arm hadde humor også. På de femten gangene jeg har blitt stoppet av politiet på mine sytten år i trafikken har jeg enda til gode å møte på en suring. De er bare på jobb og latteren sitter løst. Jeg fortalte om bloggen min og ba om et bilde av ham. Han smilte skjevt og ba meg heller ta et bilde av en av hans mange kollegaer. Jeg følte at poenget da ble litt borte, så jeg nøyde meg med et oversiktsbilde. 

 

Jeg trutlet videre. Jeg kom noen minutter for sent til tannlegen, men hadde selvfølgelig ringt og gitt beskjed om min lille ufrivillige pause på Seut. Jeg meldte min ankomst og ble informert om de nye reglene. Det var slutt på de blå plastsokkene til å ha utenpå sko. Nå skulle vi ta av skoene og gå inn i bare sokker. Jeg måtte jo være ærlig og ga kort beskjed om at jeg var uten sokker. «Det er snart vår, vettu. Best å være klar, mente jeg!» Damen i hvitt smilte, rotet i en skuff og fant et par blå allikevel. Best for alle parter, tenkte hun sikkert. Jeg var så godt som nydusjet og ikke enig. Jeg lagde min egen lille løsning da. Barbeint inni plastikken. En helt spesiell følelse.

 

Etter at tennene igjen var kvitt merker fra rødvin, kaffe og juice skulle tannpleieren ta en siste sjekk. Jeg skar jo bort en visdomstann den 21. november i fjor og dette har ikke grodd bra. Smerter og ubehageligheter i unormal skala. «Jøss, hva har du her da!» Ehhh… siden det var min munn hun lette i antok jeg at det ikke var gull hun fant. «En bensekvest!» Hæ? Javel? Ikke fikk jeg spurt heller, siden jeg hadde kjeften full av instrumenter. Men forklaringen kom. Etter at oralkirurgen på sykehuset hadde brukt hammer og meisel i munnen min et par timer, hadde hun slått løs en del av kjeven. Ikke uvanlig eller farlig, men litt ugreit å ha den liggende i munnen i over tre måneder. Jaja, den som sparer den har. Være seg skattekroner eller bensekvester. 8 X 4 millimeter er ikke stort, men stort nok. Endelig fikk jeg forklaringen på de sinnsyke smertene. 

Jeg liker å være hos tannlegen. Jeg får alltid en bli-ny følelse og jeg blir litt rosa i hue. Kanskje ikke rart når vi ser interiøret. Jeg gjenoppdaget forresten den rosa extra tyggisen på Shell på Vestby på vei fra Ellen. Foruten boten var dette på god vei til å bli en rosa dag. Jeg fant selvfølgelig også den beste avisa på bordet i ventesona. Fredrikstad blad. Det kjente er ofte det beste. Jaggu fant jeg noe kjent inni avisa også. Stalleieren a gett. Som hadde slått et slag for vårt lille Råde!

Det blir mange ubesvarte anrop etter et tannlegebesøk, men de fikk vente. Aldri to bøter på samme dag. Jeg har i kjølevannet av denne boten fått et handsfreesett i gave. Og takk for det! 

Ungen hjem fra hagen, middag og rett i dusjen. Resten av kvelden ble viet til en litt mer voksenmiddag, godt selskap og en nydelig Chianti.

 

-Anita-

Slipp puppene fri, det er vår!

Når vi googler bh så kommer dette opp først: «Underverker BH - Vi selger BH av høy kvalitet.»

Hvis vi velger Wikipedia som informasjonskilde blir det ikke noe mer spennende. Med mindre vi velger å gå inn på hele ordet: brystholder. Da blir det straks litt mer interessant. Vi kan starte med bilde. «En helt alminnelig leopard-BH.» Og folk klager på min leopardveske??? Det er nærliggende å tro at grunnen til mobbingen rett og slett er misunnelse. Jentene ønsker seg sin egen leopardveske. En annen mulighet er at de synes jeg bør ha tights i samme mønster... Nei, jeg velger å tro det første. 

Av alle bilder av alle damer i alle bh’er har altså Wikipedia valgt dette bilde for å visualisere en bh. Trekk blikket cirka tre centimeter opp og svakt til høyre for kvinnens venstre brystvorte… -Ikke helt innafor, tenker jeg. 

Videre kan Wikipedia informere om at en brystholder er et klesplagg for kvinner og at plaggets formål er å støtte opp kvinnens bryster. Her stopper det litt opp for meg.  Jeg kan forstå at kvinner med over snittet store og tunge bryst kan trenge litt støtte i hverdagen. Men hva med alle oss andre?? Jeg har ikke behov for noen støtte. Jeg bærer rundt på godt og vel en håndfull, men de greier seg selv! De henger nå der! Eller står! Alt ettersom. Og hva med kvinner som har «knappene» rett på «kassa»! Hvis de føler det ubehagelig med små bryster så kan jeg sikkert skjønne det. Nå finnes det jo flotte bh’er med innlegg for å forstørre puppene. Men for hvem? Hvem er det viktig for? Jeg går også med bh. Jeg føler ikke et behov, men det skal liksom være sånn. Jeg er lei av det. Jeg testet en dag her i forrige uke. Jeg gikk en hel dag uten bh. Jeg følte det faktisk litt kleint ved etpar anledninger. Måtte trekke hestejakka ekstra godt igjen i butikken. Jeg kjente det irriterte meg. Hvordan havnet vi her da? At vi må trekke på oss et rakleverk av et seletøy for å føle oss komfortable ute blant folk… Liker ikke! 

Hvis vi oppsøker nettutgaven av store norske leksikon kan de by på mer utfyllende informasjon. Bh’en slik vi kjenner den ble lansert rundt 1912. Videreutviklet fra en type solliv cirka tretti år tidligere.

Så var det altså allikevel en kvinne som fant opp denne fangedrakten. Dama si det tenker jeg! «Nå har vi greid oss i flere tusen år uten noe ubehagelig som strammer rundt brystet. Får vel finne opp en slik anordning da….» Kanskje hun hadde en dårlig dag!

Hver gang jeg tar på en bh tenker jeg på hesten min og hva hun må tenke og føle hver gang jeg spenner på henne en sele av det ene eller andre slaget. Akkurat idet gjorden (remmen rundt magen) blir strammet blir hun bittelitt sur. Jeg forstår henne så altfor godt! Jeg trøster meg med at hver gang hennes gjord blir strammet så er det kun for et par timer. Min derimot sitter ofte på i nærmere tjue.

Hva er dette puppesirkuset egentlig? Jeg skal ikke gå i detaljer om hva Wikipedia kan fortelle oss, for det kan ødelegge såååå mye. Jeg vil nevne kort at ord som kjertel og pattedyr er med i forklaringen. Jeg som kvinne kan selvfølgelig se at noen pupper er finere enn andre, men at dette er en kroppsdel man kan går av hengslene for… -Jo, det kan jeg skjønne! Man må ikke være mann eller lesbisk for å forstå. Pupper kan være vakkert eller høyst motbydelig. Kommer sikkert an på øyet som ser. Og i hvilken sammenheng. Uansett hvordan det er eller ikke er så blir det forventet at de skal pakkes inn. De kan til nød slippes ut på en strand om sommeren, men aldri ellers. Er det på tide å klippe av båndet og ta av papiret? Vi lever i 2013. Ingen blir overrasket over noe og snart spiller det ingen rolle hvordan vi oppfører oss, hvordan vi går sminket eller kledd. Alt er greit, bare vi pakker inn puppene! De må ikke synes med mindre de danner en sprettrumpe lignende sak midt på brystkassa. Så trist atte….

-Anita-

En liten bit Anita...

Av en eller annen merkelig grunn får jeg mange tips om hva jeg kan og bør skrive om. Det er veldig, veldig hyggelig. Flere vil at jeg skal skrive mer om meg selv… Jeg, som alle andre har rom i hodet! Tenker at jeg nå lukker den ene døra på gløtt.

Jeg har laget noen tegninger. Jeg vet ikke om de er mulige å forstå for disse bildene er hentet direkte ut fra hodet mitt. Ingen tilfeldighet, sånn ser det ut. Det bilde med tidslinja hadde det vært moro og fått greie på om andre har også. Jeg har aldri delt akkurat det bilde med noen før. Det er ikke spennende og ingen statshemmelighet, men det er mitt bilde. Sånn ser jeg det. Når jeg møter nye mennesker og får vite alder så plasserer jeg dem på denne linja. Jeg vet ikke om det er vanlig eller om det stiller seg i rekken av snåle ting jeg har i hodet. 

 

Jeg vet ikke hvorfor kurvene er som de er. Da den triste skilsmissen inntraff var jeg ti år og jeg fikk Frøya når jeg var trettito. Kurvene er derfor ikke synonymt med store hendelser i livet mitt, gode eller dårlige. 

Tre tallet er en milepæl fordi jeg har mitt første minne fra den alderen. Jeg, mamma og bestemor var og hentet min første hund. Jeg vil tro at grunnen til at sekstallet står der er så enkelt som skolestart. 

Så ser det vel greit ut et stykke. Den voldsomme svingen når jeg fylte tretti er jeg usikker på. Jeg vet litt av grunnen, men skjønner ikke helt. Det jeg synes er morsomt er at livet flater ut helt til man fyller hundre. Da ser det ut som livet blir en fest. Satser på å slå i spikeren før den tid da jeg ikke har troa på at jeg orker mer.

Jeg har flere ting i hodet. Sirkler! De har poppet opp som så mye annet. Jeg har en til slekt, en til familie og en til resten. Alle sirklene gir mening hver for seg OG når de er flettet sammen. Dere som har kjent meg mer enn en lite kvarter vet jo at man trenger ikke være i slekt med meg for å være familie. Kryssene er plassert tilfeldig for å illustrere hvor mennesker står i forhold til meg. Den med slekt er sikkert helt selvsagt med Frøya i midten. Hvilke navn som skal byttes ut med kryss i de andre er det bare jeg som vet. Nesten i hvert fall… EN person til som vet. Pilene illustrerer at folk flytter seg nærmere eller lenger unna meg eller jeg flytter meg lenger unna eller nærmere andre. Det hender faktisk at jeg setter meg ned og fysisk tegner opp disse sirklene for å få en visuell oversikt over hvilke personer jeg har hvor. Veldig interessant. For meg da…  

I tillegg til tidslinja og sirklene har jeg et verktøy til som jeg bruker ofte. Det er skalaer, som oftest fra en til ti. Grunnen? For noen år tilbake hadde jeg et forhold til en mann som led av PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og for at hans hverdag skulle fungere måtte vi blant annet forholde oss til skalaer. Jeg kan ikke mye om alvorlige angstlidelser, men jeg fikk inntrykk den gangen av at det er vanskelig å svare konkret på spørsmål som omhandler abstrakte fenomen, som følelser. «Hvordan går det med deg?» Vet ikke, var svaret. Hver gang. Han visste virkelig ikke hva han skulle svare. Men når han fikk spørsmålet stilt på en annen måte: «Hvordan har du det på en skala fra en til ti?» Tja… 2,3… 7,8… Ok! Han hadde lært i terapien at alt over femti prosent var bra. Altså alt over fem på skalaen er bra. Jeg har tatt med meg dette videre og synes det funker utmerket på personer som er usikre på hva de skal svare. 

«Er du sulten?»

«Tja, nja, litt kanskje, men du trenger ikke styre med noe…»

For et vanvittig irriterende og intetsigende svar.

«Hvor sulten er du på en skala fra en til ti?»

Fem og nedover = ingen mat, seks og oppover = mat. Ingen ytterligere diskusjon behøves. Enkelt og greit. Ingen dikkedering. 

Trøtt, 1-10? Over 6: Legg deg!

Kåt, 1-10? Over 6: Ha deg!

Møkkete, 1-10? Over 6: Vask deg!

Jeg sier ikke at skalaer er det beste alternativet, med muligheten finnes. Og den er behagelig enkel!

Da har jeg gitt innsyn til rommet med sirkler, skalaer og tidslinje! Lukker døra igjen, kanskje den åpnes på vid gap en dag ;) 

-Anita-

Det er slutt på pølsene!

Er det slutt på pølsene? Det er uansett den følelsen jeg sitter med. Det er noen få ting jeg kan en del om, en av dem er «to wiener i brød». En usunn farse stappet i tarmer, varmet og kamuflert i en gjærdeig. Det var standard i mange år. Passer til alle måltider.

Jeg har selv jobbet på en bensinstasjon. Det var riktignok i ungdommen, men jeg husker prosedyrene. Sånn her funket det i «gamle dager»:

I en pølsekoker som egentlig er en pølse«trekker» finnes det to rom. Meningen er at når det begynner å minke i den ene delen skal det legges pølser i den andre delen. Dermed har man varme pølser tilgjengelig hele tiden uten å blande de gamle med de nye. De gamle skal selges først. På bensinstasjoner finnes det tider på døgnet hvor etterspørselen av pølser er større enn andre tider. Dette lærer man seg i løpet av noen dager. En pølse som har ligget for lenge i kokeren blir grå, slapp og seig. Den blir udelikat og skal ikke selges. Pølsen skal kastes og det skal føres opp som svinn. Hele denne prosessen er en balansegang, men selv en ape kunne lært seg det. IKKE vanskelig. 

Jeg undrer meg om det nå er nye tider, andre tider. Jeg kan få kjøpt en pølse på Rema 1000 til åtte kroner. På en bensinstasjon koster akkurat den samme pølsen tjuefire kroner. Jeg vet også at grunnen til at det ikke blir fokusert på BIL og BENSIN på bensinstasjoner lenger er at det ikke blir penger av det. Det er pølsene og det andre sortimentet som lager kroner i kassa. Pølser er viktig på et servicesenter i 2013.

Så hvorfor i all verdens kresti navn og rike har de ikke varme pølser i kokeren????????? 

«Vær så god»

«Jeg skal ha to wiener i ett brød»

«Beklager, vi har ikke varme»

DETTE er ok. DETTE forstår jeg. Det kan akkurat ha vært et fotballlag og spist seg mette på tarmfarsen. Det KAN skje at man går tom. Det jeg derimot IKKE forstår og som ergrer meg langt inn i sjela er dette:

Det skjer ingenting!!!!! De konstaterer at de er tomme for varme pølser. Det foreligger ingen videre plan. De er ikke interessert i å tilby noe annet heller.

«Beklager, de siste pølsene gikk akkurat og jeg har ikke rukket å legge oppi nye. Kan jeg tilby deg en grillpølse i stedet?» Kunne dette vært en setning å ta med seg bak en disk?

Nei, det er ikke interessant med salg.  Hvor vanskelig kan det være. Jeg har full forståelse for at det kan være kjedelig å jobbe på en bensinstasjon, men dog. Det går vel an å legge oppi pølser? Ingen lukt, intet ubehag og de trenger ikke engang å bøye seg. Det er bare å dra ut en kjøleskuff, hente en neve pølser og kaste opp i kokeren. Er det bare jeg som reagerer? 

Det har gått litt sport i dette for meg nå. Jeg spiser ikke like mange pølser som jeg gjorde i drosjetiden, men nesten femti prosent av gangene jeg skal kjøpe pølse så får jeg det samme, merkelige svaret: «Beklager, vi er tomme!» Før så sa jeg: «Men kan du ikke legge opp i noen? Det kommer vel flere som skal ha pølser?» (Jeg kjenner faktisk pulsen stiger mens jeg skriver her…) Samtlige ganger får jeg blikk som lurer på om jeg er en slags alien som har kommet fra pølseplaneten og er på inspeksjon. OG som snakker et totalt fremmed språk. Nå har jeg sluttet å påpeke muligheten for å få pølsene varme. Jeg bare står og venter…. Og venter….

Responsen er interessant. Noen blir usikre og begynner å pusle med en løs tråd på genseren eller piercingen i brynet. Andre lurer «så da skal du ikke ha noe?» Finnes det andre alternativ??? FORTELL MEG OM DEM DA!!!! Noen blir faktisk på kanten til irriterte. Spesielt hvis jeg danner en kø. De har jo gitt meg beskjed om at det ikke finnes varme pølser i sjappa så hvorfor i galskapens navn står jeg fortsatt foran disken. Det er ingen bak disken som gir uttrykk for at de har planer om å legge i pølser heller. Bør jeg bare gå? 

Dette fenomenet er enda mer interessant på nattetid. Da står det ofte to bak disken og ingen kunder foran. Jaja, jeg da, men jeg gjelds jo tydeligvis ikke. Den som gir seg er en dritt, så jeg prøver meg naivt igjen: «Jeg skal ha to wiener i ett brød»… venter… Den bak kassa roper til den ved pølseavdelingen to meter unna. «To wiener i brød» venter… Den ved pølsene repliserer at det er tomt. Pølsesjefen snakker ikke til meg, men til kassesjefen. Som igjen kan informere meg: «Det er visst tomt for wiener»… venter… Da står det ên person bak kassen som ser på meg og venter OG ên person bak pølsedisken og venter. To voksne personer står og ser på meg. De lurer på mitt neste trekk. De lurer så intenst at pølsene er helt glemt. Kanskje de lurer på om hesten kan velte bonden.'

«Har du grill som er varm da?»

«Har vi varm grill?»

«Ja, vi har varm grill!»

«Ja, vi har visst varm grill!» 

Oh happy day!! :-)

Hvor har det blitt av servicen? Hvor har det blitt av lysten til å selge? Hvor har det blitt av behovet for å selge?

Alt jeg ønsker er å kjøpe to pølser i ett pølsebrød! Er det så forbanna vanskelig???

-Anita-