Grunnkurs, Dag 1 av forhåpentligvis 15

Angsten rir i kroppen. Helt utrolig irriterende. Sitter som en klump i mellomgulvet. Og jeg lider ikke av angst. Bortsett fra nå. Tilsynelatende. Skulder’n verker som besatt. Den har ødelagt mye for meg nå. Så fort jeg har følt meg litt bedre har jeg trent for deretter å ha vondt i tre nye dager. 

Bortsett fra de to elementene så gleder jeg meg helt ubeskrivelig mye. Gleder meg til å gi alt og ta’n helt ut. Gleder meg til å være sammen med flotteste jentene igjen og gleder meg til å gjøre en illusjon til en virkelighet.

Siden jeg ikke hadde spist på mange timer spydde jeg jo bare slim og syre uten at det gjør det mer delikat. Men jeg er vant til det nå. Gleder jeg meg, gruer jeg meg, blir jeg ille glad, ille sint eller ille noe annet kommer brekningene… Skrudd sammen gæli sikkert.

Jeg piska Per rundt på morran og han lystra. Helt til jeg begynte å peke. Neste steg ville blitt knipsing. Der satt’n ned benet gett. Sikkert på sin plass. Han gjorde det han kunne for å få meg til å le og slappe av. Litt irriterende egentlig, men han lyktes til slutt. Veldig forløsende å le. 

Jeg fikk gjort det jeg skulle hjemme med god hjelp så bar det av gårde. Jeg ville være ute i god tid siden jeg ikke hadde billett. Det vil si det hadde jeg, men jeg skjønte det bare ikke. Hadde jo bestilt og betalt og fått mail og fulgt oppskriften og lastet ned app og laget profil og funnet billetten på appen, men jeg visste ikke om det var nok. Ikke bare å kjøre tog lenger skjønner jeg. Per og Shot kjørte meg til perrongen men det ble ingen tårevåt avskjed eller hvite tørkler i lufta. Kanskje de synes det skal bli godt med litt ro :o 

Mens jeg satt og ventet kom det 2 menn bort. Han ene bablet i vei på et språk jeg ikke forsto. Begge var uten tenner. Jeg tenkte at etter språket og utseende å dømme så var dette romfolk. Jeg skulle virkelig ønske vi kunne slått av en prat for jeg har maaaange spørsmål. De kunne hverken norsk eller engelsk så jeg trakk på skuldrene og prøvde å smile et «beklager, men jeg får ikke til» smil.

Toget var nesten fullt. Så flinke vi folk er til å kjøre kollektivt a :)  Veldig bra. Det trodde jeg ikke. Jeg var spent på konduktøren altså. Om han var av den litt runde typen som kunne ta seg av en jomfru i nød. «Kan jeg spørre om noe?» Han svarte ja, men det var bare så vidt. Ikke turte jeg å prøve å flørte heller for det har jeg prøvd før. Den forrige konduktøren jeg flørtet med ville ha meg med til Gøteborg som elskerinne. Der borte overnattet han nemlig en natt eller to en gang i mellom. Men det får faktisk være grenser for flying for å få seg et nummer. Jeg taket pent nei den gangen. Nå tror jeg vel ikke det hadde hjulpet uansett hva jeg gjorde. Han sprudla ikke for å si det sånn. 

Hun var ikke akkurat julenissen på lykkepiller hun ved siden av meg heller. Hun burde kanskje tatt seg en tur til Gøteborg… 

Dårlig nett, vonde seter og trangt. Jeg var sulten også. Det måtte jeg bare gjøre noe med. Jeg fikk organisert så jeg fant frem det jeg hadde handla før jeg gikk om bord og etter noen minutter roet det seg. Jeg fant strøm! YES!!! Viktigere enn O2! 

Jeg kom helt til Ringebu før jeg merket at jeg satt feil vei på toget. Helt i min egen boble. 

Det skjedde en del artige stunt på togturen. Mange tanker og følelser som jeg ikke skal utbrodere denne gangen. Ja, nå Nordtug nå er du her. På toget til Dombås. Det sitra i rompebollene. Heter det det? Boller? Baller? Rompeballer? Ja, det er også noe å bruke tid på å lure på. 

Jeg gikk meg en tur i kiosken. DER vettu. DER sto det to kjente fjes. Helene og Ingvill som jeg gikk Instruktør førstehjelp sammen med tidligere i år. Det var et ukeskurs og vi bodde i leiern så vi ble godt kjent. DET var deilig det. En klem til begge. Vi skravla så hele angsten bare rasa av meg. Det var gjort på etpar minutter. 

Så fikk jeg melding av Pia. Hvor på toget jeg satt? 

Malin og Cathrine er på vei i bil.

24 minutter til toget er fremme. Alle dårlige og destruktive tanker er borte og jeg vil frem og ut av toget så fort som mulig J Dette blir helt knall <3 Hvis jeg får til flere innlegg disse fjorten dagene så blir de nok korte som denne, men da har vi det litt sånn en stund :) 

 

Logger av, høy som et fyrtårn ;) 

-Anita-

Hva en Volvo kan være starten på

Det var tunge skritt å ta over plassen. Beina var fulle av bly og bakken satt fast under sålene. Ingen god kombinasjon. Alt surra rundt. Folk, biler, sol og varme, grilla griser og dårlig kroppslukt. Jeg ville ikke dra.

Det er jo helt utrolig at det er mulig å bli så fort knytta til folk. For en merkelig gjeng. Det starta vel for mange år siden med en Volvo-fantast til far jeg har. Rett før påske i år fikk jeg en melding av Øyvind om noe Volvo Feltvogntreff i Halden. Jovisst digger jeg Volvo. Alt annet er bare biler. Men var jeg sååå interessert liksom? Jeg dro med ungen og pappa og havna i en firkanta boks med en sjåfør jeg aldri hadde møtt før. Etter ti minutter hadde jeg prata med flere som bare kom bort og lurte på hvem jeg var. Da slo det meg første gang. Så vanvittig blide folk. Kanskje de bare var våryre… Eller gjør denne bilkjøringen dette med folk? Det fantes faktisk ikke et snev av komfort eller varme for den del. Det humpet og bråket og jeg slo hodet i taket mer enn en gang. Greit nok jeg er tjukk i hue, men jeg er jo ikke polstra med glassfiber eller metall. Det skjedde noe bak i den bilen som jeg ikke tror jeg kan forklare med ord. Det var magisk.  Ja, jeg er kanskje rar. Det kommer jeg tilbake til senere.

Jeg har ikke feltvogn selv men jeg havna dog inne på denne facebookgruppen med flere hundre mennesker med samme interesse. Volvo felt. Jeg har nå min femte Volvo. De blir mindre og mindre firkantet og mer og mer lik alle andre biler. Men ikke denne. Som en kasse med hjul og vinduer. Helt perfekt.

Vi har noen likheter, jeg og felt’n. Bygd for spenning, ikke fart og gode og firkanta over ræva. 

Jeg kjente at dette var noe jeg ville og måtte gjøre mer. Men jeg ville jo kjøre selv. Jeg la ut denne meldingen på gruppa:

“Anita Nordtug

9. april

Just saying! Gir lillefingern min hvis noen av dere har lyst til å la meg prøve å kjøre en slik feltvogn

Uttrykksikonet smile

Ønsker dere alle en vakker dag»

36 kommentarer og invitasjon til Trøndelag, Hønefoss, Halden, Nøtterøy, Kongsvinger og Rakkestad. Jeg har skrevet om det før hvordan jeg ofte ser meg selv utenfra. «Hvordan havna du her a Anita?» Jeg tenkte det samme når jeg sto i gården til en mann jeg aldri hadde møtt for å få kjøre bilen hans en runde i skogen. Eller hva han tenkte.

Etter to timer og mye skravling hadde jeg både sittet på og kjørt selv. Og jaggu hadde han ikke Volvo gravemaskin som jeg fikk prøve også. Etter alle åra i drosja og med en genuin interesse for bilkjøring har jeg sett på meg selv som en dyktig sjåfør. Men nå er det bare å gratulere… Jeg har blitt en superpingle bak rattet. Jeg takka like mange ganger som jeg skar motor’n under turen og dro. Det var en vanvittig opplevesle. Det merkeligste var at jeg etter disse timene følte at jeg hadde kjent han som eide bilen et helt liv. «Dere er jo litt rare da» sa jeg. «Nei» svarte han. «Det er alle de andre som er rare». Javisst hadde han rett. 

Etter noen dager når smilet hadde sluppet taket var det på’n igjen. Med nytt Volvotreff. Selv om døgnet her i Råde har 25 timer så rekker jeg allikevel ikke alt jeg skal. Så en ny interesse nå var det faktisk ikke rom for. Eller? Jeg fikk nå dratt med både gubbe og bikkje og til skogs bar det igjen :) Og etter det treffet kom denne kommentaren på gruppa: «Må ikke glemme ho som er selve årsaken til dette da, nemlig Anita Nordtug. Uten hennes prøvetur hadde dette ikke blitt noe av.» Nei, akkurat. Artig å kunne bidra. Jeg har jo ikke noen feltvogn å skryte av… -enda. Så jeg bidrar med en og annen dårlig vits, et lite dikt, potetsalat og en ide i ny og ne. Redd de skal glemme meg om jeg er stille for lenge. 

Så enda et treff som jeg ikke var på, så enda et som jeg dro med meg jobben på. Rullestol og bikkje og svigermor og Evensen og kjærringa og jeg. En pakkeløsning som det pleier å være. Også… Norgestreffet på Høytorp fort 14-16 august. Ja, kunne vel stikke innom jeg. Så ble jeg spurt om å slå et slag for saniteten den helgen og blod er aldri feil så jeg sa ja. Anne og Frøya skulle også være med. Midt på plassen mellom lagstelt og knappetelt fant de oss i et minitelt av typen idiotsikkert-å-sette-opp. Greit å skille seg ut. Ellers var det visst bare å gå etter lyden. Til meg og Frøya i hvert fall. 

På kvelden var det bål og skravling og latter og Frøya fikk seg en ny venninne. Jeg så nesten ikke snurten av a. Det eneste som kanskje manglet var en gitarklunkende person. Jeg kunne jo tatt med trompeten til naboen som jeg har lånt, men det spørs om ikke smila rundt bålet hadde smuldra opp da.

Søvn ble bortprioritert som vanlig. Etter tre timer var klokka syv og revelja skulle vekke oss. Jeg kjente jeg smilte nøyaktig akkurat med det samme jeg våkna. En ny dag med så mange flotte folk.

«Anita jo» «Nordtug jo» «Næmen Nordtug jo… Har du ikke fått deg feltvogn enda?» Jøssenavn… Jeg har ikke sett makan til inkluderende og blide folk. Noen av dem har jeg bare møtt noen minutter, andre noen timer men allerede er det minst åtte av dem jeg har lyst til å putte i lomma og ta med hjem. Så varme og gode folk. Og ja-mennesker til fingerspissene. Ikke noe er problematisk. Mangler du blinklys? Jada, har på innerlomma. Kjørt i stykker radiatoren? Jada, har i sekken. Nesten sånn er det. 

Det er veldig morro å kjøre selv men det gir jo en helt annen opplevelse å sitte på med de som kan. Fire runder fikk jeg meg i løpet av litt over et døgn. Siste med denne karen. Som prøvde å dele sin kunnskap. Jeg prøvde å lytte, men jeg var så høy i huet at jeg fikk med meg bare halvparten. 

Også CC da, den gærne svensken. Som for øvrig også er en «ta-med-hjem-kæll». «Du må bare ta bilen, Anita. Om du skal ut å kjøre» Klart jeg skulle ut å kjøre. Jeg forta meg å putta inn Anne og Frøya før han ombestemte seg. Jeg har aldri før kjørt en stoltere tur til Rema 1000. Disse feltvognene bruker «en liter på mila og resten er hobby» Jeg tipper det betyr nærmere to liter. Siden påska har jeg nok bidratt til at mange hundre kroner har gått opp i eksos, men ingen skal liksom ha noen penger. Eller har jeg kanskje slutta å tilby meg… Uff, det går litt rundt altså. 

Jeg har aldri dopet meg på annet en Volvo. Jeg kjenner en type rus faktisk men det er nok ikke bare bilene. Hele miljøet og folka og atmosfæren er helt unikt. På lørdag var det kolonnetid. Jeg ventet på at Kenneth skulle hente Frøya så jeg ble igjen. Da ble det bildetid. Etter dette første bilde hørte jeg han i den hvite ropte et eller annet. Åhhh… Folk har blitt så sære på dette med bilder. Jeg gikk nærmere. «Hva sa du?» Spurte jeg. «Det blir ikke billig!» Sa’n med et bredt smil og et lite blunk. Det var visst bare å ta bilder og legge ut. 

De fleste andre jeg legger ut nærbilder av her har jeg spurt på forhånd. Om jeg går på en smell får jeg heller prøve å unnskylde meg i ettertid. Pleier å gå seg til ;) 

Det lyste stolthet og glede og entusiasme av hele kolonnen. Se den gjengen a…

Det var til tider tynt med folk bak disken i kiosken så jeg gjorde en liten gjesteopptreden der. Mange år siden sist jeg sto bak en disk så det var ille koselig. 

Jeg hadde tatt kontakt med to aviser som sa de skulle dekke treffet, men jeg så ikke noe til noen av dem. «Vi menn» derimot. De kom. Og fikk seg også en runde i hver sin vogn. Jeg ble hundepasser og skulle passe innsjekkinga mens de kjørte. Jeg følte meg som en potet men det var helt i orden. Når ingen andre har «nei» i vokabularet sitt så skal de ikke finne det hos meg heller. 

Folk i alle aldre og med forskjellig historie og bagasje i sekken. Med interesse for tyske biler, amerikanske biler, noen har tjenestegjort i utlandet, noen ikke. Noen har hverken bil eller vettug historie fra forsvaret, slike wannebe’s ;) Som meg selv :p Det er faktisk helt uvesentlig. Virker det som. Jeg er ikke helt sikker på hierarkiet og hvem som er hvem. Flere av dem har et eget «vinkler og sjerne» språk. Jeg kommer nok inn i det etter hvert. Men egentlig tror jeg ikke det er viktig. Jeg er jo bare meg og lever godt med mitt drosjespråk. Det faller nemlig i god jord med disse folka. Jeg kan rett og slett være «gamle Anita». Innen rimelighetens grenser da så klart. 

Det begynte å nærme seg tid for å dra hjem. For meg altså… De andre skulle være et døgn til. Jeg bar

litt og litt bort til bilen. Utrolig hvor mye tyngre utstyr er når man skal hjem enn til. Grisefesten var i full gang og nesten alle satt og koste seg og prata. Sånn lyd som er perfekt å sovne til egentlig. Lyden av lykkelige mennesker. Lyden av et unikt fellesskap. Jeg tenkte jeg burde sagt hadet med tilhørende klem til flere av dem, men hvor viktig skulle jeg gjøre meg selv da. Nei, det fikk holde med de fem som tilfeldigvis sto i nærheten. Lyden ble svakere og svakere og når jeg lukka bildøra var den helt borte. Jeg kjente tårene presse litt faktisk. Ja, enten har jeg blitt gammel og over snittet sentimental eller så er jeg som vi nok har slått fast før, bare rar. Følelsen av å tilhøre noe og noen er spesiell. Jeg har da vitterlig nok folk og steder jeg tilhører i stor grad, men det hjelper ikke. Dette vil jeg fortsette å være en del av. Til de blir lei da. Vi får se hvor lenge det går ;)

Målet nå må være å bli kvitt den hei dundrende restskatten også begynne å spare til bil. Etter størrelsen på skatten å dømme kan det ta litt tid. Men jeg kommer nok i mål til slutt. Pleier jo det. Da blir det: «Hun kjøpte seg en feltvogn og siden har ingen sett henne» ;)

 

Siden dette er folk som bare svarer ja, strammer de seg så klart opp foran kamera. «Inn med magen og ut med brystet» Og sånn ble det ;) 

Blow job fikk ny betydning den helgen 

Tusen tusen takk supervakre folk :) Sees plutselig

Og Anne… Du hadde rett :) Jeg hadde det veldig bra :)

-Anita-

Basiskurs, andre døgn

Jeg måtte melde pass igjen. Jeg hadde FYFO’n å tenke på. Om jeg ikke skulle slite nok med dette i utgangspunktet så skulle jeg i alle fall ikke være så mett så jeg måtte spy. Skulle jeg spy, skulle det være blod. DET var jeg klar for. Litt mer hardcore det da. Lapskaus eller blod liksom… Av hele rasjonen åpnet jeg en stripe med en kjøttstrimmel inni. Og tok tre biter. 

I møtet helt i starten på helga gikk vi sammen igjennom dagseddelen. «Tid: 20.00, Sted: Kaserne, Leksjon/aktivitet: Dusj!» Har du noen gang snurret på en «magic 8 ball»? Et av svarene du kan finne der er: «Most likely». Det kom selvsagt ikke til å bli en dusj. Muligens under en slik vi vanner blomster med ute eller under en søppelsekk full med vann med hull i bunnen. Eller noe annet finurlig. Dusj i kaserna med varmt vann kunne jeg vedda sjela mi på at vi ikke skulle ha. Står nok i fare for at ingen hadde vedda imot, men dog. Ikke fordi vi ikke trengte det og ikke fordi hygiene ikke ble satt i fokus, men fordi det hadde blitt for enkelt. Jeg er ikke primus motor for at vi skal bo i dusjen og drukne oss i kjemikalier, men det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hue. Vi lukta ikke godt! 

«Skift til treningstøy og møt ved bilene!» Jaja… Jeg har jo et over snittet anstrengt forhold til bh’er så jeg tok på meg en sports-bh før jeg dro. Den hadde jeg svetta og tørka i flere ganger så jeg usikker på lyd og lukt når jeg skulle fjerne den. Uansett så skulle jeg svette i den en gang til først. Men ikke tørke denne gangen. Vi skulle jo tross alt dusje etterpå… 

Jeg har tatt pull ups, push ups og armhevinger i alle år. Ikke mange, men noen. Men det er på den sivile måten det er helt sikkert. Dette var den militære måten… Jeg fikk godkjent en eneste armheving og selv det poenget var slankere enn armene til Terkel. Okay, det var liksom her jeg skulle plukke poenga. Kondisjon og utholdenhet kunne jeg glemme. Der var jeg sist i køen. Helmuggen inni meg og halvmuggen utenpå. Så ble vi kjørt bort til en slette. Det var nesten vindstille, sola var på vei til å legge seg og månen hadde akkurat satt på sin første slumring. Det var en slik sommerkveld som vi refererer til når vi på facebook proklamerer: «Jeg elsker den norske sommeren, det er årets flotteste dag.» 

Der sto jeg på noe som minnet om en flystripe. Det var fly i nærheten også men ingen av dem skulle frakte meg i trygg havn, men jeg hadde rosa drikkeflasker og svart treningstights med rosa striper. Og svarte joggesko med rosa striper. Jeg var en av de i gymmen på skolen som mer en gjerne hadde gymtøyet i en bærepose fra Domus som det het den gangen. Og klærne var gjerne hullete. Ingen var imponert, aller minst hun som hadde født meg. Jeg ga blaffen. Men nå… Selv om jeg lukta som noe katta aldri hadde dratt inn og jeg hadde bomma på min egen styrke så hadde jeg klærne i orden. Burde jeg legge selvinnsikten på hylla? Jeg trengte ikke et Basiskurs altså. Det jeg trengte var en kurs i realitetsorientering. Sto visst ikke først i køen der heller. Det som skjedde den neste halvtimen var helt spesielt. 

Nå skal jeg uten å tulle prøve å skildre hvordan det er å være e litta jente som alltid kommer sist. Ikke en eneste gang når det skulle springes i mine seks år på barneskolen, uten unntak, kom jeg på noe annet enn sisteplass. Jeg kan ikke huske at noen gjorde narr av meg men jeg kan så klart ha fortrengt det. Jeg var liksom en taper FØR jeg starta. ALLTID. Jeg var morsom og blid og sterk og sikkert midt på treet i populæritetsskalaen, men jeg var en taper når det ene beinet skulle settes foran det andre. Seks år som taper. Så startet ungdomskolen og en litt større jente var taper i tre nye år. Så kom videregående og en enda større jente… -Ga faan. Jeg fikk til slutt karakter 5 i gym. Jeg flørta litt med lærær’n men jeg tror ikke det genererte en femmer. En treer kanskje… Jo, jeg flørta meg nok til en treer. De to resterende karakterene må ha vært fra de 2 gangene jeg kastet kule på idrettsdagen. Den kasta jeg nemlig gjennom hele byen. Den stoppa før den nådde Sarpsborg. Et sted fikk grensa gå.

Nå skulle det altså skje igjen. Tretusen små meter. Det er jo ikke mer enn det jeg går mellom kaffekanna og dass den første timen jeg er våken om morran. Men dette var helt kvalmt. Før jeg helt skjønte det sto hovedinstruktøren ved siden av meg. Også ikledd treningstøy. «Jeg tenkte jeg skulle bli med på runden!»… Nei dæven æ gett…. Så sykt irriterende. Hadde hun tatt på seg omsorgshatten for å redde tjukka på bakerste rad? Glem det. Mange har prøvd å motivere meg før men jeg blir bare irritert hver gang. Gleden ved langrenn ble drept for mange år siden. «Kom igjen a, ikke vær så treg a, nå må du gå på litt da, stå på,» Noen har tungt for det. JEG GREIER IKKE Å GÅ FORTERE!!!!!!! Det hjelper ikke å mase!

«Jeg danner baktroppen sammen med deg!». Det kokte inni meg men det syntes selvsagt ikke. «Jeg kommer til å jogge noe og gå noe» sa jeg. «Hmmm… Du har jo sagt du har trent litt… Jeg tenkte du skulle jogge hele veien jeg. Sammen med meg. Jeg jogger veldig sakte.» Jadda jadda… Hehehe Det blir nok fint. I det sekundet jeg tok det første steget bestemte jeg meg for å jogge til en stolpe jeg hadde pekt meg ut også skulle jeg GÅ. Jeg bestemte da over min egen kropp i en alder av snart 40?!!
Jeg skal ikke skildre steg for steg. Men hvert eneste sekund på de 30.000 centimeterene sa personen ved siden av meg akkurat det som skulle til. Hvert eneste ord, hvert eneste åndedrag hun tok, hvert eneste skritt. Jeg gikk ikke et skritt. «Det er lov å hate litt nå Anita.» Jeg løp med gåsehud og jeg kjenner det kommer tilbake nå som jeg skriver. Jeg gjennomførte. «Rundt neste sving er vi fremme!» 300 meter igjen, 200 meter igjen. Kroppen verka, men pusten holdt. Det lille jeg har trent som jeg var sikker på ikke hadde forbedret meg noen verdens ting, hadde gjort noe med meg. Jeg var i bedre form og jeg hadde dronninga av motivasjon en halv meter unna. Jeg greide det. Greide jeg det? Jeg har alltid irritert meg over skigåere og andre idrettsfolk på tv som slimer og sikler og farer av gårde med en maske av stivnet snørr. I beste fall motbydelig. Nå var jeg en av dem. Jeg kjente dråper av spytt spruta ut av munnen min. Jeg var Bjørn Dæhli. Jeg var Marit Bjørgen. Nei, drit i dem, jeg var Rocky! GI MEG NOEN RÅ EGG!!!! Og i enden… 150 meter foran der… Der sto det en liten bukett unge jenter. De sto ikke å skravla og lo. De sto å så etter meg. Og de heia og det var helhjerta. Flere av dem hadde jeg kjent under et døgn. De visste at dette var et piss i havet for de fleste og de visste også at for meg betydde dette alt. Akkurat der og da var det alt som var viktig. 150 meter igjen. «Når jeg kommer frem skal jeg ligge helt stille i to minutter på bakken» hveste jeg. Det var helt i orden. Jeg måtte fokusere på noe annet de siste 100 meterene. Jeg er livredd edderkopper, men jeg visste at de jeg ikke skulle komme til å drepe når jeg ga tyngdekraften fritt leide vill dø av lukta så litt gress under kroppen var helt på sin plass. 10 meter igjen. «Du kan ta et bilde av ræva mi!» And so she did ;) Dette er det viktigste bilde som er tatt av meg noen gang. Kanskje ikke det beste, men absolutt det viktigste. TAKK TAKK TAKK <3

Rusen bobla lenge etterpå… mens vi tøya ut og mens vi satt i bilen på vei til teltplassen og mitt hjem for natten. Dusj ja… Den kommer sikkert nå. 

«Nå kan dere hente såpe og håndklær og vaske dere i Vansjø.» Haha Ja nettopp. Men det betydde ingenting. Jeg var Rocky. 

 

Den sports bh’n jeg hadde på var jeg faktisk nødt for å vaske. Jeg hadde ikke med såpe for jeg var innstilt på en såpefri og luktfyllt helg. Heldigvis var etpar av mine medlotter mer oppegående. Jeg vaska meg selv og bh i shampo med honninglukt. Kaldt og nydelig. Jeg hørte en av jentene spurte en annen: «Har du Q-tips?» Jeg er avhengig av Q-tips, men nå hadde ikke tanken slått meg. Og svaret fra Fijnmarskinga var ubetalelig. «Nei, men jeg har andre tips om du trenger!» Ja, jeg passa godt inn der. Jeg hang opp bh’n til tørk og gikk resten av kvelden uten. Jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jeg var helt dronning! Instruktøren overrasket med grilling på kvelden og skravlings rundt bålet etter det igjen. 3000 meter’n var over, jeg var helt sjef og nå kunne det komme hva som helst. Hodet var tomt, muskelene lå igjen ved landingsstripa og resten av kroppen skred rundt på rosa skyer. Jeg la meg sist den kvelden også. Jeg måtte ha noen minutter alene ved vannet. 

Det er jo ingen overraskelse at jeg liker å dele ting. Første gang jeg bæsja på et offentlig toalett var på Louvre museet i Paris. Da var jeg så stolt så jeg sendte sms til alle jeg kjente. Nå satt jeg med samme følelsen. For første gang på over et døgn savnet jeg virkelig mobilen. Jeg satt og tenkte på hvor patetisk det var å bli så glad for noe så lite og teit. Men det er bare lite og teit for dere som springer fort. Ikke for meg. 

Jeg sov nesten ikke den natten. Jeg frøs og vrei meg og verka. Musklene hadde funnet meg igjen og det hadde den verkende armen og skuldra også. Og kulda. Jeg ga opp og sto opp. Klokka kunne vært hva som helst. Det hadde begynt å lysne men jeg så både måne og sol og gadd ikke lure mer før jeg begynte å kjede meg. Det tok ca 7 minutter. Eller 2 kopper pisselunka kakao. Så hørte jeg en bil… Åååå nå kommer hun. Da er klokka 06. Men bilen snudde og jeg satt meg ned igjen. Satt jeg en time eller to? Noe sånt. Lars Monsen sier at vi skal ta på våte klær innerst så tørker de på kroppen. Jeg lot allikevel bh’n henge. Den var i tillegg til å fortsatt være klissvåt nemlig iskald. Så hørte jeg stemmer fra teltet. Jøss… Dagen før var vi jo nærmest umulig å få liv i. Det ene bustehue etter det andre tøt ut av teltåpningen. Jeg satt på samme sted og venta. Så kom det en bil igjen. Nå kom hun… Det var også en tid å komme på. Klokka var 06.00… Langt på formiddag. 

Fyring av primuser, pakking av telt, rydding, frokost… Det var ikke noe gamlehjem. Jeg sjekket bh’n igjen. Like kald og like våt. Jeg bestemte meg for å lytte til Monsen og dro av meg på overkroppen. En pupp er en pupp og vi hadde jo allerede sett hverandre nakne så jeg tok meg ikke bryet meg å gjemme meg. 

«HJEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEELP» Det tok noen sekunder før noen reagerte. Samtidig som jentene slapp primuser og tannbørster så skjønte jeg at det var nå det skulle skje. Det jeg hadde ventet på. Flott at det skjedde når jeg sto å vifta med bysten da. Brystvortene fikk ikke bestemt seg for om adrenalinet etter skriket eller kulden fra den våte beskytteren skulle styre. Så den ene ble hard og den andre ble borte. En slik pussig vinn-vinn situasjon. 

Jeg gikk rundt hjørnet og fant en blodig pulsåreblødning. Jeg skal ikke skrive så mye om den. Jeg hadde egentlig nok med mitt eget blod. Men som skrevet før så kjenner jeg instruktøren så jeg stilte meg litt unna og speidet etter flere markører. Egen sikkerhet. Ingen flere kom.

Etter neste leksjon som blant annet innebar gassmasker skulle vi ha en runde med «slutta orden». Sykt mye skjedde på kort tid. På tampen av den leksjonen skulle vi ha en konkurranse. Jeg er ingen konkurranseperson. Sto sist i den køen også. Etter hvert var det bare meg og Pia Pluggen igjen. Da begynte det å vokse noe inni meg. Og jaggu gjorde hun ikke en liten blemme. Jeg vant :) Men det var på håret. 

 

«Pakning på!» Tilbake til utgangspunktet og telling og pussing av utstyr. Svett igjen. Og det var nydelig å få rødsprit inn i de såra på fingrene. Godt å kjenne at’n lever. Evaluering og utdeling av diplomer. 

Jeg satt meg i bilen og slo på telefonen. Den kokte. Det var bare å starte og svare. Men først kikket jeg på facebook. «I et forhold» «I et nytt forhold» «Føler seg elsket med…» Jeg fant nesten bare hjerter og forelskede og elskende folk. Det er så utrolig godt å se at folk finner og elsker. Og kult at de deler det Jeg smilte av mange grunner. Jeg byttet tilbake sertifikatet mitt i vakta og ringte pappa.
Dette var 2 døgn. Hvordan i all verden skulle jeg greie 14?? Jeg fikk svaret: «Det greier du!» Okay
28 august bærer det av gårde igjen.

Takk flotte jenter, takk Instruktør og medhjelpere, takk Moss og Rygge Lotteforening og takk Forsvaret.

-Anita-

Basiskurs, første døgn

«Det er viktig å bæsje i felt.» Kroppen bruker nemlig 70 % på å varme opp tarmen. Eller var det 90? Uansett… Litt som i livet ellers hvor vi bruker energi på dritt. 

Jeg var sikker på at kurset var lagt opp til halvgamle, halvfeite kjærringer. Men jeg møtte en 19 åring og de resterende 3 var i midten av 20 årene. Der gikk jeg på en smell. Men søte jenter… Og morsomme. 

Jeg var helt klar da jeg dro. Og tøff i trynet. Og som vanlig sikker på at dette var noe jeg kom til å klare. Jeg tror alltid at jeg klarer alt. Selv om jeg får det motbevist gang på gang. Naiv eller smågal. Eller kanskje jeg bærer på en udefinert diagnose? Hvem vet hva som skjuler seg…

Vi fikk servert kaffe av porselenskopper og ferdig smurt baguett. Jeg var ikke sulten men var ganske sikker på at det ble dårlig med mat resten av helgen så jeg spiste hele. Vi fikk utlevert utstyr og fikk en kort innføring om helgen. Men at instruktøren bar på hemmeligheter visste jeg. Jeg har kjent henne i mange år og vært på kurs med henne før. Fra første sekund var jeg innstilt på at det plutselig ville komme til å skje noe. En eksplosjon, en ulykke eller noe annet. Jeg så meg over skulderen ja. 

Etter møtet på fremmøtelokalet tok jeg en siste tur innom poselenspotta. Jeg skulle egentlig hatt mensen for over en uke siden men kroppen min sparte blodsølet til jeg var uten vann og såpe. Smart.

«Pakning på!» og marsjer avgårde. Vi gikk på rekke som små tinnsoldater. Eller flittige maur. Jeg så oss utenfra som jeg pleier og vi var fem små, grå mennesker som frivillig hadde meldt oss til en slags pussig tjeneste. Ingen visste vel sikkert hva vi skulle, men med store øyne og en forventningsfull kropp labbet vi i vei. Vi var nå søte da :) Hvis man ser det store bildet.

Siden vi hadde blitt fratatt telefonene hadde jeg ingen anelse om hvor langt vi hadde gått eller hvor fort eller hva klokka var. Deilig, men uvant. Kontrollen var det bare å legge på hylla. Min tidsskjebne var i andres hender. Etter noe jeg vil anta var ca 2 kilometer stoppet vi ved et vann og fikk beskjed «pakning av!». En varebil og en MB eid av forsvaret kom med resten av utstyret vi skulle bruke. Det var på tide å få opp teltet. Eller sette bivuakk som det heter på militærspråket. Dere som kjenner meg vet at så fort jeg slår leir blir det kaos. Om det er på ferie eller på jobb eller om jeg bare skal innom på en kaffe så går det nøyaktig 80 sekunder så flyter tingene mine rundt hele. Det gikk altså ikke her. Jeg har dratt glidelåsen på sekken opp og igjen så mange ganger at jeg har fått åpne sår på fingrene. Lukkes for hver ting som hentes eller legges ned. Jeg ser poenget. Tenk om alle hadde vært som meg. Da hadde verden blitt gal. Galere enn i dag. 

En av tingene jeg hadde gledet meg til og psyket meg opp til var maten. Eller mangel på mat. Jeg trodde jeg skulle få utlevert noe som i mitt hode minner om tørket lever vi gir til bikkjene. Pakkedato: 1900 pil og bue. Der tok jeg så feil jeg kunne. Feltrasjonene besto av god og MYE mat. JEG orket ikke alt. En eneste gang. 

Innføring i multifuelbruk og primusopptenning. Eneste måte for varmt vann og varme. Ingen panelovn eller vannkoker å finne. Ikke lette jeg heller. Jeg var klar for å svette om dagen og fryse om natta. Og sultfølelse og blod og tårer og gjennomvåte, leirete klær. Det var det jeg håpet og trodde. Jeg er veldig glad det ikke ble så ille. Det var greit nok som det var tenker jeg nå i ettertid. Den store kjeften min i forkant av opplevelser bør jeg jobbe litt med. 

BC’n skulle settes opp. Bæsj & Carry. Drit i en pose og lev godt med det. I og med at jeg er opptrent til å holde meg lenge og at jeg sliter med offentlig driting så fikk jeg ikke benyttet den. Jeg hadde nok med blodproppene mine. Ikke at jeg er sjenert i noen stor grad men akkurat den type blod trenger jeg jo ikke å smøre rundt. Diskresjon var enkelt da, med så få mennesker. 

Hvert sekund ventet jeg på overraskelsen, men når den ikke hadde kommet til vi skulle legge oss var jeg sikker på at den kom på natta. Vi ble nok vekket til smell eller skrik eller begge deler. Minst. Men ingenting kom. Annet en gørhardt underlag og kulde. Og smerte. 

Jeg hadde gitt beskjed om at jeg hadde med smertestillende på grunn av armen og skuldra. De pillene prellet av, derav hersker ingen tvil. Jeg hadde mest lyst til å røske av hele armen. Jeg tror ikke selv at jeg sov stort men noe må det ha vært for alle kunne informere meg om desibelen på snorkingen min på morran. De trengte ikke det for den vet jeg om. Har fått meg en del albuer i siden i løpet av åra. 

«Opp og ut av teltet!» Jaja… Noen skulle skifte truse og andre dro opp våtservietter. Jenter på tur det se. Måtte jo pønte oss litt. «Dette går ikke! I morgen må dere være mer forberedt og komme dere ut av teltet fortere!» Felthygene er viktig men til korrekt tid. Ikke når som helst. Jeg prøvde meg på en spansk en og tok med klærne ut. Det var selvsagt uaktuelt. Klærne skulle være på, støvlene knytt og alt pakket og ryddig. Like lett som å drite på en bøtte midt på blomstertorget i Fredrikstad en lørdag formiddag. 

Jeg har skjønt etter hvert at jeg har noen begrensninger. Jeg greier blant annet ikke å gjøre ting raskt. En gang i tiden kjørte jeg som et svin men nå har jeg visst sluttet med det også. Jeg har gått fra å bli kalt «KubikkLaila» til «Prest». Bak rattet altså… Lørdag ettermiddag skulle vi løpe tretusenmeter’n. Særlig… Det er jo ikke langt, men det kommer an på øyet som ser. Jeg visste at jeg kom til å måtte gå litt innimellom. Og jeg sa det høyt og det var alle innforstått med. Dette var en individuell øvelse så jeg kom ikke med min treghet til å sinke noen, men jeg kjente at jeg gruet meg allerede fra morgenen.

Alt skulle nå pakkes ned igjen og vi skulle stå klare om tjue minutter. Kun en av oss hadde klokke på armen. Vi sto klare og forventningsfulle og fikk denne gang skryt for god innsats. Det var som å vinne i lotto. Så primitive ble vi altså etter bare noen timer ute i felten. Så var det ut å marsjere igjen. Allerede da hadde vi vært gjennomvåte av svette en gang som hadde tørket og som vi hadde sovet i. Etter ca 2,3 kilometer kom vi til skytebanen og der skulle vi være en stund. «Pakning av!»

Første leksjon var å plukke fra hverandre våpenet og sette det sammen igjen. Helt greit. Så skulle det skytes. Fint med en liten hvil for arm og skulder. Så feil har jeg aldri tatt før. La meg på magen og gledet meg veldig. Helt til jeg skulle plassere venstrearm på rett sted. Det var som å helle iskaldt vann på en verkende tann. Sinnsykt! Var hele skytingen over for min del? Jeg hadde bare lyst til å dra hjem. Jeg ble forbanna og lei. Smerte er bra det. Smerte kan være deilig. Men dette ble jo uholdbart og trist. Heldigvis var jeg der med verdens mest motiverende instruktør og en skyte-instruktør som visste råd. Jeg kunne jo bare holde venstrearmen sammen med kolben inntil høyre skulder. Fortsatt vondt men god smerte. Første serie med skudd havnet på galeien og siden har ingen sett den. Deretter ble det bare bedre og bedre. Etter den nest siste serien fikk jeg tilbud om å plukke ned skiva og ta med hjem. DET var kult altså. Hvis glasset hadde vært halvtomt så hadde det vært flaks, men glasset var halvfullt så jeg var god. Bedre enn tidligere i hvert fall. Vanskelig ikke å smile konstant. 

Det sto en utedo av plastikk ved banen. Jeg har aldri før vært så glad for et illeluktende edderkoppbefengt krypinn. Luksus på høyt nivå. Våpnene ble pusset og øvelsen var over.
Det føltes som vi hadde holdt på en god arbeidsdag men klokka viste seg å bare være sen formiddag. Helt pussig hvordan vi mister begrep om tid.

«Pakning på!» Etter nye 2,3 kilometer var vi svette for tredje gang og ankom ny teltplass. Et vakkert og idyllisk sted. Merkelig å tenke at vi var inngjerdet på et militært område. 

5 jenter, 1 telt. Teltstenger, plugger og en hammersak. Vi brukte nok fem ganger så lang tid som dagen før da vi fikk hjelp. Det ble mer fnising enn teltoppsett. Det kom selvsagt kommentarer på det. Hadde vi ikke fulgt med i timen kanskje… Heldigvis husket vi noe hver så teltet kom opp. Det var litt skjevt og rart og stanga midt i teltet kunne minne om noen med heroinknekk i knærne. Men det holdt. Tror ikke det var min skyld egentlig. Pia Pluggen kunne ta mye av æren her. Hun liker ikke å bli kalt det, men den vakre revydama er fra feil side av fjorden og har dermed ikke stemmerett. Dessuten… Så lenge jeg må leve med «Pølsa» må hun leve med «Pluggen». Sånn er livet. 

Vi var et lag på godt og vondt. Jeg kjente at jeg bidro med mye selv om jeg ikke er tjue år og rask. Det var en god følelse. Primitiv og god. 

Jeg vet ikke om kursets instruktør vil ha navnet sitt i denne bloggen, men vil hun det så redigerer jeg senere. Dette er en dame jeg har kjent i over tjue år. Hun var instruktør på ett av de første kursene jeg tok i regi av Norsk Folkehjelp. At hun er ekstremt kunnskapsrik har jeg alltid visst, men at hun også er en perfekt leder og et tvers igjennom godt menneske lærer jeg mer og mer for hver dag vi tilbringer sammen. Jeg har mye å lære av henne. Det er ikke noe problem å være skarp og kvass som hun er når du er en genial motivator og opptatt av skryt, belønning og humor samtidig. Jeg har aldri møtt makan til dame.

Grufølelsen for gåspringinga senere på dagen jobbet om kapp med tittinga over skulderen i påvente av den store overraskelsen jeg hele tiden ventet på og visste kom. Jeg visste ikke når eller hvordan men jeg visste den kom. 

På dette tidspunktet hadde vi svettet og tørket tre ganger og det var tid for primus og mat igjen. For tredje gang på et døgn pakket vi opp en feltrasjon inneholdende ca 1500 kalorier. 

Fortsettelse følger ;) 

-Anita-