Ullared for alle penga!

Siden vi stort sett er kjemisk rene for likvide midler reiste vi til Ullared denne gangen. Som om det ville bli billigere enn de andre turene. Det var flere ting som var annerledes nå. Et nytt tilskudd til gruppa. Eller to da, hvis vi regner med lillefisa. Og Ellen ble hjemme. Ikke nødvendigvis fordi hun ikke ville eller kunne være med, men fordi hun ikke fikk greie på turen før dagen før. Skamme oss. Min feil det da. Som det pleier å være. 

Avreise Skomakerveien kl 12.30. Første stopp etter 3.5 mil selvsagt. Tissing og spising. Ja, også skulle vi møte de andre da. Som kom fra Halden. 

Jeg vet ikke om det var L merket på Forden hennes eller mangel på frokost som skapte dette uttrykket. Jeg ble ille nærvøs av det…   

 

Vi var på daværende tidspunkt 28 mil unna destinasjonen, Ullared. Vi måtte ha enda en pause, med mer tissing og så klart kaffe. Jeg havna i den bilen som var uten kaffekanne og min høyt elskede kaffemaskin hadde jeg forlatt hjemme. Andersen er raus så jeg trengte bare en kopp fra Shell. Billigste bensinstasjonstoppen ever liksom…

Ille blide jenter på tur! Siden Linda er på begge bildene tipper jeg de ble tatt hver sin vei. Eller hun ble kastet ut av Audi’n på grunn av dårlig oppførsel…

Vi vurderte å slippe av disse to her:

Det regnet som om himmelen var åpen, men heldigvis har Audi’n rette, sterke, funksjonelle viskere….

Vi måtte innom en butikk før vi ankom hytta vi skulle bo på. Vi skulle ha mat og noe småstæsj. Det ble til tre timer på senteret. Og nesten fulle biler. Spesielt, siden handledagen egentlig skulle være dagen etterpå… Hesteavdelingen var i kjelleren. Det var bare å følge hestehalen til Ervik.

-Og hvis jeg synes det ble for usikkert å følge hestehalen var det bare å følge dama med ungen på leggen. Er vel på tur

 Heldigvis var gulvet rent...

På grunn av en urinlekkasje var jeg nødt for å åpne en pakke truser til minsta. Jeg la lappen i lomma så jeg ikke skulle glemme å betale, tredde trusene på ungen og gikk fornøyd videre. Jeg gikk glatt forbi både kasse og vakt. Selv om det ikke var store summen ble jeg småkvalm når jeg skjønte at jeg hadde stjålet. Vi var allerede på hytta når jeg kjente lappen i lomma. Vi skulle jo tilbake igjen så jeg slo meg til ro med det. Dag II fant Frøya seg et smykke. Et rosa hjertesmykke. Jeg tok igjen av lappen og puttet den i lomma. Mye kunne skje med det smykket på veien og lapper i buksa pleier å være suksess. Igjen dro jeg gjennom kassa uten å gjøre opp for meg. Jeg stjal for minst 100 sek på den turen. Svinn. Norsk svinn! Beklager Ullared og beklager Boris. Jeg lover Å PRØVE å huske dette ved neste besøk! 

Til dere som tror Ullared bare er et kjøpesenter: Piiiiip, feil. Ullared har faktisk blitt en helt egen landsby. Litt som Dikemark. Jeg kan finne flere likheter forresten. Mellom Ullared og Dikemark.

Ervik har en innebygd GPS som er konstant innstilt på nærmeste campinghytte. Det resulterte i kjapp og effektiv fremkomst. 

Vi hadde hatt nøkkelen til hytta i underkant av ti minutter da det så sånn her ut. Jeg tipper av 90% av rotet var mitt.

Det ble grilling, litt vin og matnyttige diskusjoner. Jordebilkjøring, muslimer, røyking av bibel, mopedkjøring i undertøyet, hjemme-alene-fester (med alt det innebærer), Frøyas mulige fremtidige partnere og problemstillinger rundt det, årer som har blitt stjålet hvor de kriminelle var iført sloggitruser (må også legge til at den ene trusa visstnok også var tyvgods), en jolle som ligger vel bevart på Ertevannets dype grunn og andre skumle historier fra Rakkestad og Degernes’ mørke skoger. Vi fikk løst noen verdensproblemer. Etter Frøya var jeg den første som la meg. Det som skjedde etter det fraskriver jeg meg ethvert ansvar for. 

Ny dag, nye muligheter. Siden vi tilsynelatende aldri har vært utenfor Østfolds grenser hadde vi handlet inn papp og plast. Sist vi var på camping så hyttene annerledes ut. Jeg tror vi må tilbake til midt på 50-tallet. Vi brukte opp resten av pappen til frokost og fikk ryddet og vasket. Jeg tok bilder og gikk litt rundt og drakk kaffe så lenge. Jeg er nemlig best på det. 

Før vi dro fikk vi tatt turens viktigste bilde! Med turens viktigste klesplagg!

Etter nye to timer måtte vi ha påfyll av næring. Mens vi satt der fikk jeg en telefon fra stallen. Det var Linn som kunne fortelle at de siste hestene skulle flytte fra stallen og hvis jeg ikke hentet Sanivara ble hun stående alene over natten. Ingen krise, men ikke langt unna heller. Pulsen steg i takt med at klokka gikk. Nesten som om jeg hadde sprunget hundre meter. Jeg hadde blodsmak i munnen. Etter mange smser og telefoner fikk jeg dette bilde på tlf. Snille, snille Linn hadde bestemt seg for å ordne opp for meg og fikk snille Dorthe til å ta med stuttjukka mi på samme tur som hun hadde sin egen Jak. Alt hadde forløpet seg uten problemer. Tusen takk for hjelpen.

Inn på senteret igjen. Tempoet hadde begynt å dabbe av og vi ble blekere og blekere. Og Frøya sitt volum ble høyere og høyere. To av turdeltakerene begynte å bli interessert i hverandres kroppsåpninger. Det var på tide å stille seg i kø i en av de 62 kassene for å betale. Det gikk også fint. Utrolig nok.

Disse to glimret med sitt fravær, men ellers var alt som det skulle være. 

Tusen takk for turen, mine damer  <3

-Anita-

En epoke er over

Den svarte stallkatten kom mot meg. Hun maste. Jeg vet ikke om hun maste om kroppskontakt eller mat så jeg ga henne begge deler. Jeg fulgte henne inn til ungene hennes, satt meg ned og begynte å gråte. 

 

Ikke fordi jeg var lei meg. Eller var jeg det?  Jeg har ikke grått siden desember så det var på tide. Det er forløsende å gråte, spesielt sammen med dyr. Jeg reiste meg og fortsatte å rydde. Det var tomt i stallen. Jeg måkte ut resten av bevisene på at Sanivara hadde stått i boksen. Det var tomt og det var stille. Mens jeg sto der lukket jeg øynene og lyttet. Jeg hørte mumlingen. Den hang igjen i veggene. Mumling, latter, gråt og småprat. Jeg har vært i USA noen ganger og der føler jeg meg utrolig liten. Jeg kjente på den samme følelsen. Som om jeg ble fylt av en total tomhet. Jeg kjente det grøsset på ryggen. Den lune og trygge stallen var kald og mørk. Jeg gikk ut i høyrommet. Ingen av høyposene hang på plassen sin. Skapa var tomme. Høyvekten hang der helt alene. Ubrukelig. Jeg satt meg ned igjen. En bølge kom over meg av utmattelse. Hvordan i all verden skulle jeg evne og rydde ferdig sakene mine… Jeg hadde parkert bilen rett utenfor stalldøren. Det er jo ikke lov, men når folk forsvinner så forsvinner reglene også. Jeg bestemte meg for å koke min siste kaffe og sette meg i sola. Jeg håpet den ville gi meg energi til å orke resten. Det gjorde den. Jeg ryddet det siste som bilen rommet og dro. Jeg kjørte sakte ut og tok bilder på veien. Jeg må tilbake igjen for å hente vogner og noe småtteri. For en rar opplevelse. Det var ikke sånn da jeg flyttet fra forrige stall. Alt går over! –I hvert fall over til noe annet. En epoke er over. Og det er trist som faan! Det som skal overta blir bra, mulig enda bedre. Allikevel hjelper det ikke på tristheten.  

 

Jeg har lært at jeg skal være forsiktig med å kalle mennesker for venner. Vennskap er hellig. Bekjentskap er et bedre ord å kaste rundt seg. Jeg har fått mange nye bekjente. Noen betyr mer enn andre. Uansett så er stallen er fristed. Et bra sted. Et sted med fler kilo dyr enn mennesker. For hver 70 kilos menneske finnes et 500 kilos dyr. En genial fordeling. De gode energiene råder uansett hvordan vi vender på det. Det er lov å skru av mobillyden i stallen. Det er lov å være opptatt. Det er lov å trykke ansiktet inn i en tykk man og bare sniffe i seg godhet og kjærlighet. Fristedet mitt med bekjentskapene mine. Jeg sitter ikke på fasiten men jeg tror vi mennesker har behov for å tilhøre. Flokkdyr. Jeg følte at stall Norum var litt min. I en stall er det gjennomtrekk av folk som kommer og går. På et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte: «NÅ må det være som det er. Ingen forandringer. Please…» Siden jeg ikke kan styre andre mennesker, men kun meg selv så var jeg tvunget til å se på at det skjedde.  De dro!  Noen dro og nye kom. Ikke med min velsignelse. Vi hadde jo planer. Vi hadde jo planer om en ny åpen dag og vi hadde planer om fjelltur med hestene. Jeg har en siste mulighet da. Jeg kan dra og hente inn hestene på natten og plassere dem tilbake på plassene sine og late som ikke noe. Det er en mulighet for at jeg blir gjennomskuet. Men det kan være verd et forsøk.  

Jeg var gjennom en sommerfest og et julebord med de samme jentene. Jeg skulle ønske det ikke var over. Det er litt pussig at jeg tar så tungt på det. Det var jo bare en stallplass. Kanskje det bare er jeg som tenker på det. Jeg har vurdert å kjøpe med en blomst til ho «gamlemor» på gården, men jeg tør ikke. Hun har vært vitne til at folk har kommet og dratt i mange år. Hun ville trodd jeg var over snittet snål om jeg hadde dukket opp på døra der med en avskjedsblomst. Jeg kjenner henne ikke. Men hun er søt. Minner meg om bestemor. Opptatt av at vi holdt oss tørre på beina og ikke gikk sultne. 

Vel viten om at jeg har mer utstyr i stallen følte jeg at jeg dro derfra for siste gang. Ikke noe usnakket med noen og med flere bekjentskap enn da jeg flyttet inn. Jeg satt på spotify for jeg tenkte jeg skulle høre på sanger som minte meg om stallen. Det ble en helt pussig stemning for jeg endte opp med partymusikk på øret. Ikke akkurat noe å sippe til. Nesten hjemme slapp det taket. Den triste og tomme følelsen. 

http://www.youtube.com/watch?v=MSrS-2cunM4 

http://www.youtube.com/watch?v=k7do6rdS6U4 

Om det blir hester på Norum igjen vet ikke jeg noe om. Stalleieren har uavhengig av stallen bestemt seg for å starte med bobilsalg fra hjemmet sitt. Han er en dyktig og ryddig selger så det kommer sikkert til å gå fint. Jeg vet ikke så mye om detaljene, men jeg har hørt rykter om at det vanker kaffe og en hyggelig prat mellom bilene. Det var vemodig å se bilene som skygget for innhegningene, men på den annen side… Jeg måtte smile. Alt går over. I hvert fall til noe annet. Nå er det bobiler. Og jeg ønsker stalleier lykke til videre.

https://www.facebook.com/NorumBobilgaarden 

Jeg har en «kald-pils-på-brygga-i-Fredrikstad-avtale» med noen av jentene. Noen andre har jeg andre avtaler med. Jeg vil ikke slippe taket for mange av dem er nydelige, flotte mennesker som jeg ønsker å ha i livet mitt. Om ikke annet vil jeg se bilder av dem og følge dem på facebook. 

Her er noen av vakringene <3

 Anna, med Frøya i høyposen :) 

Vakre Cathrine. Jeg tror ikke hun alltid har en engels adferd ;) , men hun har en engels utseende!

En sliten, men fornøyd gjeng etter en kjempesuksess med åpen dag :) 

Et av mange måltider. Tove hadde med bursdagskake :)

Anna igjen. Stallens egen telletubbie ;)

En av mange artige turer :)

Ann Elisabeth og gamle Jerker. Han fikk sine siste dager på friskt gress på Norum. Hvil i fred <3 

 

Takk for tiden på stall Norum og lykke til videre, alle.

Ps. Jeg har fått det bekreftet at stallkatten og ungene blir tatt vare på.

-Anita og Sanivara-  

E drosjenatt og en bygdedag ;)

Hesten var nyvasket og klar for Råde bygdedager. Skjorta var strøket og Anne skulle være barnepike for Frøya. Jeg kjørte inn mer penger enn på en lørdag i desember og kundene var veldig greie. Ja, bortsett fra en ung gutt da, som var noe ugrei. Bare i kjeften så klart. Det er jo der det ofte sitter. Jeg har aldri møtt en så ung gutt med et så stort vokabular. Han kunne alle kjælenavna på det kvinnelige kjønnsorgan. Men jeg hadde ikke noe å lære… Kunne alle selv. Han hadde jammen orden på hvor på kroppen vi har våre kroppsåpninger og han. Men jeg visste det fra før også. Skuffende. Legger ikke bilder ved dette avsnittet.

 

En av de andre hyggelige kundene skulle kjøres til Yven. Et lite sted sør i Sarpsborg. Da vi nærmet 

oss målet kjørte vi forbi en liten grusplatting med to gamle fotballmål.

«Vet du hvem som har hjemmebane her eller, sjåfør?»

Ehhh… Hva skal man svare… Mannen sa det med en sånn stolthet i stemmen at jeg nødig ville ødelegge «hans første store kjærlighet».

«Nei, men jeg er ikke veldig interessert i fotball da. Jeg er så utrolig teit sånn…»

«YVEN VEL!!!»

«Ja, så klart… Hvilken divisjon er dem i da?»

«Syvende tror jeg!»

Ja, ikke rart mannen var stolt. Jeg prøvde å se imponert ut da jeg lot blikket dra seg mot grus og netting.

«Ja, ikke den lille banen her da. Den ovenfor, den store.»

«Åja, vi får kjøre opp å se da.» Jeg stoppet taxtameteret og kjørte de femten meterne opp. Sjokket var totalt for oss begge da vi oppdaget at hjertesteinen hans bare var noen dekar med under snittet dårlig matjord.

«OJ»

Mannen var i sjokk og jeg oppførte meg som jeg gjør rundt slanger. Sakte bevegelser og lav stemme.

«Vi kjører vel videre...» Jeg forventet ikke svar, men slapp bremsen, satt på taxtameteret igjen og rullet sakte av gårde.

Det er utrolig hva fotball gjør med menn…

Jeg kjørte min første drosjemeter for femten år siden. Og har logget meg inn på systemet noen ganger…  Jeg har aldri fått med hjemmelaget matpakke. Den ble fortært etter et par timer. Nydelig. Desserten ble spart til litt senere. Like god som alt det andre. Jeg vet ikke om det var maten eller det matpakka symboliserte som var best. Kanskje en blanding. Eller kanskje jeg er underernært på omsorg. Matpakkeomsorg.

På et tidspunkt sto jeg litt i en ledig sone utenfor Borg Amfi. Det slo meg hvor deilig det kan være på et kjøpesenter. All den tid det er stengt. Det var så stengt at jeg begynte å pusle rundt med mitt eget. Som jeg pleier. Jeg fant ut at jeg skulle minne sjefen min på at jeg har bursdag. Håper han ikke blir sur fordi jeg kludra i boka hans…

I stillheten, med en finger på facebook satt jeg og leet på tærne. Så fikk jeg en luftig følelse og tok av meg skoen. Det er pussig hvor dårlig kvalitet det er på sko nå for tiden. Disse er bare ti år gamle. Jaja, de står fortsatt i gangen. De funker på oppholdsdager.  

Natten forløp seg i ro og mak og jeg fikk lagt meg klokka 06.00. Da hadde jeg hele fire timer å sove på. Det er mer enn mange andre netter. Jeg hadde en viktig dag foran meg. Jeg hadde tenkt å kjøre Sanivara med vogn fra stallen til Karlshus, men for å slippe å stå opp klokke 09 spurte jeg naboen om å få låne hestehenger. Snill som hun er svarte hun ja. Anne spurte om jeg ville at hun skulle være med. Jeg hadde jo tenkt å gjøre dette alene. Ja, sammen med Frøya da. Ja, hyggelig at Anne ble med. Det skulle vise seg at hennes tilstedeværelse var avgjørende. Sanivara er grei da. Hun trasket på hengeren og oppførte seg eksemplarisk (som vanlig). Men dette var ingen jobb for en person alene. Vel fremme møtte jeg vakre Tove som sto i stallen før. Hun hadde med seg ungene og tilbød seg å ta med seg Frøya en tur. De som stilte med vogna stilte også med mannskap. Det betyr at vi var fire voksne som stellet med hestevognprosjektet. Og Frøya var med Tove. Dette hadde jeg tenkt å fikse alene. Med Frøya på slep. Det ville blitt total fiasko. Men alt ordner seg. Utrolig nok. Det ble en varm og fin dag. Med en sliten hest, en sliten Anne, en sliten Frøya og en sliten men veldig stolt Anita. Stolt av alle som var rundt meg, stolt av Sanivara og stolt av mitt lille Råde. Flott engasjement i bygda med 7000 innbyggere.  Hestehengeren jeg lånte tok jeg med hjem. Den var ikke helt ren når jeg hentet den og som takk for lånet tømte jeg den her hjemme. Men det var egentlig bare et påskudd for å ha en hestehenger stående i gården. Festet til Volvoen. Jeg synes det er utrolig kult, men litt patetisk så det må forbli en dypt bevart hemmelighet. 

-Anita-