Den gangen jeg falt for feil mann! -Sa de!

Jeg vil starte med å skrive at denne historien gjelder Per Myhre sånn at dere som ikke ønsker å lese kan stoppe nå.

Jeg har tenkt mye frem og tilbake. Jeg bestemte meg til slutt for å spørre om lov. Det fikk jeg. Jeg skriver historien av tre grunner. For det første for å dele historien i seg selv. For det andre ønsker jeg at du som eventuelt er i samme situasjon skal vite at du ikke er alene. For det tredje følelsen av å få det ut.

Jeg startet min drosjekarriere i november 1997. Etter kort tid kom jeg i kontakt med mannen som skulle gjøre noe med meg. Vi var begge single, men vi hadde et megastort superproblem. Aldersforskjellen. Det var ikke et problem for oss, men for alle andre. For å ha det klart så var det jeg som startet det hele. Jeg vil legge til at han ikke var vond og be. Alt var veldig hemmelig. Ingen visste noe på en stund før jeg sprakk til en kollega. Jeg satt mange nattevakter og tømte alt utover dashbordet til B-97 og Øyvind Nord. Han var en venn i tillegg til å være kollega. Han dømte ikke, men skjønte heller ikke helt fortvilelsen min/vår. Uten å forvente noen slags forståelse fortalte jeg min mor at jeg hadde falt for en drosjesjåfør, en kollega. «Jaja, bare det ikke er Per Myhre!» sa hun. «For da dævvær jeg!» Ehhh … ok… neida… selvfølgelig ikke… Men det var det altså. Alt i alt på den tiden tipper jeg det fantes et par hundre sjåfører i Fredrikstad Taxi. Hvordan i all verden fikk hun seg til å tippe på mannen som godt og vel kunne vært min far? Den kvinnelige intuisjon? Den moderlige intuisjon? Ikke vet jeg. Men jeg torde ikke å fortelle sannheten. Hun skjønte det selv, men flere år etter. Hva hun hadde mot ham i utgangspunktet har jeg aldri fått svar på. Nå er det ikke viktig lenger! 

Jeg skjønte at det ikke var normalt. Per ble født rett etter andre verdenskrig! 1945. Jeg? 1977. Jada så sjukt atte! Det som VAR sjukt var at vi lot «mange andre» styre! Men ikke alle var like. Jeg spurte pappa en gang, hva han syntes om hele greia. Han svarte: «Det er jo ikke akkurat en drømmesituasjon å ha en svigersønn som er ti år eldre enn meg, men hvis du har det bra og er glad så er det selvfølgelig det viktigste!» HURRA FOR MAGNAR NORDTUG!!! Takk! Pappa fortalte samtidig at jeg hadde en «filletante» som var i nesten samme situasjon. Javel? Er det flere? Er hun like snål da? Bør jeg ringe? Hva i all verden skulle jeg sagt? «Hallo, Anita Nordtug her. Jasså, du driver med gamle gubber du også?»… Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg angrer ikke for det føltes ikke riktig å ta den praten da. Jeg har veldig god kontakt med henne i dag. Og vi har snakket en del om problemstillingen. Ikke enkelt!

Det er vanskelig. Når noe skal skjules. Vi dro bort en gang i mellom. Til et annet land. Der var det ikke behov for å skjule. Det var utrolig vakkert å være seg selv. Ute. Blant folk! 

Jeg har minner, mange av dem morsomme å tenke på. Jeg var forelsket, det var helt sikkert. De gangene jeg fikk en sms eller telefon om jeg ville komme en tur så satt jeg i bilen i løpet av femti sekunder. Han hadde like store øyne hver gang jeg ringte på og han sto fortsatt med telefonen i hånda. Han lo mye av tempoet mitt hva gjaldt bilkjøring. Det var ikke noe å lure på om jeg skulle frem. Først. Alltid.

Etter flere forsøk på å ha en naturlig relasjon til meg ga Per opp. Han var for gammel. Alle sa det. Det vil si at han trodde at alle kom til å si det. Hvordan kom folk til å se på ham? Som en grisete, gammel gubbe? Mulig det. Jeg så ikke en antydning engang. Jeg messet om og om igjen om at alder ikke var et problem. Jeg kunne gjøre alt. Jeg husker jeg sa en gang: «Jeg lover å gjøre alt som må gjøres. Jeg orker det. Du skal bare gjøre det du har lyst til. Den eneste oppgaven du har er å holde deg i live!» Han smilte! Jeg ba på mine knær, men som den voksne mannen han var måtte han ta et valg. Han måtte bestemme at dette ikke ville komme til å fungere. Han var for gammel. Eller jeg var for ung! Eller det var det som sto i papirene våre. Det føltes ikke som om det var en aldersforskjell overhodet. Ikke da.

Jeg tok den store avvisningen veldig dårlig. Det er første og siste gang i livet jeg har følt meg knust. Jeg var tom. Det føltes som om jeg levde utenfor kroppen en god stund. Jeg var sikker på at det ikke kom til å ende godt. Og hadde det ikke vært for de timelange samtalene med Øyvind så er jeg ikke overbevist om at det hadde gått så bra. Ting går over. Eller ting går over til noe annet. Livet gikk videre. 

 

 Men det var ikke bare lett å være en god kollega. Det stakk i magen hver gang jeg så den store, blå B-223. hver gang klokka i bilen viste 22.23 eller 12.23 kvakk jeg til. Det samme om jeg handlet i butikken og summen ble 223,- osv. Jeg så blå sprintere overalt og de lyste opp samtidig som kvalmen meldte seg. Magen og hjertet vred seg rundt sin egen akse. 

Vi skumpet borti hverandre igjen. Og igjen. Og igjen. Det føltes som å være midt i skuddlinjen i en krig også måtte jeg innom å få lappa sårene fra tid til annen. Til slutt snudde hele situasjonen seg. «Det livet du lever, Anita. Det er ikke bra for deg! Vær her! Bli her!» Men jeg hadde ikke ro. Jeg var vel for UNG da… Han hadde vel rett da…. Jeg var litt bitter. Jeg fikk jo ikke viljen min når det passet meg og tålmodighet er ikke min sterkeste side. «Nei, jeg kan ikke bli!» «Neivel. Kom når du vil da. Døra er alltid åpen. Vi har all verdens tid. Jeg venter!» Så sprøtt. Hva skjedde der? Alt snudde. Hvorfor ville jeg ikke gi alt en gang til? Redsel? Bitterhet? Hevnlyst? Sorg? Aner ikke. En blanding kanskje. 

En dag kom B-223 opp i gården min. Den gangen var det ikke jeg som var på mine knær. Han fridde! Var han blitt gal??? Det fulgte med et brev. Jeg sa jeg måtte tenke. Det er bare en feig måte å si nei på. Igjen så jeg på meg selv utenfra. Som Donald Duck når han har en engel og en demon på hver skulder. Jeg var to personer. De to var i ferd med å fly på hverandre. Kanskje det var jeg som hadde blitt gal… Kanskje ingen var gale. Kanskje vi bare var mennesker som gjorde feil. An hver gang…

Han dro! Kontakten ble opprettholdt. Sjeldnere og sjeldnere prøvde han å snakke meg til fornuft. Til slutt ble alt borte. Jeg flyttet, fikk barn og startet et annet liv. Et liv helt uten Per Myhre. Jeg så han ikke i gatene ti ganger om dagen. 

Plutselig døde en kollega av oss, Cato. Begravelsen fant sted i fjor sommer. Jeg så ikke Per før vi var ute av kirken. Jeg nikket kort og smilte. Når jeg var på vei ut fra parkeringsplassen stoppen han meg. Han hadde på svart skjorte og svarte bukser. Vi sto og pratet litt. Jeg fortalte om Frøya. Han hadde lyst til å treffe henne. Sikkert artig unge «hvis hun var like gal som sin mor!» Han fortalte at han levde sammen med en dame. Jeg vet hvem hun er. Vakker dame. Han hadde det trygt og godt. Han så trygg og god ut også. Jeg hadde ingen grunn til å tvile. 

Jeg var i mange år veldig dårlig på å si at jeg var glad i folk jeg var glad i. Per klagde på det. «Du sier jo aldri at du er glad i meg!» Jeg håper jeg viste det i det minste. I bilen på vei fra begravelsen bestemte jeg meg for å ringe og si nettopp dette. At jeg var glad i han. Vi la på. Det var siste gang vi pratet sammen. 

16 desember så jeg dette

Jeg måtte puste og tenke og måtte bestemme meg for at det ikke var Per som var død. Jeg spurte. Og fikk bekreftende svar. Da plutselig befant jeg meg mange år tilbake og tomheten kom på nytt som en bølge og jeg fikk ikke puste. Jeg spurte fem til på pm om hvilken Per som var død. De måtte jo ha tatt feil. Mange som heter Per. 

Jeg gråt mer eller mindre sammenhengende i to døgn. Og jeg hadde dårlig samvittighet. Mest fordi sorgen ikke var min. Dette var jo blitt en perifer mann. Jeg hadde ingen rett til den sorgen jeg følte. Flere glupe hoder, blant annet min Ellen Næss forklarte at det der selvfølgelig var tull. Sorgen som var reell for meg var jo reell. Jeg greide ikke å stoppe og gråte. Det var helt rart. Så kom spørsmålene. Hva om jeg hadde gjort sånn eller slik. Hva om jeg hadde valgt annerledes. Jeg måtte prate. Jeg måtte prate med Ellen, jeg måtte prate med Linda, Pappa og Kenneth. (Nei, vi lever ikke sammen men han er Frøya sin pappa og en av mine viktigste støttespillere). Jeg måtte prate med tre, fire viktige personer til som er rundt meg. Jeg måtte dele med de i Nitrogruppa sin arbeidsgruppa som jeg samarbeider daglig med. En av de damene sa ikke stort, men ga meg et råd. «Tenn et lys ute, Anita! Det hjelper meg i hvert fall.» Det gjorde jeg og jeg gjør det enda. Jeg ser opp på himmelen og prater. Og gråter. Jeg beklager at jeg har tatt på meg en sorg som kanskje ikke er min. Men den er liksom det allikevel. 

Ellen Næss ble med i begravelsen. Hun satt ved siden av meg hele tiden og jeg kjente varmen og hørte pusten hennes. Og hun synger vakkert. Hun har aldri møtt ham, men jeg har jo fortalt. Når vi gikk ut av kirken sa hun: «Jeg forstår at det er en stor mann som har gått bort!» Det hadde hun rett i. Han utgjorde en forskjell. Jeg kan skrive mye om hvem han var og hva han gjorde av flotte ting. Det trengs ikke. De som kjente han vet og de som ikke kjente han trenger ikke vite. 

Døra som alltid var åpen er nå lukket. For godt. Har vi ikke så god tid som vi tror. Hva jeg trodde skulle skje? Vet ikke. Bare at han var der liksom. Konklusjon? Kanskje at vi skal være forsiktig med å dømme folk som er glad i hverandre. Uavhengig av kjønn eller alder. Kanskje…

Jeg sender mine varmeste tanker til barn, barnebarn og Marit som han hadde det fantastisk med de siste årene. 

Hvil i fred, Per          Du vil aldri ble glemt

-Anita-

Noen roser har spissere torner enn andre!

Jeg ser sjelden på nyheter. Det er forferdelig å si det høyt, men jeg er virkelig ikke interessert. Jeg kan lese overskrifter og hvis jeg ser noe som fenger så kan jeg jo lese noen avsnitt. Jeg satt klistret til skjermen i 48 timer 22 juli 2011. Det skjedde her. Det var voldsomme nyheter. Jeg fulgte også med på 9-11. Stor tragedie. Jeg beklager, men den daglige dosen med krig og fotball greier jeg ikke å ta innover meg. Jeg er en av dem som tenker denne «jeg får ikke gjort noe med det allikevel» tanken! Dette til noens store irritasjon. Jeg velger å bruke min energi på det som er nærme. På nærmiljøet mitt. På hobbyen min. Der jeg virkelig kan utgjøre en forskjell. 

Ulempen med dette er at det er vanskelig å debattere. Jeg kan selvsagt slenge ut en eller annen påstand eller et spørsmål, men jeg har som oftest ikke kunnskap nok til å stå i debatten. Ikke er jeg interessert i å tilegne meg kunnskap heller så da er det vel ikke viktig for meg. Det er ikke alltid jeg gidder å diskutere det jeg er dyktig på heller. I motsetning til den gangen jeg var 18. Da kunne jeg alt, hadde svar på alt og eide verden. Det er ikke helt sånn nå. 

Jeg var en gang i tiden totalt svart/hvitt! Det fantes ikke en gråsone på mils avstand. Det har også forandret seg litt. Kan det være en grunn til at vi handler som vi gjør? Jeg ble for en liten stund tilbake kjent med en mann som jobber med traumer på ulike nivåer. Kan det være sånn at vi alle er mer eller mindre traumatisert? Kan det ligge så langt tilbake fra vi lå i mors mage? Hva med opplevelser fra barndommen? Kan det være opplevelser vi muligens har fortrengt men som ligger på lur og forsurer dagene våre? Hvis vi har sure dager da. Jeg føler ikke at jeg har mange av dem, men det kan jo hende at jeg har det. Og ikke ser det. 

Uansett hvor mye eller lite jeg følger med på nyheter eller innehar kunnskap om hva som skjer i verden av krig og fred og religion og sånn, så føler jeg vel at jeg kan ha meninger. Jeg kan godt holde dem for meg selv men jeg kan også lufte dem. Jeg kan i det minste stille spørsmålstegn ved saker jeg undrer meg over. Akkurat nå undrer jeg meg over offentlige personer. Om de er politisk aktive eller artister eller på en annen måte fortjener status som kjendis. Hvis de gjør noe galt, hvis de gjør noe ulovlig. Hva skjer da? All oppmerksomhet er god oppmerksomhet sier vi om unger. Gjelder det oss voksne også? Er det sånn at hvis det er litt stille på oppmerksomhetsfronten så er det smart og for eksempel å fyllekjøre? Det skaper debatt og det skaper oppmerksomhet.

Finnes det gråsoner i journalistenes verden i 2013? Kan aktuelle saker sees på fra flere sider? For meg så virker det som vi elsker heksejakten som kommer i kjølevannet av at en eller annen hel eller halvkjendis driter seg ut. Da kan vi gni oss i hendene og gosse oss. Vi kan henge de ut på i media. På alle tenkelige og utenkelige steder og måter. Vi kan slippe å se oss selv i noen minutter, timer, dager. Vi kan lage store kampanjer og herje vilt. Med andre mennesker. For de er det, eller? Finnes det et menneske der under alt? Massesuggesjon… Er det et ord som bør brukes mer i 2013. Til og med i mitt lille land… 

Jeg har skrevet om det før. Hold på hatten! Ikke stikk frem nesa. Janteloven gjelder og blomster som aldri før. A-kjendis, Å-kjendis og alle i mellom. Alle skal taes. Og det selv om men ikke har gjort noe ulovlig. Hvis du skulle være så uheldig eller så full av faen at du tråkker ut i det såreste beddet. Hvis du tramper på rosebladene og pisser på dem etterpå så skal du ikke bare taes. Du skal rævkjøres noe så gæli at hverken du eller familien din noen gang kan ha et normalt liv igjen. 

Jeg har en far som har jobbet i fengselsvesenet i en mannsalder. Jeg har vært med han på jobb flere ganger og sett hvordan fanger i Norge har det. Jeg har hatt mange samtaler med min far om hvordan de fangene BURDE hatt det! Vann og brød! Internett og 3-retters? Nei, vet du hva! Nakkeskudd? På noen kanskje… 

Og hva gjør vi med dem som ikke har gjort noe ulovlig, men som hates allikevel? Ari behn? Burde han hengt opp/ned noen dager? Hellstrøm? Hva med han? Jo, det vet vi alle. Akkurat Hellstrøm får Asyl her i Skomakergata! Men hva med alle de andre? Burde vi satt alle kjendiser som lever «på kanten» på en øde øy? Let’s! 

Tilbake til de som bryter loven. Vi har et rettssystem. Vi har en straffelov. Vi har advokater, dommere og politikere som fikser den biffen.  Men vi får vel straffe litt ekstra vel. Den dømmende makt har fått en ny betydning. Det minste vi kan gjøre er å lage en hat-side på facebook. Og en gruppe selvsagt hvor vi kan legge ut bilder av personer. Vi kan svippe innom photoshop og lage en grisehale og en grisetryne på en mann som har brutt loven. At ungene hans og kona hans ser dette kunne ikke brydd oss mindre. Vi kan gjøre mye artig på fotoprogrammene. 

Er det en regel som sier at hvis du handler feil parallelt med at du er mer kjent enn den gråe mannen i gata så skal du og familien din behandles som søppel i større grad en om du ikke er kjent? Jeg har ikke fått med meg det. Sikkert fordi jeg ikke ser på nyheter. Hvis du velger å stikke frem nesa, hvis du velger å ta et verv eller hvis du velger å ha en sentral politisk rolle så er det en lavere terskel for å dømmes hardere? Ikke av domstolen kanskje, men av den nye dømmende makten. Folkets dom! 

Det er helt klart at jeg hater Breivik for det han gjorde. Han skøyt ungene våre. Er han et monster? Det kan godt hende at han er en slags demon. Dette er en mann som har skutt og drept mange mennesker og han sier at han ikke angrer. Han er nå innelåst og jeg håper aldri han kommer ut. Jeg sitter igjen med en vanvittig sorg på vegne av usannsynlig mange uskyldige mennesker. Jeg sitter også igjen med en uro. Fordi jeg lurer. Hvorfor klikka han? Er det traumer fra barndommen? Er det foreldre, medelever eller lærere som burde hatt noe av skylden? Breivik var ingen kjendis. Han har blitt det nå.

I Fredrikstad har vi Raymond, I Tromsø har de Oluf, i Rognan har de showmastere, i Vågå har de ordføreren og i Bjung har de barnehageassistenten. Vi har alle vårt.  Barnehageassistenten ble frikjent, ordføreren ble det ikke. Hva er lov og hva er ugreit? Hvis min lille Frøya noen gang blir utsatt for noen slags overgrep vet jeg meget vel hva som kommer til å skje. Både jeg og Kenneth havner i fengsel. Jeg kommer ikke til å spørre hvorfor. Men kanskje noen burde gjøre det. Kanskje vi bør lure på hvorfor. Å spørre! Nei, drit i det! La oss ta i bruk ordet henrettelse igjen. Eller?

Jeg husker det ble funnet opp en haug med vitser den gangen Bjung-saken pågikk. Et eller annet med å kjøre gjennom Bjung med sjokoladepålegg smurt på kroppens edlere deler. Hvem fant opp de vitsene? Barnehageassistenten? Advokaten? Dommeren? Vi fant opp vitsene. Vi, folket. Vi, den dømmende makt! Hvem tegner grisetrynet på ordføreren? Kona hans?  Eller er det vi det også? 

Om jeg har et poeng? Det er ikke viktig. Dette er tanker jeg har, retoriske sådann. Kanskje poenget er at vi bør stille oss i kø på traumesenteret hele gjengen? 

-Anita-

På glatte ski i bratte li...

Som nevnt før har jeg blitt en slags Bestemor Duck som må passes på og luftes fra tid til annen. Denne gangen var det Anne som følte seg kallet. Vi skulle på Norefjell og lære Frøya å stå på ski. Ikke det at jeg har meritter som gjør meg egnet som skiinstruktør, men jeg har da alltid kommet meg ned. Og da er mye gjort. 

Det er ikke så lenge siden jeg var i Hemsedal så jeg visste hvor jeg skulle kjøre, men når vi hadde tatt av hovedveien ble jeg litt stuss. Før vi kom til et skilt. Da ble jeg lugn igjen. Også var det bompenger! Til hva? Fjellet? Vel, det kostet femti kroner og de skulle ikke ha kort eller seddel. Nei, det er norsk mynt som går og gjelder. Flaks at det aldri kommer utlendinger til den norske fjellheimen da… Etter at vi betalte ble jeg stuss igjen. Den gikk oppover og oppover, det virket logisk. Jeg visste at dette var den nest siste helgen i sesongen, men dog… Ikke et menneske, ikke en bil, ikke en ski, ikke engang en liten mus var å se. Skulle vi ankomme den norske versjonen av The Shining? Digger Jack jeg altså, men han er best på avstand! Etter en god stund rett opp, uten å se noe tegn til liv, åpenbarte det seg et tak langt der fremme. Jepp! Der var vi. Etter å ha drøftet med min gamle fader viser det seg at sist gang jeg satte foten min innenfor hotellet på Norefjell er tretti år og tre måneder siden. Ikke rart jeg ikke kjente meg igjen. 

Parkeringa gikk lett. Rett utenfor døren. Max tid for av og på lessing, 15 min…. Mitt drosjehjerte sa at jeg ikke burde flyttet bilen. Anne sa at jeg burde. Jeg hadde observert at det fantes et parkeringshus men avstanden til hotellet sa meg at dette var skummelt. Jeg lagde mine største blå øyne og spurte resepsjonisten om jeg virkelig måtte gå hele veien. Jeg hadde en plan hvis hun hadde svart ja. Det slapp jeg, det fantes heis. Puh… okay!

Jeg føler meg alltid som en bonde i byen når jeg går inn i en foaje på et hotell. Jeg lar meg alltid imponere. Spesielt lukten selvsagt. Jeg elsker lukten av hotell.

 

Vi kom sent opp så det ble en kjapp pizza som vi tok med på rommet! Frøya fikk velge seng og rom og valgte så klart dobbeltsengen med badekaret. Og ja, det var flere rom. Jeg gikk meg bort opptil flere ganger.

Jeg digger å henge med Nitro/face folk! Ingen klager på bruk av mobil eller pc. Jeg har på mine to siste fjellturer møtt overkvinner hva gjelder face og telefon. Brillene kom på og pc’ene ble åpnet. En kald øl til hver også natta, mørkt.

Ny dag, nye muligheter, et mål: Frøya skulle stå på ski. Da jeg fortalte pappa før vi dro hva vi skulle så fikk han en bekymret rynke i panna. «Javel… ok… lykke til!» Jeg tipper han husket tretti år tilbake da jeg skulle læres opp i den samme bakken. Jeg slet ut to hele foreldre. Jeg hadde et temperament som lå utenpå huden. Ski og staver gikk veggemellom. Jeg forventet intet annet resultat nå. 

Etter en lang og nydelig frokost dro vi ned i kjelleren og leide utstyr. Jeg var en bra mor og husket hjelm. Eller var det Annes forslag?... Visuelle minner ble laget og den første turen i barnebakken var over. Ingen tårer. –Fra noen av oss… 

En gang til. Gikk like bra. Men så skjønte jeg så vel hva min far hadde ment med rynken sin. Jeg fikk ikke lov å holde lenger. Frøya skulle gå alene. Og da sklei hun selvsagt og da ble hun sint. Lærebokstoff. Hun skulle ta heis alene og hoppe på de tillagde hoppene alene. Jada, så neida, så… Etter noen turer til hvor jeg måtte tviholde på henne rev hun av seg skiene og trampet inn i gangen der vi kom fra. Anne så at det nå var på tide å skjerme datter fra mor eller omvendt så hun gikk etter Frøya. Jeg ventet i solen. Etter en stund kom Frøya trampende ut igjen. I bare strømpebuksa. Anne kom etter med dressen. Ja, se da var alt som det skulle. Det var bare å pakke snippesken og komme seg inn igjen. 

Frøya var utslitt etter en lang uke med påfølgende mye tynn og frisk luft og en helt ny og slitsom opplevelse. Vi tok en lur. Det viste seg at mor også var sliten så den lille luren ble til flere timer. Planen var en dusj før middag, men jeg dusja jo på fredagen. Det får da være en grense for vasking. Vi rakk akkurat middag. 

Siden vi hadde med en uthvilt Frøya the showmaker hadde vi tenkt oss en liten tur innom dansegulvet, men etter pastinakksuppe, hjort og sjokoladekake måtte vi nesten krabbe tilbake til rommet igjen. Til og med tightsen stramma over magen. Det ble dansing på rommet da, siden musikken fant veien fra hotellets musikkavdeling. Frøya sto for dansingen. Jeg og Anne sto for gulpingen og liggingen med beina høyt. Det ble skravling til godt utover natten.

 

Jeg ble vekket til en slags morgengave fra Frøya. Etter at bleien var skiftet snek jeg meg til en liten lur i frekkhetens navn og sendte Frøya inn til Anne. Det funka supert.

Etter nok en hærlig frokost fikk vi pakket oss sammen og kommet oss hjemover. Norefjell slapp oss gratis ut igjen. 

Etter å ha sluppet av Anne på Knapstad tok vi turen innom stallen og stelte med gullhesten, før vi kjørte innom en av mine filletanter i Eidet. En av naboene hadde donert en rosa sykkel som skulle bli Frøyas. Alle måtte engasjeres når støttehjulene skulle på og sykling ble det. 

Jeg husker ikke at jeg sovna, men jeg gjorde sikkert det. Nok en vakker helg er over og alle kropper har startet på en ny uke.

Tusen takk for turen, Anne :) 

-Anita-  

Bare en onsdag! –Ja, og en torsdag da!

Onsdag startet perfekt! Uthvilt, blid og fornøyd. Jeg forberedte meg til å sitte noen timer på pc med blant annet Nitrogruppa. Jeg fikk en pm av Anne som skulle til Tone og jobbe med hjemmesiden. Bortsett fra at vår første ordentlige hjemmeside blir knallbra bryr jeg meg ikke mye med den. Har for lite peiling. Pm’n lurte på om jeg også skulle ta turen til Vinterbro. Jeg hadde ikke sett Tone siden før hun dro på ferie og siden hun lager verdens beste Latte tok jeg med fir-beinte og dro. 

Fem minutter etter at jeg hadde kommet inn ringte det på døra. Jeg ble litt paff… var jeg ikke inne allerede? Det kom esker! Jeg husker julaften fra jeg var jentunge. Litt samme følelse å åpne disse eskene. Alt måtte testes. De andre smilte litt skjevt men var allikevel ikke vonde og be. Ut og ned på plenen. Resultatet ble over snittet mange bilder…

Etter å ha samlet hodet litt igjen fikk jeg gjort bittelitt konstruktivt før Kenneth skulle komme med Frøya og vi måtte i stallen. Melding om mugg på Sanivara resulterte i en beinvask og litt ekstra stell.

Jeg er ikke glad i eller flink med tall. Men skal det først være tall så skal de være pene. Det vil si at de skal være runde og de skal bety noe. Jeg tittet innom bloggen min og så til min store forskrekkelse at sidevisningstallet var oppe i 10999. Det betydde sekunder eller minutter unna et vakkert tall. Jeg tenkte at jeg skulle sitte og vente. Jeg har et barn som har bæsjet på do èn gang hos meg tidligere og nå var det tydeligvis tid for gang nummer to. Var det virkelig avføring som skulle hindre meg i dette tallet? Jeg sprang vel litt frem og tilbake da og jaggu rakk jeg det. Imellom uhemmet skryt og telling befant jeg meg. Jeg snappet et bilde og sprang ut på badet der jeg var beredt til tørking. Gikk akkurat bra dette også.

 

Vi avsluttet gårsdagen med at Linda prøvde å avlive meg. Jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg trodde vi var venner...???

 

I dag startet det noe annerledes, men ikke mye. Mer av det vanlige morgensirkuset. Etter Frøya i barnehagen ble jeg sittende foran Nitroskjermen og vente på Anne. Hun skulle hjelpe meg å tømme det siste hengerlasset etter dugnaden. Det er utrolig hvor mye latter disse fyllinga-turene genererer. Det var mye spiker i det vi skulle kaste så vi stoppet på Hassingen og Anne spanderte et par hansker på meg. Hun hadde jo sine gode, gamle boksehansker. Etter å ha rygget den retteste ryggingen ever og fått av noe plank kom Anne mot meg og nesten hvisket: «Jeg kastet hansken!» «Hæ? Hvor da? Hvorfor? Og hvorfor hvisket hun? Det viste seg i ettertiden at hun ikke hvisket, men alt bråket der ute overdøvet praten. Eller jeg er i ferd med å bli døv. Mulig en kombinasjon. Jeg snudde meg og der sto den enhanskede banditten. 

(Nå ble det en liten pause her i heimen. Jeg begynner å le og Linda lurer på hva jeg ler av. Jeg reiser meg og begynner å gjenfortelle historien jeg akkurat sitter og skriver på. Jeg ler så tårer og sminke renner og jeg må holde meg fast i benken. Og jeg får jo absolutt ikke fortalt historien. Noe så utgjort for den som skal høre på. Igjen sitter nå Linda med et lite sympatismil og jeg må bare skrive videre. Dette er et knalleksempel på «der og da» historier. Ikke mindre morsomme av den grunn. For meg!)  

Vel, èn boksehanske er fler enn ingen, men det var uttrykkene til Anne som var fantastiske. Der hun sto med lengsel i øynene etter den forvunnede hansken. Vel, vi gjorde oss ferdige og dro til Vestby og leverte hengeren. To små klemmer av vakrevakre Ellen Næss også bar det videre til stallen. Og muggen!

På veien måtte det fylles diesel. Etter å ha sett dette skiltet vurderer jeg bensinbil. DA kan jeg fylle NITRObensin ;) :) 

På vei ut av stasjonen senket jeg blikket. Og fikk se dette vakre tallet. Volvon sin det tenker jeg... Rene tall...

  

Jeg hentet Sanivara og mens jeg vasket bein gikk praten naturlig nok om nedsunkne livmødre og andre familierealsjoner.  Ble vel litt latter her også da vi fikk høre om problematikken rundt kateterisering av damer med… ja, nettopp… -nedsunken livmor. Så skulle Linn hente Jak. Etter fire minutter ringte telefonen og jeg måtte gå ned til Linn. Omar sto utenfor gjerde. Heldigvis hadde jeg tatt på meg skikkelige stallsko så det var uproblematisk å gå ned på et jorde med femten centimeter leire. Vi fikk rask bistand og det hele forløp udramatisk. Tilbake til beinvask og muggbehandling. Jeg konkluderte med at det ikke er mugg riktig enda, men det er jo alltid lurt å forebygge. Jeg avsluttet stalldagen med å fylle kropp og sjel med Sanivaraenergi. Den beste energien.

Vi rakk akkurat å hente Frøya før det stengte også bar det til butikken. På vei hjem så vi dette... Lurer på om Råde Taxi har ordnet seg ny holdeplass...???

 

Derfra og hjem og lagde middag. Jeg burde vel egentlig planlegge fjellturen i morgen, men orker ikke å ha beina lavt. Nå er Hellstrøm over og det er bare å skrive ferdig, gjøre et par småstunt for deretter å finne senga. 

-Anita-