Hevn!

Året var 1997. Jean-Michel Jarre avholdt en konsert i Moskva med over tre og en halv millioner tilskuere. Michael Jackson spilte på Valle Hovin for 32 000 tilskuere. Jeg startet min drosjekarriere. Antall tilskuere: 0
 

Jeg hadde altså bodd i Veumdalen i hele mitt liv. Vi hadde riktignok en og annen disputt innad i huset, spesielt da i annen etasje. Jeg hadde vært aktiv i Norsk Folkehjelp i noen år og fått kjent litt på forskjellige følelser. Ellers hadde jeg så vidt fått dyppet tærne i det store livet. Jeg var allikevel ikke forberedt på det som ventet meg i drosjenæringa. 

Jeg var tjue år og jente. Jeg jobbet plutselig sammen med pluss, minus femti menn. De fleste var hyggelige. Noen ble venner, noen ble kjærester, noen forble diskre og noen ble uvenner.

Venner, uvenner…. Kan ikke alle bare være runde i kantene? Kan ikke alle være venner med alle. Jo, la oss dra oss tilbake til 1968 og røyke oss dit hvor alle bare sitter i ring og fiser og ler og er venner. Eller kanskje ikke. Jeg har lært meg at hvis jeg har egne meninger OG blir ved dem så blir det bråk. Det beste er å la det flyte overalt. Men jeg greier ikke. Jeg har egne meninger. Det som har kommet med alderen er at jeg velger mine kamper. Mye flyter forbi. Det er kun det viktigste som jeg tar tak i og beholder. Mange kameler blir svelget, men noen blir ikke. De kampene skaper uenighet og det er bra. Uenighet og diskusjoner er bra. I det sekundet jeg møter noen som har valgt den samme kampen og er like sta, ja da blir det uvennskap. Sånn er livet.

Tilbake til 1997 og jernbanestasjonen i Fredrikstad, sone 112, holdeplass 162. Den gangen var det sånn at nattevaktene og morgenvaktene rullerte. Noen dager senere skulle det være nattevakt på den bilen jeg kjørte. Jeg hadde forstått det slik at man kunne spørre hverandre om å bytte, eller man kunne «selge» en vakt for trehundre kroner. (Samme som boten hvis man ikke var ute). Jeg hadde blitt bedt på fest den dagen jeg skulle ha vakt og spurte meg litt rundt. Ingen andre kunne. Jeg kjørte opp på jernbanen og sto som vist på tegningen under her (rødt merke). Jeg gikk ut av bilen til en gjeng gubber som sto ved og satt på den eneste krakken som sto der (rosa merke). Det ble fnising med det samme jeg gikk ut av bilen, men det var jo greit nok. Det som ikke var like greit var denne korte dialogen:

Henvendte meg til alle:

«Kan noen av dere ta nattevakten min førstkommende søndag?»

De som svarte gjorde det i form av å riste på hodet.

Henvendte meg til den ene som ikke svarte:

«Kan du?»

En liten pause…

«Ja, hvis du suger meg så…»

Latter fra alle!

Jeg gikk og satt meg i bilen igjen. Som dere ser av tegningen var jeg stengt inne. Jeg aktet ikke å be om å bli sluppet ut. De kunne da bare sitte der på krakken med tyggegummislafsinga og fittepreket sitt! Jeg var litt satt ut. Ja, jeg! Hadde jeg fått det svaret etter bare noen måneder så hadde jeg hatt minst 10 svar som hadde fått ham til å parkere og dra hjem og legge seg i skammens seng, men ikke da. Jeg var ikke vant til sånt prat. Ingen hadde svart meg sånn noen gang. Jeg tror jammen ikke jeg var klar over at voksne mennesker snakket sånn til andre i det hele tatt. Langt mindre at et voksen mann snakket sånn til en fremmed, ung jente. Det ble litt som å gå på barneskolen igjen. På barneskolen tok jeg igjen med en gang. Slutt på alt tull. Kanskje det var det jeg burde gjort… gått ut og skalla’n ned… Jeg ble ledd av og gjort narr av foran seks fremmede mennesker. Jeg var tjue år og hadde akkurat begynt i ny jobb. Jeg husker meget godt hvem de seks var forresten. Mannen som tilbød meg å bytte en nattevakt mot en seksuell tjeneste tøyset selvfølgelig. Hærlig sans for humor på den karen. Hver gang han så meg etterpå var han blid og solte seg i glansen av sin innertier. Jeg hilste tilbake.

Nå spoler vi 7 år frem i tid. 2004. Vinter. Glatt. Kaldt. På den tiden kjørte jeg en Subaru Forester, 4-hjuls trekker. Ikke bygd for min kropp, men dro seg fint frem på holka. Dette skjedde i julebord sesongen og drosjetråkka var full av folk. De regelrett tøt ut av rampa. Jeg fikk fire godt voksne mennesker som skulle ut i Torsnes. Cirka en mil fra sentrum. De var visst åtte stykker totalt så de trengte to biler. Den neste ledige drosja inne på tråkka fikk med seg resten. Gjett hvem som kjørte den bilen…. 

Vi la avgårde innover i skogen. Jeg i min 4-hjulstrekker med piggdekk, han bak i en Mercedes med slitte helårsdekk. God tur! 

Det hadde snødd i mange timer og kundenes private vei fra hovedveien og opp til huset var igjensnødd. Jeg hadde sikkert kommet både opp og ned, men kundene insisterte på å gå resten. Vi bare stoppet ved hovedveien. Det var visstnok bratt og smalt videre oppover. Vi parkerte nede, fikk betaling, kundene gikk og vi skulle snu for å kjøre mot byen igjen. Det var da han kjørte seg fast. Bilen hans begynte å gli bakover og helt hjelpeløs skled han sakte og pent ned i grøfta. Det regnestykket går aldri opp: Mercedes + dårlige dekk + masse nysnø + ned i grøft. Der sto’n godt. Etter å ha snudd rullet jeg ned vinduet og spurte og jeg skulle hjelpe. Han lyste opp. Han ble nok svært overrasket. Jeg hadde knapt hilst på ham i syv år… Han takket ja og jeg lovte å dra til den nattåpne Statoil stasjonen åtte kilometer mot byen. Der hadde de slepetau til salgs. Avtalen ble forseglet med et slags smil og jeg kjørte mot byen. MED slepetau i bagasjerommet. Smilende og med en barnslig følelse av skadefryd.

 

Han var ikke skadet og kom heller ikke til å bli det. Men det er mulig han ble sittende å tenke litt.

Jeg møtte ham noen timer etterpå. Jeg hilste. Han hilste ikke.

Jeg fikk høre en stund senere at det hadde vært dårlig dekning på telefonen i den svingen vi sto så det hadde tatt tid før han hadde ringt etter hjelp. Viking og Falcken prioriterte biler i trafikk, men det var uansett ventetid. To timer i den beste tiden på natten i julebord sesongen hadde han stått der. Var nok ikke mye hånlig latter og fitteprek på han da… 

Jeg er helt klart opplært til «å vende det andre kinnet til», men det er ikke hver gang det funker.

Etter elleve år i drosja la jeg til meg et språk som ikke passer andre steder enn nettopp der. Jeg har da blitt snakket til på verre måter og for ikke å snakke om behandlet dårligere, men akkurat da, på akkurat den måten. Det slapp liksom ikke taket igjen. Før Torsnesturen vår. 

Han har ikke hilst på meg etterpå. Jeg ble kvitt nattevakten den gangen i 1997 og fikk med meg festen. Helt topp.

-Anita-