Etter en halvveis, ikke helt selvvalgt bloggepause er det på’n igjen. Jeg har jobbet mye med både vanlig jobb og en del ekstragreier jeg egentlig kunne greid meg uten, men sånn er livet til tider. Det er fortsatt sommer og sol og ute-uten-pc vær, men det klør i fingrene så det må skrives. Dere som følger bloggen vet at jeg har hentet hesten hjem fra stall Norum. I kaoset fikk jeg ikke med meg alt utstyret og på fredag sendte jeg sms til stalleier’n med informasjon og et lite spørsmål. –Om det var mulig å få se inni bussen. Ja denne bussen….
Jeg får den
ikke ut av hodet, jeg drømmer om den. Helt siden jeg var jentunge har jeg vært fascinert
av campinglivet i sin helhet. Svidde pølser grillet på en kulegrill fra tidlig
80-tallet så rusten at Mercedeseiere puster lettet ut, «det kan bli verre»!
Utedo med såpass mange råtne planker at du er i stuss om det er nordavinden
eller små rotter som stryker deg over anus. Dårlig hjemmebrent og ektepar med
like grilldresser. DET er livet. Det må det bare være. Som sagt, en drøm som
jeg aldri har hatt mulighet til å få realisert. Før nå! Nå har jeg muligheten.
Jeg kan selge hus og hjem og kjøpe bobil. Men ikke en hvilken som helst bobil.
Jeg vil ha denne 13 tonn tunge doningen man må ha en helt bestemt bokstav i
sertifikatet for å manøvrere. Bokstav D, ingen dum bokstav. Skal det være så
skal det være.
Jeg tenkte
at hvis jeg bare kunne få en liten omvisning i bussen ville jeg se og skjønne
at det er hinsides det totale vanvidd bare å tenke tanken på å overvintre. Det
var tanken. Den var feil. «Klart du
kan få omvisning i bussen, bare tekst meg når du kommer!» Jeg var klar over at
stalleier’n skulle begynne å selge bobiler hjemmefra. Jeg så for meg én eller
kanskje to. De står på gårdsplassen på rekke og rad. Som store soldater i giv
akt. En hel gjeng av dem. De stråler om kapp med han som selger dem.
Jeg tekstet
som avtalt og gikk inn og ryddet ut de siste bevisene på min tid på Norum. Et
par voksne karer spaserte rundt og tittet på biler. Da jeg sto og siklet foran
MIN buss kom han ene og slo av en prat. Dere vet… -oss bobilfolk imellom… «Jasså,
du ser på den store der» «Den koster jo litt…» «Og den er tung, det skal du
være klar over» Bobilgubben følte helt klart at vi hadde noe felles. Vi var
nesten sjelevenner. Bobilsjelevenner. Han kunne fortelle meg at han kjente en
mann som hadde eid en så stor buss. Visstnok trøblete på campingplasser på
grunn av tyngden. Den kan synke… «-Med alle de regnfulle norske sommerene…» Jeg
tok imot råd og tips og nikket høflig. På det jeg følte som passende tidspunkt
slang jeg på et: «Åååå, sier du det ja.» «Bra å vite.»
Mannen som
har byttet ut noen hestekrefter med andre kom over grusen med nøklene raslende
høyt hevet over hodet. Der, 2,5 meter over bakken hang starten. Starten på
slutten. Jeg var bare sekunder unna bekreftelsen. Jeg skulle få det bekreftet
en gang for alle at bobiler er trange og lave og smale og vinglete.
«Velkommen
inn», Jo, takk som byr…
-Og takk for
omvisningen. Jeg var helt overbevist om at bobuss ikke er noe for meg. Og sola
er grønn!
Pappa, som
støtter meg i ett og alt fikk pumpende blodårer og svetteperler i panna etter
hvert som jeg la ut om min nye plan. Jeg viste bilder og det rant som erter av
en sekk da jeg forklarte hvorfor og hvordan og hvor fint det skal bli.
Jeg skal
ikke kjøpe denne bussen så sjela mi gråter. Sånn er det… -enn så lenge ;) For se så kult det ville blitt :)
Jeg skal
snik kjøre forbi gamle stallen og følge med. Jeg vet at det finnes en heldig
vinner der ute. Som kjøper drømmebussen på Norum Bobilgården, får en kopp kaffe
til salgskontrakten og kjører lykkelig avgårde helt uvitende om at jeg sitter
her i Villa Villekulla og gråter mine såre busstårer… Men grei som jeg er... -Her er linken:
-Anita-
