Bare en dag, helt stille og rolig

Det pleier å være Frøya som vekker meg. Vekkeklokka gjør jo et forsøk, men taper jevnt. Og jeg vinner. Med snoooze-knappen. Det hender sjeldnere og sjeldnere at Shot gidder, men når han gidder gjør han det på en skånsom og høflig måte. Han kryper opp i senga og legger seg helt inntil meg. Så trykker han den våte nesa inntil kinnet mitt helt til jeg lager en ytterst smal, liten stripe med åpning i gluggene. DA er det full gass og han spretter opp og minner om en ADHD pels i amfetaminrus med sprengt fisering. Dette møter meg når jeg lukker opp øya helt:

 

 

Så var det ned å henge over kaffemaskinen en times tid før jeg skjønte hvilken dag det var og hvem jeg egentlig er. Etter at jeg fikk en anelse om det satt jeg meg for å bygge litt lego. Jeg driver litt med det på fritiden. Ja også hadde Frøya lyst så hun fikk også lov. I øyekroken så jeg ulven joggende utenfor verandadøren. Det var litt søkt, men jeg tok hverken med hund eller unge når jeg gikk for å sjekke. Så fant jeg denne lille, nusselige her. Den var ikke videre interessert i meg så jeg gikk inn igjen. Jeg har en nabo med en haug slike hunder og det hender titt og ofte at vi har besøk av «ulven». Men blir svært lite dramatikk av det.

 

Etter at Kenneth hadde hentet Frøya så gikk jeg ut og tømte overskuddslageret av energi på speed-bikkja også var det bare å vente. Jeg hadde avtalt et besøk klokka to og akkurat klokka fjortenhundre PIP ringte det på døra. Der sto Anne. Ikke den vanlige Anne, men Jehovas vitne Anne. Hun kom jo på døren idet jeg var på vei ut for en liten tid tilbake, så kom hun igjen en dag jeg hadde huset fullt. Da avtalte vi lørdag klokka to. Og sånn ble det. Hvorfor? Fordi jeg er/var nysgjerrig og jeg hadde spørsmål. Også er det jo alltid artig å bli kjent med nye folk. Det ble litt løst småprat før jeg kom til med spørsmåla. En av mine beste venner noen år tilbake var Jehovas vitne og det tok flere måneder før jeg skjønte at har var den han var. Han var jo liksom bare et vanlig menneske. Kunne ikke se det på’n engang. Ikke høre det heller. Men det er kanskje fordi han var ihuga Tromsøværing. Ikke lett å skille klint’n, fra hvete’n da. (Ref  Matt. 13,25) ;)  Vi snakket ikke mye om religion, jeg og Morten. Vennskapet var der uansett om vi ikke var enige i en ting eller to.

Vel, det er noen forskjeller på jehovas vitner og andre vitner. Det mest grufulle synes jeg er utstøtingen som skjer om et vitne ikke lenger ønsker å være det. De blir kastet på hodet ut av Rikets sal og familien og venner og hele bøtteballetten. Og der ute alene i kulda får de bare være resten av livet. –Trodde jeg. Så viser det seg at det er feil og jeg får en forklaring jeg absolutt kan leve med. Jeg er født av foreldre som sto i statskirken ergo blir jeg født rett i den norske kirkens klør. Ikke at det er noe feil da, jeg har mange, flott opplevelser fra tiden i kirken. Men vi kan jo ikke velge eller velge bort før vi blir voksne. I Jehovas vitner er det omvendt. Hvis du skal være et Jehovas vitne må du bestemme deg for det og du må selv ta et valg om du ønsker å leve etter de rammebetingelsene som er satt. Hvis du velger det bort skjer det ikke noe, da er alt som før. Hvis du derimot velger å bli et Jehovas vitne for deretter å bryte reglene uten å føle anger så blir det konsekvenser. Ingen utkastelse fra hus og hjem, men man regnes da ikke lenger som å være i samme åndelig verden som resten av gjengen og diskuterer da heller ikke dette tema. Sa Anne. Og jeg tror på det. Jeg har ingen grunn til å la være. Jeg spurte litt rundt det med blodoverføring. Hun hadde svar på det for så vidt, men jeg har lest noen artikler selv. Jeg skal lese mer før jeg bestemmer meg for hva jeg skal tenke rundt det. De manglende bursdags- og julefeiringene er ikke skumle. Helt avslappet hele julen og ungene får gaver og oppmerksomhet resten av året. Jeg tenker vel at de kanskje kan føle seg utenfor i småbarnsbursdager, men de finner nok ut av det. Jeg husker Morten fortalte at da han var liten var huset fullt av unger på julaften. De spiste og koste seg i varme, rolige og trygge omgivelser. Dette var da primært ungen av alkoholiserte foreldre. Og da er det vel ikke flere rariteter de bedriver…? Jeg stilte noen flere spørsmål og fikk flere svar. Helt ufarlig.

Jeg hadde en stalldate klokka tretten og ble noen minutter forsinket, men det var jeg ikke alene om. For en tid tilbake opplevde Sanivara noe som gjorde at hun fikk en meget ubehagelig tur på hestehenger. Siden det ikke var kamera bak i hengeren vet vi ikke hva som har skjedd, men noe var det. Vi trodde hun hadde skadet seg alvorlig, men etter nærmere øyesyn var det bare overflatesår og hun lappet seg selv sammen igjen. Jeg bestemte meg for at hun «må opp i salen» igjen og tilbake på hengeren. Hun er jo perfekt på alle måter så det må være mulig å ha henne med rundt ved behov. Dorthe som eier stallen lovte å hjelpe meg og planen var å kjøre bare noen hundre meter hjemme i gata som en liten start. Jeg tok med noen gulrøtter også spankulerte vi opp mot hengeren. Hun blåste et par ganger i nesa, også gikk hun rett på som om ikke noe skulle ha skjedd noen gang. Jeg satt meg ned på gulvet på hengeren og etter hvert lukket vi den ene døren etter den andre. Når dørene var igjen og Dorthe startet opp bilen skjedde det noe jeg aldri har sett maken til (Jeg har heller ikke for vane å stå bak på hestehengere). Sanivara fikk et apatisk uttrykk i øynene for deretter og bare la den flere hundre kilo tunge kroppen bare falle mot ytterveggen. Jeg ble veldig liten og reiste meg. Jeg ble litt redd faktisk. Jeg ville ikke stoppe for jeg ville se mer av dette samtidig som jeg visste at hvis det skulle «rable» for henne kunne det gå riktig ille. Jeg vet ikke hvorfor jeg jeg VET at Sanivara aldri kommer til å skade noen med vilje. Jeg visste at hun visste at vi var på den hengeren sammen og det var trygt. Jeg har lært å synge når jeg blir redd så jeg sang. Av alle sanger jeg kan begynte jeg å synge på "This Land Is Your Land" av Woody Guthrie. Jeg aner ikke hvorfor. Sanivara fortsatte å «kaste» kroppen til siden og jeg sang og strøk henne på panna. Jeg visste meget vel at et spark i hodet fra et hestebein med sko med brodder er alt annet en greit så jeg plasserte meg for sikkerhets skyld litt skjermet ved midtveggen. Noen hundre meter og noen kast lenger borte i veien skulle Dorthe snu og kjøre tilbake. Da valgte vi å gå av og gå hjem. Sanivara rygget rolig av hengeren og var like rolig som hun pleier. Det vil bli gjort noen tiltak for å finne ut av dette. Det er en rar følelse og alltid kjenne at det er en sterk tilknytning og når den plutselig ble borte på hengeren ble jeg helt satt ut. Den var tilbake i det sekund vi satte beina på bakken igjen. Vi skravla litt i mørten på veien hjem. Eller… jeg skravla og hun lyttet. Sånn som vi pleier å ha det J

Veldig skummelt: 

 

Litt skummelt:

 

Kjent positur ;) :

 

Plutselig var klokka mye og jeg hadde en del og gjøre før jobb. Jeg skulle bare legge meg på sofaen og hvile nakken litt. Og det funker jo fint for en som nesten sovner stående. Borte var jeg og kom fem minutter for sent på jobb. Det er stusselig altså og forsove seg til jobb når man starter to timer før midnatt… Alt jeg skulle ha gjort får bare vente.

Dette var, kort oppsummert, bare en helt vanlig lørdag ;)

Hvil i fred, Morten <3

-Anita-

Nytt år med brennende muligheter

Jeg får blogge mens jeg enda kan for nå synger det på siste verset. Jeg tenkte å ta meg i sammen etter forrige innlegg og kjøre på videre. Og det gjorde jeg. Dagen etter skrev jeg nesten ferdig et nytt innlegg også fikk word for seg at de skulle ha mer penger. Ja, for jeg har jo faktisk betalt for å ha dette skriveprogrammet da. Men da ble jeg sur. Jeg føler at jeg har vokst på meg en enorm tålmodighet, men når det kommer til digitale duppeditter blir jeg som en lemmen. Jeg får i løpet av et hundredels sekund en ubeskrivelig hunger etter å kyle pc og alt som kan ligne på den ut av nærmeste vindu. Men jeg har et slags nødnummer. Et pc-aggresjons-nødnummer. Så jeg ringte Anne og hun visste som vanlig råd. Men da var jeg allerede så irritert at jeg ikke gadd. Også…. Noen dager etterpå var det nesten umulig å foreta seg noe som helst på denne knottebefengte magiske kassa så den måtte renses. Anne igjen. Og hun fikset. –Igjen. Men før hun gjorde det var vi såpass at vi la alt inn på en harddisk. Og når det ligger der, inne på enda en elektronisk… Ja det blir faktisk for mye for meg. Så julebloggen ligger nesten ferdig. Og sånn forblir det vel. Også… Noen dager etter der… Ja, ikke sant! Nå er det skjermen som er i ferd med å ta kvelden så litt leit å se. Selv MED briller. Men jeg legger det jeg har av godvilje til og stoler blindt på min følgesvenn, Toshibaen.

Det er litt opptur om dagen. Den destruktive «nå-skal-alle-snart-dø» perioden har avtatt en smule og det er snart vår. Kranglehumøret glitrer med sitt fravær og jeg ser sola selv om natten. Glasset er så halvfullt at det snart renner over. Men jeg er absolutt ikke like oppesen som alle med nyttårsforsetter. Folk slutter å røyke og drikke og det som verre er. Og de trener og spiser sundt og jeg har ikke ord. Og jeg sitter her like stuttjukk og morratrøtt som alltid. Men jeg skal få liv i en gammel sliten grønnplante jeg har stående. Det får være bra nok. Jeg har jo fra barndommen av (på noen områder)vært opptatt av å gå andre veier enn alle andre, men det er artig å være litt lik innimellom. «Forsett, Nordtug?» «Åja, jeg har dassplanta!»  Ja, det er gull!

Ellers har jeg jo igjen kastet meg ut i noe jeg ikke har kontroll på. Denne gangen er det brannvarsling som står for tur. Det vil si at jeg HADDE jo ikke peiling. Nå vet jeg! Jeg vet blant annet at ved å drive med brannvarsling i landbruket så har jeg nesten ubegrenset tilgang på våte, slimete kuneser. Nei, ikke skrivefeil. Ikke les våte og slimete kinesere. Det blir bare bråk!

Jeg har lurt på en ting. Ja, jeg lurer selvsagt fortsatt da… -på om jeg skal skrive kortere blogger en stund og heller oftere. Starten på bloggingen var jo min aktivitet på facebook. Skulle liksom flytte det over. Men det skjedde ikke. Det ble som Ole Brum: Ja takk, begge deler. Det pleier jo å bli sånn med meg.

Nå ble det mye vissvass. Jeg skulle jo egentlig skrive litt om Påbygget og krigen. Jeg var på et hestesenter på Lillehammer i forbindelse med brannvarsling og skulle gå igjennom alle bygninger. Områdene som skulle gjennomgås sto linet opp på et ark: Låven, stallen, hoverhus, Pålin, osv… Pålin?? Jeg gikk utfra at det skulle være påbygg eller noe skrevet på dialekt. Så viste det seg at Pålin huset var jo huset til Pålin. Eller Pauline som var hennes egentlige navn. Pålin fikk fornorsket navnet sitt da hun kom til Norge under krigen. Pålin er moren til en av eierne av gården. Hun var bittelitt mindre enn meg. Som e slags teskje kjærring. Pålin er 89 år og har en 89-årings kropp. Men inni den kroppen bor det en tyve åring som har et barnlig glimt i øye og tanker om alt hun skal rekke her i livet. Hun klagde på dårlige knær. Jeg kunne se at det var mer enn et par knokler som var slitt på den kroppen. Hun hadde bedt legen sin holde seg i livet et par år til så hun fikk gjort ferdig trollsamlingen sin. Det var tre detektorer som skulle sjekkes i det huset. Det skal ta cirka ti minutter. Vi ble sittende i godt over en time. Jeg la ut denne statusen etter besøket. Dels for å huske poengene, dels kun for å dele.

Pålin Li som hun nå heter opplevde Blitzen som herjet London i nesten tre måneder. Hver kveld var det å følge familien til tilfluktsrommet og bli der til neste dag. Pålin’s far var visstnok en kreativ mann som ønsket mer for sin unge datter enn å sitte og sture. Han foreslo at hun brukte tiden på å lære seg et fremmedspråk og han utfordret henne til å utfordre sin kusine til å gjøre det samme. Kusinen valgte russisk og Pålin valgte svensk. Sverige var et land hun kjente til. Da de oppsøkte opplæringen som kun foregikk på lørdager så var svenskkurset fullt. Så hun valgte polsk. Men dette mente venninnen minnet for mye om «hennes» språk; russisk, så det gikk ikke. Lærinnen foreslo norsk og sånn skulle det bli. Jeg satt og lyttet som en understimulert border collie sitter som venter på neste kommando. Men jeg har ikke sjans til å huske detaljene. Som så mye annet jeg har lyst til så har jeg lyst til å gjøre en avtale med Pålin og ta med blokk og penn. Men det stiller seg vel i rekken av ting jeg ikke får gjort.

Sammen med sin entusiastiske far (som for øvrig kjempet i Frankrike under 1. Verdenskrig) lærte Pålin seg norsk raskt og effektivt. Allerede her faller vi vel litt av lasset…. Jeg så på tv her om dagen at vi nordmenn er/var usannsynlig overopptatt av krigen. Altså da 2.verdenskrig. Krigen ditt og krigen datt. Som om det skulle være feil???  Det er den krigen som er nærmest oss i tid og geografi. Og det er ikke lenge siden. Nå mistet jeg min siste besteforelder for flere år siden, men alle fire hadde mange fortellinger og jeg lyttet. Det skulle bare mangle. Hva skjer nå? Hva skal jeg fortelle Frøya om krigen? Og hvorfor? Skal jeg stole på at skolen videreformidler historiene? Og hvor viktig er det for Frøya egentlig? Hun kjente jo ingen av dem…  Men det gjorde jeg. Og jeg blir fascinert og ydmyk når jeg hører at en jente på tretten år går i krigsstier for å lære noe tøys. Språket til et av verdens minste land…?? I dag får vi stipend og lån og kan bo og studere hva og hvor vi vil. Bare vi gidder. Hvilket mange av oss ikke gjør. Så hvordan kan vi forstå… Hvordan kan vi forstå denne unge Pauline…

Anyway… Hvorfor det bodde mange unge, norske gutter i et hus i nærheten og hvordan det hadde seg at hun ble kjent med dem husker jeg ikke detaljene av, men kjent ble de. Pålin jobbet seg oppover og fremover og ble tatt for å være en norsk jente i England. Kjærligheten gjorde med Pålin som med oss andre. Hun ble tussete. Ulogisk og urealistisk. Hun fant på å dra til Norge. Hun ble med et fly uten vinduer, sammen med utelukkende ukjente menn. Det var fortsatt krig og hun var på dette tidspunktet kommet til å nærme seg slutten på tenåra som krigen nærmet seg slutten på livet.

Da hun kom til Norge kjente hun ingen og visste ikke hvor hun skulle. Hun hadde på daværende tidspunkt fått på seg en norsk uniform med nr 392 mener jeg å huske. Hun ble guidet av en norsk militant til et hotell i Oslo hvor hun bodde alene i tre uker. Visstnok skummelt og det kan jeg forstå.

Tilfeldighetene sto i kø for å føre Pålin til Mesna islandshestesenter på Mesnali på Lillehammer. Tenk om jeg får muligheten til å dra tilbake… Den engelske teen hun egentlig var ute etter å spandere bleknet litt i historien. Pålin har profil på facebook. Der har hun like mange venner som hun har år på baken. Hun har også vært på tv i forbindelse med et hageprogram.

Det går an å adoptere barn… Skulle gått an å adoptere besteforeldre også. Jeg hadde lagt inn søknad tvert! Og alt dette av en liten branndetektor! Lenge leve brannvern ass! 

-Anita-