Kjøp av 600 kilo ren kjærlighet- endelig!

Fra forrige innlegg om bestemor og bestefar har det kommet noen kommentarer om denne gamle, blå folkevognbussen de hadde. Den ble brukt til å stå på torget og selge egg, hente skyller til grisene, hente flis og kjøre skoleunger (meg primært men de andre ungene verket etter å få sitte på). Den ble også brukt som lekestue for meg OG til å kjøre hest i. Nei, ikke med henger bak. Inn i bilen med gamle Bingo. Jeg, som veldig mange andre ungjenter hadde jo denne hestedrømmen. Jeg vet ikke hvorfor. Hva er det med dette flere hundre kilos dyret som får små pikehjerter til å banke så hardt? Jeg fikk i grunn ganske mye av det jeg ønsket meg, og Bingo var intet unntak. Det vil si, jeg ønsket meg ikke en salrygget, urgammel syk hest full av sår etter sal og remmer. Men det var dog det jeg fikk. Etter å ha gnålt om hest i begge etasjer hjemme kom de gamle en dag hjem med rideskolehesten Bingo. En hvit, liten sak med svart hode.

Folkevognbussen kom kjørende opp i gården med bestefar bak rattet og bestemor bak sammen med hesten. Bestemor hadde hørt om denne vanskjøtte ponnien og da var hun ikke til å rikke. DEN skulle jeg ha. Som jeg skrev i forrige innlegg bar hun rundt på fulle gubber. Hun bar rundt på hester også. I hvert fall denne ene. Den hadde vært så tynn og skranten og syk og trist så bestemor hadde blitt sint. Lekset den forrige eieren opp og ned om hvordan dyr skulle og ikke skulle behandles, hvorpå hun lastet inn hesten og kommanderte sjåføren: «Kjør!»

Jeg ble overlykkelig når jeg så hestehodet inni bilen, men gleden var kortvarig. Jeg var klar for en umiddelbar cowgirltur, men det gang ei. Ponnien måtte bli frisk først. «ÅÅÅååååå…. Okay…» Det kom smed og veterinær. Sår måtte stelles og han måtte bli glad igjen. Han var en av disse som står og råtner på rot. Hester gir opp hvis de har det leit over lengre tid. Bingo så ut som han bare hadde lyst til å sove og aldri våkne igjen. Enter Eli! Dyreverdens Mor Theresa. Bingo ble fin han og jeg hadde glede av ham i flere år. Hvil i fred, lille venn <3

Jeg holdt på med hest en god stund, før jeg hadde en hestepause på 18 år. Jeg hadde noen gjesteopptredner på de årene, men jeg eide ikke egen hest. Så kom ungen, så kom bruddet, så kom huset i skogen. NÅ var jeg klar for hest igjen. Fra den dagen jeg kjøpte huset jeg nå bor i var jeg inne på Finn.no. Ikke for å se på ting og tang å fylle hus og hage med. Nei, nå skulle det være hest. Den skulle være stor og håndterbar for meg som igjen var på nybegynnerstadiet.

Jeg var å så på tre hester. Og når jeg skriver jeg så mener jeg vi. Kenneth og Frøya var med. Selv om vi ikke lever sammen lenger er vi engasjert i hverandres liv. Kenneth er redd for dyr. Han kan ta på hunder og katter om han må, men han ser ikke helt greia… Så jeg tok vel med han da. På hestehandel… Godt å ha med seg noen med litt kunnskap og interesse liksom…  

Den første hesten vi så på var en dølahest. Flott å se på og snill som et lam sikkert, men ikke innridd. Jeg tenkte som jeg pleier: «Det greier jeg sikkert å få til!» Mens jeg prøvde denne gampen og diskuterte med eier sto kenneth tretti meter borte på jordet med Frøya på armen. Jeg så rynkene i panna, men han sa ikke noe. Jeg tok til fornuft i ellevte time. Det ble litt mye for meg kanskje?... Å ta ansvar for å ri inn en hest når jeg så vidt husket hvilken vei salen skulle ligge.

Med enkelte, små forskjeller gjentok historien seg da vi dro på neste hesteskue. Kenneth spratt ut på jordet med ungen på armen og jeg spratt ukontrollert rundt på flere hundre kilo dynamitt. Nei, hjem igjen… Nesten litt sur nå. Jeg er jo en av verdens mest utålmodige mennesker så alt skulle helst ha skjedd i går. Minst!

Neste stopp, Tønsberg. «Snill kaldblodshoppe, 10.000,-» Fine bilder, pen hest. Troppene ble samlet også bar det avgårde til Tønsberg. Det første som skjedde når vi hadde sagt høflighetsfrasene med eieren, var at hun plystret. Galopperende kom den vakre, hvitmulede, stuttjukke gladlaksen! Ut av innhegningen og opp på gårdstunet. Hva var det jeg så nå da???? Sto Kenneth og klappet hesten??? Med ungen på armen??? Jeg måtte se igjen… Joda, det gjorde han. Hah! SOLGT! Eller KJØPT! ble det vel. Om jeg skulle prøve henne? Nei, helt unødvendig. Når en hest kan utstråle så mye trygghet og varme slik at en person som i utgangspunktet er skeptisk til alt på fire bein blir trygg, ja se da er handelen i boks. Da var det ikke behov for flere bekreftelser.

Jeg har gjort mye dumt, brukt penger på mye dumt, men dette… -er det beste kjøpet jeg har gjort i hele mitt liv. Sanivara heter hun, 10 år, rekker 150 centimeter over bakken og er ellers ved godt mot. Hun kommer når jeg plystrer og svarer når hun blir ropt på. Takk, Mia! For at du valgte å selge godjenta di. Til meg! Jeg er deg evig takknemmelig!

Det vil komme flere blogger om Sanivara. Hver dag i stallen med henne er et eget kapittel. Hun er en hjertevenn! <3

 

En dyretolk pratet med henne for ett år siden. Samtalen blir lagt ut her senere for dere som er interessert.

-Anita-