Jeg hadde aldri trodd at mitt neste blogginnlegg skulle være som dette. Jeg har så mye på hjertet etter en lang sommer, men skjebnen ville det annerledes så her kommer historien.
For ca syv måneder siden fikk jeg en telefon om en hittehund som var utmagret og som ingen kunne ha. Jeg kjørte i to timer for å hente ham og tok han med hjem. Dette var en hannhund av stor type som ingen visste noe om. Jeg har ikke lagt ut bilder av ham av hensyn til de som var i livet hans før. Jeg kommer heller ikke til å skrive navn eller rase nå.
Vel hjemme måtte jeg først sjekke om han var ryddig i hodet, jeg har tross alt et lite barn og ta hensyn til. Jeg liksom "slo" mot ham, "sparket" mot ham og gjorde meg så stor jeg kunne og gikk truende mot ham. Jeg tok også opp et langt skojern og løftet det som om jeg skulle til å slå. Uansett hva jeg gjorde tok han det som invitasjon til lek. Ok, så fikk han bli her til vi fant et hjem. Mitt lille hus var fullt fra før. Men selvfølgelig måtte det finnes et hjem der ute til en så flott og vakker... -ja, en av de peneste hundene jeg har sett i hele mitt liv. -I ansiktet. Kroppen var ødelagt.
Etter to runder hos veterinær ble det konstantert forkalkninger. Noe av det værste jeg har sett. Men det måtte være mer galt. Han veide jo ca tolv kilo mindre enn han burde veid og alle knokler og bein stakk ut av kroppen. Med litt hud tredd rundt! Det ble veid for og mot avliving. Vi ble enige om å pørve litt! LITT skulle vi prøve. Jeg er usikker på om det finnes flere typer mat vi ikke har prøvd å gi eller måter å fore en hund vi ikke har forsøkt. Han ville ikke spise. I tillegg til behandlinger, naturpreparater, osv, osv. Vi endte opp med smertestillende og valpefor med leverpostei. Vel, Stabburet har ikke gått konk på denne tiden i det minste.
Jeg skriver "vi". Vi er en familie her i huset. En pussig sammensatt en, men dog. Frøya engasjerte seg og Linda engasjerte seg. Frøya kalte ham sin, men Linda tok over hovedansvaret i hverdagen. Han var alle sin. Kenneth, Frøya sin pappa er egentlig litt forsiktig med store hunder og spesielt av den rasen men han smeltet han også. For denne store, milde, vakre, kjærlige, syltynne hunden.
Bakbeina til denne firbente levde sitt eget liv, MEN... -Når vi var i skogen så hoppet han rundt som en valp. Han bukset rundt og bjeffet og inviterte til lek og morro. Dette var ikke en hund som var klar for døden. Hvis Frøya hadde vonde drømmer så gikk han inn å la seg ved senga hennes til hun sov rolig igjen. Da kom han ut, pustet litt tungt og la seg på plassen sin. Mission completed. Han fant fort plassen sin i flokken. Han var den voksne, tilstedeværende, myndige. I motsetning til den tannløse, fjerne borderloppa i hjørnet. No affence, Shot, men du lever i din egen boble.
Tiden vi skulle få tilbringe med han var begrenset, det visste vi. Vi hadde en syk hund. Omplassering ble uaktuelt. Han fikk bli til han ikke orket mer. Han ble aldri noen matmoms, men han levde jo. Muligens på luft og kjærlighet. Han var blid og manglet "dødstrekket" i øynene. Han måtte leve!
For noen dager siden ble han værre. Spiste enda mindre enn før og sjanglet mer. Vi måtte til dyrlegen igjen. Vi måtte også ha det i bakhodet at dette muligens ville komme til å bli den siste veterinærturen med denne hunden. Igår ringte jeg og fikk time førstkommende onsdag. Nå er Linda på besøk i Sverige og jeg drar på jobb ikveld og blir borte til onsdag. Onsdag var flott. Kl. 16.00.
Vi har visst at han og Frøya har hatt en helt spesiell dialog. Det har vært sprøtt å være vitne til hvordan de har kommunisert. Jeg og Kenneth har pratet om hva som er lurest med tanke på Frøya og døden. Vi ble enige om at Frøya skulle få overvære seansen. Ingen løgner, ikke noe piss om at han har det fint på landet.
Dagen idag startet med at en hund i nabolaget ble borte og vi skulle ut å lete etter denne. Vi gjorde som vi pleier å gjøre når vi leter etter hund. Fyller opp bilden med folk og fe. Alle skal med. På vei ut kom beskjeden om at hunden var funnet så vi tok istedet en tur til vannet. Vannet dekker alles behov. Shot kunne svømme og få ut energi og han store, tynne kunne gå og lukte på høstlufta. Sånn skulle det ikke gå.
Godgutten falt om i vannet og jeg måtte dra han opp på land. Jeg måtte puste og tenke i tre sekunder før jeg agerte. Kenneth ble informert og Linda ble informert og Lars Bjerke på Frogn smådyrpraksis hev seg i bilen. Jeg bar den slappe hundekroppen inn i bilen og fikk samlet resten av troppene.
Alle tankene på den litt for lange kjøreturen... Jeg sa navnet hans og snakket og forklarte på vei inn. Frøya prøvde også stakkar. Jeg håpet han ville sette seg opp på veien så jeg kunne får bekreftet at han fortsatt levde. Kjørte jeg rundt med en død hund i bilen. Vel, hvis det var det som var virkeligheten var det ingen jeg heller ville reise til enn Lars. Mer sympatisk og dyktig veterinær har jeg aldri møtt.
Vel fremme kom Lars ut og møtte oss og vi bar han sammen inn. "Dødstrekket" hadde meldt seg og tiden var definitivt inne. Prosessen der inne i det rommet skal jeg ikke skrive mye om. Det var så fint det kunne bli under omstendighetene. Steg for steg ble forklart og vi ble tatt hånd om hele gjengen.
Det som er igjen nå er den forbannede tomheten. En tom hundeseng med et halsbånd uten innhold og et lite lys.
Jeg skjønner at jeg har gjort feil. Jeg trakk det tre dager for langt! Unnskyld for de tre siste dagene. Bortsett fra det har vi virkelig gjort vårt aller beste for at du skulle få en verdig avslutning på livet ditt. Jeg tror og håper du har hatt syv fine måneder.
Du kommer aldri til å bli glemt.
Takk for alt du brakte inn i livene våre.
Vi sees på den andre siden.
Hvil i fred, lille venn <3
-Anita-
For ryddighetens skyld vil jeg legge til at vi fant eier til slutt og han skrev fra seg ansvaret for hunden
Takk til Lars Bjerke og Frogn smådyrpraksis
