Dedikert til en spesiell person

Jeg vet hva som skal til for ikke å bli mobbet! Hvis du lar være å være tynn og tykk. Og hvis du lar være å ha rødt hår, tynt hår, tykt hår eller krøller. Og hvis du lar være å bruke briller og høreapparat og korsett og skinner. Og hvis du lar være å være rik eller fattig. Og hvis du lar være å ha foreldre med interessante eller kjedelige jobber. Hvis du lar være å kjøre gammel bil! Eller ny! Nei, denne oppramsingen må jeg slutte med. Jeg kan jo holde på i det uendelige. Men poenget er at hvis du lar være å avvike fra normalen, så…. Vent litt nå… Normalen? Hvilken normal??? Du kan være akkurat som du skal, eller som andre forventer at du skal eller som du tror alle forventer at du skal… Du har uansett ingen garanti for ikke å bli mobbet. Og vi driver med mobbing hele livet. Uansett alder, kjønn eller sosial status! Jeg vet ikke hvorfor vi mobber, men jeg kan jo tenke meg. Den finnes forskjellig grad av mobbing også. Den sprøeste er den som ikke synes. Den som skjuler seg bak blunkefjes og smilefjes og blide åsyn. Den mobbinga det tar tid før du oppdager. «Oj dæven, jeg blir mobba jo». DEN følelsen.

Jeg husker noe mobbing fra skolen. Den verste mobbingen jeg har vært vitne til er denne som skjer på nettet. I all offentlighet. På sosiale medier. Voksne mennesker imellom. Ting som blir skrevet, kopiert og limt og kan lagres i all evighet. Det er ikke nødvendigvis meningen at du skal vite om det en gang. En hemmelig gruppe, en hemmelig chat. Eller ikke. Det kan være helt åpent og du kan prøve å forsvare deg eller du kan ignorere. Uansett kan hvem som helst bade i elendigheten din, sann eller usann. Det tror jeg ikke er viktig.

Her er 2 forskjellige modeller av mobbing… Jeg vet ikke hva som er verst.

 

Jeg har egentlig tenkt at selv om mobbing forekommer blant voksne så er det primært barn som mobber. Men hvor lærer de det? Jo, de lærer det selvsagt av andre barn. Eller? Hvem lærer de andre barna det fra? Etter at jeg startet med å virkelig tenke på dette med mobbing så har jeg kommet på noe. Jeg tuller mye med Frøya. Blant annet så trykker jeg nesa hennes oppover og spør om hun er dattera til Carl i Hagen. Er det mobbing? Ja, det tror jeg faktisk det er så det skal jeg slutte med. Det er aldeles ikke vondt ment. Jeg liker Carl i Hagen! Men hvilke signaler sender jeg til ungen min? Lærer jeg henne å mobbe? 

Jeg la ut denne på facebook for en tid tilbake.

Vi lærer jo ungene våre å mobbe. Tenker vi egentlig over alt vi sier hjemme mens de små grytene med ører flyr rundt og er tilsynelatende i sin egen verden. Hvor mye får de med seg? 

Jeg tror ikke Frøya hverken kommer til å mobbe eller bli mobbet. Men sånn tenker kanskje alle foreldre. Jeg vet ikke hvilket brev som er verst å få i posten… «Ungen din blir mobbet», eller «ungen din mobber andre». Et mareritt uansett. Og hvem har ansvar? Lærerne? De har jo ikke sjans til å følge med i hver krok, hvert sekund. Er det oss da? Foreldrene… Hva skal vi gjøre da? Ta en prat??? Nei, mobbing har kommet for å bli. Med mindre alle bestemmer seg for å slutte umiddelbart, men det tror jeg ikke er gjennomførbart. Noe av grunnen til det er at mye av mobbingen forekommer uten at vi er bevisst på det som for eksempel Frøya sin nese og eks lederen i FRP. For en rar greie når jeg tenker på det.

Her er en annen rar ting jeg har tenkt på. Jeg kjenner en mann som en gang i tiden jobbet på en kyllingfarm i Polen. Jobben hans gikk ut på å mobbe kyllinger til døde. Det foregikk sånn her: Flere tusen kyllinger i en gigantisk binge. Alle vann og matkar sto på gulvet. Etter hvert som kyllingene vokste så ble mat og vannkar automatisk heiset oppover. De som var små og svake rakk ikke å spise seg opp før de ikke var høye nok til å rekke opp til næringen. De store ble større og de små ble mindre. Etter en kort stund var det enkelt å se de små blant de store. Denne mannen skulle da gå og samle sammen de små og slå dem i hjel. Ikke noe å ta vare på. Dette er en grotesk historie men den er sann. Vi kan ta diskusjonen om dyrevelferd en annen gang. (Alle dere som kjenner meg vet hva jeg mener uansett) Det jeg tenker på med denne historien er hva dette har gjort med han. Det er selvfølgelig mulig at denne mannen kan skille på rett og galt. Mest sannsynlig kan han det. Men allikevel tenker jeg at det skjer noe i underbevisstheten. Åtte timer om dagen, fem dager i uka på jobb og oppgaven din er å knerte de som er små og svake og faller utenom systemet. Kan det være sånn med flere av oss? At vi igjennom underbevisstheten lærer oss og dermed lærer barna våre at det er greit å behandle de som er annerledes på en dårlig måte…. Skummelt.

Jeg vil dele en historie. Jeg har spurt den det gjelder om det er greit å ha det med i en blogg og fått ja. Den klassen jeg gikk i på barneskolen har bestemt seg for å ha klassefest. Det har selvsagt blitt opprettet en gruppe på facebook og en felleschat. Planleggingen startet og gikk sin gang. Jeg personlig har ikke det største behovet for en slik fest, men har ikke noe imot det heller. Noen husker hvor de var når Oddvar Brå brakk staven. Jeg kommer i resten av mitt liv til å huske hvor jeg var da jeg tittet innom facebook og fikk se denne meldingen. Jeg ble helt satt ut. Jeg ble nesten litt svimmel. Heldigvis var jeg hos en person som jeg kunne snakke om det med. Jeg visste med en gang at det ikke var meg det var siktet til. På den annen side vet jeg med sikkerhet at jeg ikke gjorde noe aktivt for å stoppe mobbingen heller. Det ga en sur følelse i magen. Hva i all verden hadde blitt sagt og gjort som satt så godt i? Mobbing som sitter i! 25 år etter???

Dette er to bilder fra to forskjellige pm’er. Det øverste er et bilde fra klassechaten og det under er et bilde fra chat med meg og vedkomne som ble mobbet. De to øverste og det nederste feltene er fra personen som ble mobbet. Det nest nederste var fra en annen i klassen som forsøkte å oppmuntre.  

To av medlemmene i felleschaten forlot samtalen. Jeg lurer på hvorfor.

Dere leser at jeg var et lyspunkt. Det er hyggelig det, men det føles ikke akkurat sånn. Hvorfor var jeg et lyspunkt? Fordi jeg ikke mobbet aktivt? Var det alt som skulle til? Det er utrolig trist. 

Det siste året har jeg jeg vært vitne til mobbing ved tre anledniger. Den siste gangen tok jeg affære og gjorde noe aktivt for å stoppe mobbing. Det skulle altså ta 35 år før jeg forsto. Og nå forstår jeg enda mer. Jeg tenker på den tiden for mange år siden hver dag. Og jeg var ikke en av mobberne en gang. Jeg håper de andre fra klassen kjenner på det samme. Vi får selvsagt ikke gjort om på det som har skjedd, men vi kan gjøre noe nå. Jeg kommer ikke til å gå på den klassefesten. Det er ikke mye, men da viser jeg i det minste med handling at jeg tar avstand fra den som skjedde for 25 år siden. 

Det hevdes at en av grunnene til mobbing er at gruppen tvinger frem mobbeofferet sin egen, indre kraft. Jeg håper at det stemmer. 

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg skal i hvert fall tenke meg mer om heretter. -Og være mer bevisst på hva jeg sier mens det er barn tilstede. 

-Anita-