Grisete svineri!

Ting tar tid og jeg henger etter med det meste. Denne bloggen ligger jeg bare et halvt år på etterskudd med... Det var vel ikke den steka som var gratis som var det viktigste men jeg hadde virkelig lyst til å sette meg mer inn i dette griseriet som Line holder på med. Det er like mange meninger om dette som det er stri bust på en gris. Hva er økologisk? Hva er dyrevennlig? Og hvordan forholder vi oss til alle lenker som vi drukner i på sosiale medier? Hvem skal vi tro på? Skal dyr slaktes? Hvordan? Hvorfor? Kan vi spise dette nyforbannede dyret i det hele tatt?

Jeg vil starte med dama som driver denne grisesjappa. Line kan vel fremstå som både krass og stram med et hundehold med faste rammer og streite avtaler. Jeg har blitt godt kjent med to av hundene og jeg har fulgt de to andre på avstand. Snille, trygge, flinke, fokuserte, rolige dyr med et samlet hodet. Eller... rolig var vel å ta helt av. Når du viker lillefingeren for en border collie så slipper du løs det glade vanvidd. Ulla er intet unntak. Og Lisa... Når en labrador kjenner ferten av noen som kan spises.... eller ikke spises... -så kan det minne om en syklist med dyrt utstyr gjennom Svinndalskogen en grytidlig morgen. Som en bulldoser som ikke tar hensyn til noen. Ikke en gang seg selv. Å være rolig er ikke alltid å være rolig, men jeg tror dere skjønner hva jeg mener. Flotte dyr.

Hvorfor jeg skriver om bikkjer? Bare for å illustrere dyreholdet på denne ikke-økologiske gården øst i Rakkestad. Det var sauer der da jeg ble kjent med Line. Etterpå har det tilkommet både, alpakka, gris og ku. 

 

Økologisk landbruk er bra se. Løse dyr i store binger. Store tempurmadrasser med satenglaken som bare Freddy Mercury kunne misunt dem. Eller er det kanskje ikke helt sant? Er det bare fôret som er forskjell? Slaktemåten? Neida. Dyra må dø for at vi skal kunne spise dem uansett, tro det eller ei. Strøm? Bly? Kniv? Bryr det oss? Hva er viktigst? At dyra går ute og graver i jorda, leker, springer og er lykkelige eller er det øko stempelet på plastikkpakningen når kjøttet ligger i kjølehylla på lokalbutikken?

Jeg er selv født og oppvokst i grisebingen. Bestefar var grisebonde og drev med smågris. Det betyr at han fikk små griseunger som han skulle fø opp til de ble slaktegris for så å ringe slaktebilen når de var store nok. Han levde av disse dyra. Jeg kunne skrevet en avhandling om den tiden men det er ikke han det handler om nå. Jeg vil bare dele et lite minne for å illustrere på en annen måte at de evner å ha et stort hjerte for dyrene sine disse grisebøndene. Det var en tid der alle hadde tid.... så kom tiden hvor ingen hadde tid. Da sprang ikke grisene fort nok opp på lastelemmen og sjåførene hadde skaffet seg en aldri så liten strømpistol. Den gjorde ikke annet enn å gi et lite støt, men bestefar ville det ikke sånn. De grisene som skulle bli mat på norske bord, som han hadde gått i flere måneder og klødd bak øret. De grisene som gjorde at han selv kunne ha til salt på maten. De skulle ikke strømmes. De skulle tusle i sitt eget tempo opp lasteplanet. De skulle få tid til å stoppe og kjenne frisk luft. De skulle få tid til å kjenne betongen forsvinne sakte under beina og bli til en vuggende lastelem. Bestefar bivånet el-sjokkene noen ganger før han selv grep pistolen og ga sjåføren et lite piff der sola aldri skinner. Den sjåføren kom aldri med strøm igjen. Sånn er nok flere av dem... De derre grisebøndene. Jeg vet ikke hva Line hadde gjort i en liknende situasjon men jeg tipper hun hadde tenkt mye likt som bestefar.

Line har som nevnt sauer også. Og får telefoner... -«Hvordan blir dyrene slaktet? Kan vi kjøpe dem i live?» Halal er selvsagt ikke et tema så hun svarer så genialt som: «Ja, du kan få kjøpt Halalslaktet gris.» Da blir det stille i andre enden ;)

Hva gjelder slakting på normal måte i Norge i 2016 så kastet jeg et spørsmål til en slakter på vennelista mi på facebook. En kjenner jo folk :) Takk Ove 

 

Konklusjonen min må være at det er viktigere at dyra lever et fritt og lykkelig liv enn øko stempelet i butikken. Skal du spise god, norsk, godt behandlet gris så ta en tur til Eng gård i Rakkestad. Bli med på grisekafeen, kjenn på lukta, hils på dyra og tenk en grisete tanke mens du nyter ribba ;)

Jeg dedikerer den siste bloggen på denne siden til Line og dyra. Jeg har fått meg et nytt opplegg i gave :) En hjemmesiden denne gangen. Fortsatt sirkus Nordtug selvsagt ;) sirkusnordtug.net om du fortsatt vil følge :-)

Takk for nydelig gris Line :) <3 Og takk for at du produserer suveren mat, være seg gris, ku eller sau.

-Anita-

I forbannelsens lyse mørke

"Hadde jeg visst hva jeg gikk til så hadde jeg ikke dratt". Sånn startet forrige innlegg. Den gangen gjaldt det e halvgammel kjærring som var klar for heimevernet og forsvaret. Jeg kunne startet med den samme setningen nå. Det stiller seg i rekken av idiotiske ting jeg gjør og jeg handler i god tro. Alltid. (Ikke at hv var idiotisk da... Det er noe av det lureste faktisk :) )

For cirka to år siden så begynte jeg å gnåle om ny hund. Shot'n begynner å bli gammel og tanken på å være uten hund gir meg en type angst som er udefinerbar.

Per engasjerte seg svært lite før han så en australsk gjeterhund i aksjon på tv. "Åhh, det var en fin hund, lyst på sånn jeg!"

Da blir det vel sånn da.
Jeg var nesten på vei til Belgia for å kjøpe valp men noen ville det annerledes.
Dagen etter ble det delt en lenke på facebook med en Aussie hund som skulle gis bort.
For å gjøre en lang historie kort så overtok vi henne.
Jeg vet ikke om jeg skal grine eller være forbanna. I dag har jeg drevet med begge deler.
Hvilke idioter kjøper seg en Aussievalp og stenger henne inne på et vaskerom i et år??? Bare la vær! La være og omgåes dyr i det hele tatt! Sikkert lurt å la være å omgås mennesker også.
Nei, jeg skal ikke være dømmende akkurat nå, men jeg blir lei meg, forbanna og sår. Det var en ungdomsgjeng som kjøpte Aussie, så ble hun omplassert videre og videre. Det siste paret hun var hos er nydelige mennesker. De ville henne alt godt og gjorde hva de kunne, men det var ikke nok.
Jeg var sikker på to ting. At det skulle ta tid og at det kom til å gå bra.
Jeg kontaktet Lisbeth som er min guru i hundeverden. Hun har vært opptatt en stund nå men mens jeg skriver nå så får jeg melding. Vi skal møtes kl 13.00 i morgen lørdag.
"Det er bare å avlive begge bikkjene og hesten. Jeg skal aldri ha dyr mer." Jeg gråt. Vi var på vei til Sverige for å handle og jeg knep igjen øynene så ikke Per skulle se tårene men han så dem."Ikke ta sorgene på forskudd" Jeg luftet og svelget den destruktive sorgen.
Vi var innom fem butikker på syv minutter og noen solstråle var jeg neppe.
Jeg er vel en sånn person som ikke trenger nærhet støtt men kan si fra om jeg trenger. På vei hjem trengte jeg det. Uten å si noe fikk jeg en hånd og holde i.
Forbanna dyr og møk. Jeg har pr nå hatt syv hunder. Jeg har avlivet fem av dem. Sykdom og alder har vært grunnen. Hver gang har jeg kommet et år for sent. Hva skal til denne gangen da? At Aussie biter en unge? At gamle Shot må støes eller pumpes piller? Jeg er så lei. Lei av å spille gud over dyr.
På den annen side gir disse dyra så mye glede. Frøya er syv år og har blitt rå på å håndtere dyr. Hun opplever gleder og vokser med oppgavene.
Per har aldri hatt hund men elsker Shot og har blitt glad i Aussie. Han var vel primus motor for å ta over henne. Han er full av kjærlighet han, men så ikke det store bilde denne gangen. Han har vært irritert en stund. Det er vanskelig å få folk på besøk og redselen for at hun skal bite er stor. Hun ødelegger livet vårt. Den lille, skjønne skapningen ødelegger idyllen og er en klamp om foten. Så her sitter jeg. Jeg visste hun kom til å bli mer enn en håndfull, Frøya har bundet seg til henne, Per er sliten, Shot er sliten og de gamle (gode) eierne hennes følger meg på facebook.
Vi bestilte time hos Morten Hassel. En mann jeg fikk et bankende hundehjerte for en tid tilbake.
Vi møtte opp mest for å starte en prosess som fikk finne sin egen vei senere på dagen. Opplevelsen var abnorm og surrealistisk. Hun fikk totalt panikkanfall inne på kontoret. Det luktet angst (Ja, jeg har kjent den samme lukten av mennesker med angstanfall.)
Morten ville ikke bli bitt så munnbind ble påkrevd. Jeg holdt henne og svettet og gråt og blødde. Per satt med store, rolige øyne og så på. Vi visste hva vi måtte gjøre. Vi gjorde det ikke. Vi elsker henne men vi kan ikke ha en hund som biter.
"Jeg kan ta tester og sende inn. Det blir dyrt men jeg gjør det om dere vi"!. Begge hadde fulle visakort så det handlet nok ikke mest om likvide midler. Så fortsatte han... "dere bør bruke pengene deres hos andre enn meg." Jeg har drevet med hund i tjue år og vet om tre dyrleger som er like ryddige og nøkterne. Jeg gråt og prata litt til mens Aussie jobbet med oppvåkningen. Hun måtte utsettes for en sedasjon for at dyrlegen i det hele tatt skulle få tatt på henne. Hun sov. Hun så dø ut. Jeg visste da at dette var det neste bilde som vil bli tatt av henne om ikke noe forandres. Det neste bilde vil bli av en dø, ung, frisk hund. Nå skal jeg menge meg med de på facebook som har for lite å gjøre: Fuck dere som kjøper en valp fordi den er pen for så å stenge den inne på et vaskerom det første året. Fuck dere som skaffer hund uten å ha peiling. Fuck dere som frarøver en liten valp all lek og moro og opplæring. Fuck dere. Vi som har litt peiling orker snart ikke mer av deres dumhet og egoisme.
Jeg sitter nå med en ødelagt hund som kanskje må dø! Deres skyld! O
Jeg vet ikke om jeg er mest sinna eller mest lei meg. Jeg gråter mye i hvert fall.
Av Per og meg så er det jeg som kan hund. Allikevel har dagens forslag og fremtidsplan kommet fra Per. Jeg er vel for sint tror jeg. Aussie lever og det gjør vi også. Og av verdens idioti er vel livet til en hund ikke noe verd men for oss er det jo verd gull. Hun kryper inntil Shot og søker trygghet. Hun kryper inntil oss og søker trygghet.
Vi lovet det vakre, unge paret som hadde henne før oss at vi skulle gjøre alt i vår makt og det skal vi. Men alt har sin pris. Jeg vet at flere gråter nå.
Jeg har alltid fått høre at jeg er penest når jeg gråter for da er de blå øynene helt blanke. Aldri så ille at det ikke er godt for noe :p I ironien liksom. Som vanlig :p
Vi har hatt noen samtaler i dag. Til tross for at jeg vet at hunder ikke skjønner tirader. Det går an å prøve...
Hun må ha opplevd noe forbanna dritt denne lille som er livredd folk. Det eneste som skjer nå er bare trygghet. Shot ligger og er muggen, Per spiller dart og jeg skriver og gråter. Aussie er innom og tørker tårer og alt er trygt. Det er bare oss.
For første gang på lenge i dag har jeg i forbannelsen laga en dritgo fiskesuppe og heldigvis er det sunt å gråte. Men alt bunner i sinne på uansvarlige mennesker.
Folk kommer med deilige trøstende ord <3
I morgen skal vi møte Lisbeth og vi har ikke gitt opp. Selv om jeg ikke føler det er lenge til. Hvem beholder en hund som biter. I redsel. Dette er min første skikkelige sinnablogg. Håper det blir den siste.
-Anita-

Og hvis noen lurer på mangel på bilder så kommer de i kommentarfeltet på facebook. For den nye pc,n skjønner jeg for lite av. Dette får Anne fikse opp i.

En test

En test