Selve forløsningen!

Så var det dette vannet da. Som verken kom eller gikk. Det skal svært mye til at bloggen fortsetter å ta for seg livet mitt i kronologisk rekkefølge, men etter i går føles det naturlig å ta for seg selve forløsningen. Hvor var vi? Jo, 3 dager unna å ikke kunne tørke seg bak. Jeg er 1,80 høy og bærer vanligvis rundt på ca 100 kg morro. Greit nok det. Litt leit for knærne, men tjukk og glad.  Blå øyne, myke lepper og ører som ligger pent inntil hodet. Det var i hvert fall det min mor pleide å si. Den gangen vi prata sammen. Ja, ikke det med leppene altså. Det har kommet i senere tid. Men denne vekten… Jeg gikk opp nesten 30 kilo på disse månedene og med mine vanlige 100 så veide jeg altså like mye som en nyfødt elefantbaby! Intet sjarmerende ved det.

Ringe 113? Nei, hvorfor det? Vi ventet jo på dette vannet. Ikke en eneste gang på de 9 månedene slo jeg opp i en bok eller på en nettside som omhandler svangerskap eller barsel. Ikke interessert. Ungen skulle vel ut og etter det jeg kunne skjønne var det bare en vei og det var ikke den Bergenske Kongevei for å si det sånn. Såpass var jeg med.

Jeg trengte ikke noe hundepass heller. Jeg skulle bare inn å føde også rett hjem igjen. Shot ville greie seg i de timene dette skulle stå på. Jeg tok han med i bilen…???... Heldigvis fantes det klarere hoder rundt meg på daværende tidspunkt. Shot ble hentet i garasjeanlegget på A-Hus.

Nå har vi kommet til kvelden den 28. august. Ubehaget var totalt og det var sikkert smart å dra. Men var det for tidlig? Vi kunne visst risikere å bli sendt hjem igjen. Det falt ikke den vordende far i smak å finne ut hva denne 130 kilos Brugla var i stand til å iverksette av leven om hun ikke fikk den inngangsbilletten hun følte hun hadde krav på. Lang setning ja, men ikke like lang som fødselen. Selv om jeg slett ikke var interessert i dette temaet så var jo mange andre det. Den ene etter den andre ønsket å dele sine fødselshistorier. Jeg er strengt oppdratt så jeg lyttet og smilte og kom med en og annen: «å jasså, sier du det?», «Oj, du verden», osv…   Dette er det eneste jeg husker fra alle som ville berette om eget svangerskap og egen fødsel: «Jeg kunne komme til å bli sendt hjem om jeg kom for tidlig.»

Inn bar det. Av en eller annen merkelig grunn skal man GÅ på egne bein så mye som mulig når man er gravid. Flott for blodet og gode greier. Men når man kommer på innsiden av skyvedørene og inn i lukten av sykdom så skal man sitte. I en rullestol. Uaktuelt. Jeg gikk! –Bort til heisen. Fant rett etasje og gikk bort til skranken. Jeg er glad det ikke fantes bilder av meg fra den turen. Jeg var IKKE fornøyd! Jeg fikk utdelt et rom og der skulle jeg være til dagen etterpå. Det var tv der så ok. Jeg rigget meg til, det kom ikke til å skje noe i dag. Jeg ble benådet av en av hvitfrakkene så jeg slapp å dra hjem. Jeg sendte hjem Kenneth! «Dra hjem og ta deg en dram!», mente jeg. «Du er vel sliten nå?» Han sa imot noen ganger, men resignerte til slutt. Da ble jeg sur fordi han dro. Reise fra meg på den måten! Uhørt! Jeg ringte og ba han komme tilbake… Dette var første gang på leeeenge at jeg fikk høre et «Nei!». Han var sliten og kunne tenke seg en natt alene i senga! Hvaaaa????? Var det ikke kost å dele seng men et elefantbarn? Som måtte tisse hver annen time hele døgnet? Som lagde et sirkus hver gang hun skulle opp og ned av senga? Var ikke dette romantisk og pirrende. Pussig fyr.

DA starta det! Vannet! Det kom ikke en liten søt pytt som man ser på film, hvor den gravide pytter på en søt liten sko med halvhøy hel. Nei, det kom mye. Først rant det igjennom madrassen i senga. Jeg reiste meg og dermed kom en flod til! Kanskje det var syndefloden? Jeg ringte til Kenneth og fikk da rett i hvor vanvittig det var å dra fra meg. Jeg tror han brukte 8 minutter fra Trosterud til Lørenskog. På vei inn i dusjen kom det nok en flod, og i dusjen kom resten. Trodde jeg. Fikk vel på en bleie før jeg visstnok måtte hvile litt! Beina høyt og alt det der. På vei til senga kom både bekker og elver. SERIØST??? Nei, nå måtte jeg inn på et annet sted. Et annet rom. Sikkert et våtrom, tenkte jeg. Men jordede stikkontakter. Oj, Nei, Nå ja… Nå skulle det sprikes! Men først en liten pause på et rom hvor jeg kunne høre lyden av skrikende, fødende kvinner. Sikkert så jeg skulle vende meg til tanken. Og takk for den.

Beskjedene til legen var klare og de var to i tallet: 1) Gi meg all dop jeg kan få! 2) Jeg skal ikke ha noen nyfødt, blodig kladd full av navlestrenger og bæsj oppå magen min.

1,2,3, Fød! Nå er vi på nattskiftet. En søt, lugn, hvitfrakkdame som serverte dop og trøst! Helt fint. Men så måtte det hardere saker til så da kom en annen hvitfrakk med en flott nål. Lang og tykk. Den skulle inn i ryggen med beskjed om at jeg måtte sitte stille så han ikke bommet. Mange nerver i ryggen. SITTE STILLE, HVA DA??? Jeg holdt jo på å dø av smerter. Jeg trodde hele underlivet skulle falle ut noen timer der. 17 stikk og der satt’n gitt. Uproblematisk. Ikke noe vondt med en nål på størrelse med en rottehale inn i ryggen. Hjalp det da? Jeg merka ikke noe. Annet en smerte. Det jeg følte fra Epiduralen og frem til vaktskiftet var stort sett skriking og smugdoping. Jeg fikk nemlig holde denne lystgassmaska sjøl. DET var noe av det beste jeg hadde opplevd på lang tid. Alt ble bare grått og fint. Eller gråere og finere.

Før jeg visste ordet av det lå jeg der med tre, fire hvitfrakker mellom beina. Kenneth satt på min høyre side som seg hør og bør med et arsenal av våte kluter. Jeg har opplevd mye rart i livet, men jeg husker at jeg tenkte på denne mannlige hvitfrakken som hadde et helt bord med leksaker i stål. Tre stykker sto og så på. Ugreit og motbydelig. Hverken mer eller mindre. Frøya ville ikke ut. De prøvde ulike metoder, men hun forble inne i varmen. Nå skrek alle. Jeg skrek til legen «husk at den ungen IKKE skal opp på magen min!» han skrek tilbake «Kan du snart holde kjeft så jeg får jobba?» De fikk henne ikke ut. Jeg hadde visstnok fått servert en liten overdose av ryggrotta, så jeg evnet ikke å presse. For en sjuk opplevelse. Kenneth var hvit, jeg var rød og legen var lilla. Kaos. Plutselig la Kenneth seg over meg så jeg ikke skulle se noe. Han visste at det var alvorlig. Jeg prøvde ikke å dytte ham bort. Noe ble dratt ut av meg og kastet oppå meg som slakteren kaster kjøttstykker. Men hva var dette da? Hvor mange ganger måtte det sies? Var dette en evneveik lege? «FJERN DEN UNGEN!!!!!» Denne gangen var det Kenneth sin stemme jeg hørte. Også ble det stille. Veldig stille. Skulle det ikke være noe grining nå?? Hun pustet ikke! Jeg lå fortsatt og ropte til legen og ga ordre… ??? Han hadde ikke tid for han prøvde å få fart i denne livløse kroppen.

Barnegråt. Ikke mye og ikke høyt, men litt. Nok. Opp i en miniatyrseng og full fart ut, mens jeg så bakhodet til en 190 høy fyr med blankpolert skalle.

Jaja, så var det oss da. Jeg og sammensyersken. Nål og trå, her skulle snurpes. (Hun gjorde forresten en meget god jobb, sammensnurpersken). Klokken var 08.30 på morgen den 27.8.2009. Jeg var sulten, tørst og sliten. Ungen var ute. Jobben var gjort. Det holdt på å gå galt, men det gikk bra. Det er det viktigste.

Dette er ingen spesiell fødehistorie, men den er min og den kommer aldri til å gjenta seg. Det koster 6000 kroner å sterilisere seg på Sarpsborg sykehus. Kvitteringa ligger i skuffen.

Den lille, deiligste kroppen jeg vet om ligger bare noen meter unna meg og sover. Jeg skal også sove.

Hårstrikk, rosin i navlen og sokker fra Posten.

-Anita-