Basiskurs, første døgn

«Det er viktig å bæsje i felt.» Kroppen bruker nemlig 70 % på å varme opp tarmen. Eller var det 90? Uansett… Litt som i livet ellers hvor vi bruker energi på dritt. 

Jeg var sikker på at kurset var lagt opp til halvgamle, halvfeite kjærringer. Men jeg møtte en 19 åring og de resterende 3 var i midten av 20 årene. Der gikk jeg på en smell. Men søte jenter… Og morsomme. 

Jeg var helt klar da jeg dro. Og tøff i trynet. Og som vanlig sikker på at dette var noe jeg kom til å klare. Jeg tror alltid at jeg klarer alt. Selv om jeg får det motbevist gang på gang. Naiv eller smågal. Eller kanskje jeg bærer på en udefinert diagnose? Hvem vet hva som skjuler seg…

Vi fikk servert kaffe av porselenskopper og ferdig smurt baguett. Jeg var ikke sulten men var ganske sikker på at det ble dårlig med mat resten av helgen så jeg spiste hele. Vi fikk utlevert utstyr og fikk en kort innføring om helgen. Men at instruktøren bar på hemmeligheter visste jeg. Jeg har kjent henne i mange år og vært på kurs med henne før. Fra første sekund var jeg innstilt på at det plutselig ville komme til å skje noe. En eksplosjon, en ulykke eller noe annet. Jeg så meg over skulderen ja. 

Etter møtet på fremmøtelokalet tok jeg en siste tur innom poselenspotta. Jeg skulle egentlig hatt mensen for over en uke siden men kroppen min sparte blodsølet til jeg var uten vann og såpe. Smart.

«Pakning på!» og marsjer avgårde. Vi gikk på rekke som små tinnsoldater. Eller flittige maur. Jeg så oss utenfra som jeg pleier og vi var fem små, grå mennesker som frivillig hadde meldt oss til en slags pussig tjeneste. Ingen visste vel sikkert hva vi skulle, men med store øyne og en forventningsfull kropp labbet vi i vei. Vi var nå søte da :) Hvis man ser det store bildet.

Siden vi hadde blitt fratatt telefonene hadde jeg ingen anelse om hvor langt vi hadde gått eller hvor fort eller hva klokka var. Deilig, men uvant. Kontrollen var det bare å legge på hylla. Min tidsskjebne var i andres hender. Etter noe jeg vil anta var ca 2 kilometer stoppet vi ved et vann og fikk beskjed «pakning av!». En varebil og en MB eid av forsvaret kom med resten av utstyret vi skulle bruke. Det var på tide å få opp teltet. Eller sette bivuakk som det heter på militærspråket. Dere som kjenner meg vet at så fort jeg slår leir blir det kaos. Om det er på ferie eller på jobb eller om jeg bare skal innom på en kaffe så går det nøyaktig 80 sekunder så flyter tingene mine rundt hele. Det gikk altså ikke her. Jeg har dratt glidelåsen på sekken opp og igjen så mange ganger at jeg har fått åpne sår på fingrene. Lukkes for hver ting som hentes eller legges ned. Jeg ser poenget. Tenk om alle hadde vært som meg. Da hadde verden blitt gal. Galere enn i dag. 

En av tingene jeg hadde gledet meg til og psyket meg opp til var maten. Eller mangel på mat. Jeg trodde jeg skulle få utlevert noe som i mitt hode minner om tørket lever vi gir til bikkjene. Pakkedato: 1900 pil og bue. Der tok jeg så feil jeg kunne. Feltrasjonene besto av god og MYE mat. JEG orket ikke alt. En eneste gang. 

Innføring i multifuelbruk og primusopptenning. Eneste måte for varmt vann og varme. Ingen panelovn eller vannkoker å finne. Ikke lette jeg heller. Jeg var klar for å svette om dagen og fryse om natta. Og sultfølelse og blod og tårer og gjennomvåte, leirete klær. Det var det jeg håpet og trodde. Jeg er veldig glad det ikke ble så ille. Det var greit nok som det var tenker jeg nå i ettertid. Den store kjeften min i forkant av opplevelser bør jeg jobbe litt med. 

BC’n skulle settes opp. Bæsj & Carry. Drit i en pose og lev godt med det. I og med at jeg er opptrent til å holde meg lenge og at jeg sliter med offentlig driting så fikk jeg ikke benyttet den. Jeg hadde nok med blodproppene mine. Ikke at jeg er sjenert i noen stor grad men akkurat den type blod trenger jeg jo ikke å smøre rundt. Diskresjon var enkelt da, med så få mennesker. 

Hvert sekund ventet jeg på overraskelsen, men når den ikke hadde kommet til vi skulle legge oss var jeg sikker på at den kom på natta. Vi ble nok vekket til smell eller skrik eller begge deler. Minst. Men ingenting kom. Annet en gørhardt underlag og kulde. Og smerte. 

Jeg hadde gitt beskjed om at jeg hadde med smertestillende på grunn av armen og skuldra. De pillene prellet av, derav hersker ingen tvil. Jeg hadde mest lyst til å røske av hele armen. Jeg tror ikke selv at jeg sov stort men noe må det ha vært for alle kunne informere meg om desibelen på snorkingen min på morran. De trengte ikke det for den vet jeg om. Har fått meg en del albuer i siden i løpet av åra. 

«Opp og ut av teltet!» Jaja… Noen skulle skifte truse og andre dro opp våtservietter. Jenter på tur det se. Måtte jo pønte oss litt. «Dette går ikke! I morgen må dere være mer forberedt og komme dere ut av teltet fortere!» Felthygene er viktig men til korrekt tid. Ikke når som helst. Jeg prøvde meg på en spansk en og tok med klærne ut. Det var selvsagt uaktuelt. Klærne skulle være på, støvlene knytt og alt pakket og ryddig. Like lett som å drite på en bøtte midt på blomstertorget i Fredrikstad en lørdag formiddag. 

Jeg har skjønt etter hvert at jeg har noen begrensninger. Jeg greier blant annet ikke å gjøre ting raskt. En gang i tiden kjørte jeg som et svin men nå har jeg visst sluttet med det også. Jeg har gått fra å bli kalt «KubikkLaila» til «Prest». Bak rattet altså… Lørdag ettermiddag skulle vi løpe tretusenmeter’n. Særlig… Det er jo ikke langt, men det kommer an på øyet som ser. Jeg visste at jeg kom til å måtte gå litt innimellom. Og jeg sa det høyt og det var alle innforstått med. Dette var en individuell øvelse så jeg kom ikke med min treghet til å sinke noen, men jeg kjente at jeg gruet meg allerede fra morgenen.

Alt skulle nå pakkes ned igjen og vi skulle stå klare om tjue minutter. Kun en av oss hadde klokke på armen. Vi sto klare og forventningsfulle og fikk denne gang skryt for god innsats. Det var som å vinne i lotto. Så primitive ble vi altså etter bare noen timer ute i felten. Så var det ut å marsjere igjen. Allerede da hadde vi vært gjennomvåte av svette en gang som hadde tørket og som vi hadde sovet i. Etter ca 2,3 kilometer kom vi til skytebanen og der skulle vi være en stund. «Pakning av!»

Første leksjon var å plukke fra hverandre våpenet og sette det sammen igjen. Helt greit. Så skulle det skytes. Fint med en liten hvil for arm og skulder. Så feil har jeg aldri tatt før. La meg på magen og gledet meg veldig. Helt til jeg skulle plassere venstrearm på rett sted. Det var som å helle iskaldt vann på en verkende tann. Sinnsykt! Var hele skytingen over for min del? Jeg hadde bare lyst til å dra hjem. Jeg ble forbanna og lei. Smerte er bra det. Smerte kan være deilig. Men dette ble jo uholdbart og trist. Heldigvis var jeg der med verdens mest motiverende instruktør og en skyte-instruktør som visste råd. Jeg kunne jo bare holde venstrearmen sammen med kolben inntil høyre skulder. Fortsatt vondt men god smerte. Første serie med skudd havnet på galeien og siden har ingen sett den. Deretter ble det bare bedre og bedre. Etter den nest siste serien fikk jeg tilbud om å plukke ned skiva og ta med hjem. DET var kult altså. Hvis glasset hadde vært halvtomt så hadde det vært flaks, men glasset var halvfullt så jeg var god. Bedre enn tidligere i hvert fall. Vanskelig ikke å smile konstant. 

Det sto en utedo av plastikk ved banen. Jeg har aldri før vært så glad for et illeluktende edderkoppbefengt krypinn. Luksus på høyt nivå. Våpnene ble pusset og øvelsen var over.
Det føltes som vi hadde holdt på en god arbeidsdag men klokka viste seg å bare være sen formiddag. Helt pussig hvordan vi mister begrep om tid.

«Pakning på!» Etter nye 2,3 kilometer var vi svette for tredje gang og ankom ny teltplass. Et vakkert og idyllisk sted. Merkelig å tenke at vi var inngjerdet på et militært område. 

5 jenter, 1 telt. Teltstenger, plugger og en hammersak. Vi brukte nok fem ganger så lang tid som dagen før da vi fikk hjelp. Det ble mer fnising enn teltoppsett. Det kom selvsagt kommentarer på det. Hadde vi ikke fulgt med i timen kanskje… Heldigvis husket vi noe hver så teltet kom opp. Det var litt skjevt og rart og stanga midt i teltet kunne minne om noen med heroinknekk i knærne. Men det holdt. Tror ikke det var min skyld egentlig. Pia Pluggen kunne ta mye av æren her. Hun liker ikke å bli kalt det, men den vakre revydama er fra feil side av fjorden og har dermed ikke stemmerett. Dessuten… Så lenge jeg må leve med «Pølsa» må hun leve med «Pluggen». Sånn er livet. 

Vi var et lag på godt og vondt. Jeg kjente at jeg bidro med mye selv om jeg ikke er tjue år og rask. Det var en god følelse. Primitiv og god. 

Jeg vet ikke om kursets instruktør vil ha navnet sitt i denne bloggen, men vil hun det så redigerer jeg senere. Dette er en dame jeg har kjent i over tjue år. Hun var instruktør på ett av de første kursene jeg tok i regi av Norsk Folkehjelp. At hun er ekstremt kunnskapsrik har jeg alltid visst, men at hun også er en perfekt leder og et tvers igjennom godt menneske lærer jeg mer og mer for hver dag vi tilbringer sammen. Jeg har mye å lære av henne. Det er ikke noe problem å være skarp og kvass som hun er når du er en genial motivator og opptatt av skryt, belønning og humor samtidig. Jeg har aldri møtt makan til dame.

Grufølelsen for gåspringinga senere på dagen jobbet om kapp med tittinga over skulderen i påvente av den store overraskelsen jeg hele tiden ventet på og visste kom. Jeg visste ikke når eller hvordan men jeg visste den kom. 

På dette tidspunktet hadde vi svettet og tørket tre ganger og det var tid for primus og mat igjen. For tredje gang på et døgn pakket vi opp en feltrasjon inneholdende ca 1500 kalorier. 

Fortsettelse følger ;) 

-Anita-