Drøm eller mareritt?

Björn Afzelius dør og kystpartiet ble stiftet. Året er 1999 og jeg og min daværende samboer reiser en svipptur til Kiel. Jeg var lei ventetiden så vi måtte finne på noe så jeg ikke skulle bli gal. Gal av venting… Vi hadde bestilt en Rottweilervalp fra en kennel i indre Østfold. Dette var første gang jeg hadde bestilt valp på den måten og fikk beskjed om at de skulle ta røntgen for å se at det faktisk var valper inni der. Dette var en tispe som hadde «gått tom» før. Avtalen var å ringe oppdretter når vi returnerte fra Kiel. Den telefonsamtalen gjorde hverdagen grå. Hun hadde gått tom. Ingen valper!

Før jeg flyttet hjemmefra hadde jeg mast i flere år om ny hund. Helt uaktuelt med Rottweiler (før de kjøpte sin egen da jeg flyttet ut da… -annen historie). Jeg hadde jo allerede hatt hund i femten år, men nå hadde jeg lyst til å avansere. Trening og konkurranse. Jeg hadde lyst på en hund som var stor og som kunne brukes. Brukshund, valget falt på Rottweiler. Også hadde tispa gått tom…. Var vel ikke meningen jeg skulle ha noen hund da…

Noen dager etter denne telefonsamtalen kom jeg hjem fra jobb og fikk se en post-it lapp på speielen i gangen. «Ring dette nr: xxx xx xxx» I andre enden svarte en mann. Rune. Han drev visst oppdrett av Rottweilere på Hvaler utenfor Fredrikstad. HAN hadde valper. Vi avtalte at vi skulle komme ut å se på dem etter et par dager. Rune lurte på om jeg ønsket noe spesielt i en valp. Nei, ikke noe spesielt, men jeg husker jeg sa jeg ville ha den mørkeste tispa han hadde. Okay, han skulle merke seg det.

Jeg husker ikke detaljene, men han jeg levde sammen med, han som hadde hengt opp lappen i gangen… Ganske sikker på at det blei noe på han den kvelden. ;)  En drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. De neste dagene var uutholdelige. Timer føltes som år og jeg følte meg som en fire åring på lille julaften. 

Endelig var dagen kommet. Ut på Vesterøy. Der møtte vi to av de herligste menneskene, Rune og Katrina. Eiere og driftere av Infinitys kennel. Jeg må bare drive litt snikreklame her! BESTE FOLKA! DEILIGSTE BIKKJENE <3

Hvis jeg ikke husker feil så var det fjorten valper i kullet og tre tisper igjen. Jeg gikk inn i det reneste og peneste hunderommet jeg noen gang har sett. Jeg satt meg på huk, og der kom hun…  

«Denne skal jeg ha», sa jeg.

«Men det er ikke den jeg plukket ut til deg, du ville jo ha den mørkeste..?» 

«Ja, men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil ha denne. Hvis hun ikke er reservert.»

«Nei, det er hun ikke.»

Der startet vår reise. Min og Chanell sin. Lite visste jeg da om hva vi skulle få oppleve sammen. En hund er en hund. Det er vesentlige forskjeller mellom dem og oss mennesker. Allikevel følte jeg en enorm dragning mot denne hunden. Nå var valget tatt og vi dro hjem for å vente enda lenger. Valper skal jo hovedsakelig være åtte uker når de blir tatt fra moren.

Jeg hadde ventet på dette lenge. Jeg hadde brukt ventetiden på å lese bøker, prate med hundefolk og tilegne meg all den kunnskapen jeg greide. Jeg ville gjøre dette riktig. Jeg hadde jo hatt hunder hele livet, men dette var spesielt. Hun kostet mange penger, var en rasehund og nå var det seriøst. Alt lå til rette for en fantastisk fremtid med denne hunden.

Murphys lov var gjeldende. Alt gikk galt. Jeg gjorde alt rett, allikevel gikk alt galt. Drømmen var i ferd med å bli et mareritt. Hun ble ikke stueren, hun kom ikke på innkallinger, hun greide ingen øvelser.

Jeg ble frustrert, hun ble frustrert og ingen skjønte noen ting. Hun fløt på at hun var vakker! Hun var noe av det vakreste jeg hadde sett i hele mitt liv. Jeg hadde lest at man ikke skal vekke valper som sover. Chanell sov mye. Hun sov overalt og veldig ofte… Jeg stusset på om hun kanskje led av narkolepsi, uten at jeg visste om det finnes hos hunder i det hele tatt…Men jeg vekket henne aldri! (Jeg bare la meg ned på gulvet og nistirret på henne. Så fort hun åpnet så vidt på lokket, spratt jeg opp. "Hun er våken, hun er våken." Ja, NÅ var hun jo våken...)

Jeg bestemte meg for å søke hjelp. Jeg oppsøkte Fredrikstad og omegn brukshundklubb. Der ble jeg møtt av apekatter. Gamle, gretne gorillaer. Den typen menn som hadde Schäferhund og som mente at det ikke finnes andre hunderaser som er brukende. Litt som jeg tenker om Volvo… Eneste bilen…Er vel litt apekatt sjøl også da. Men ikke gretten. Aldri gretten :)

Jeg ble sett skjevt på fra de fleste. Jeg lærte fort at hundefolk er sære. Det er veldig ofte «meg og mitt» som er rett og bra. Ikke lett å passe inn som ung jente i dette maskuline Schäfer miljøet. Ikke som med de gamle gubbene i drosjenæringa, hvor det var mulig å flørte og le seg frem. Nei, disse var ikke interesserte i noe tror jeg. Med mindre det var en stresset, forvokst, sint hannhund av en Schäfer.

Så traff jeg Lisbeth! Hun hadde koll på gubbene som satt på krakkene og røyka med beista sine. Hun tok meg imot og vi pratet. Jeg fortalte om problemene med hunden og hun hadde løsninger. For hvert problem jeg presenterte, hadde hun minst tre gode løsninger. Sånne folk er bra!

«Kanskje hun er døv?»

«Hæ???» Hadde jeg kjøpt en døv hund? Nei, det måtte være feil. Jeg dro til veterinæren som kunne bekrefte Lisbeth sin mistanke. Chanell manglet en liten bit i mellomøret som jeg ikke husker navnet på nå. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke var så farlig med den manglende delen i mellomøret. Jeg manglet jo noen skruer… Kanskje vi skulle bli et morsomt par?

Jeg ringte Rune da jeg kom hjem og ble umiddelbart tilbudt flere løsninger. Selv om jeg var hundevandt var jeg en førstegangs hundeeier i dette tilfellet og oppdrettere så utfordringene jeg ville komme til å få. De kom med flere tilbud, men jeg ville beholde denne ubrukelige hunden. Jeg hadde mulighet til å ringe oppdrettere når som helst for bistand. Dette skulle vi få til. Lisbeth sto i andre enden og hjalp til med trening. Mye var ødelagt, mange dårlige energier og erfaringer. Men nå skulle vi begynne på nytt.

Jeg skal ikke begynne på nytt. Jeg skal fortsette på dette blogg innlegget, men det blir ikke før i morgen. ;) Sov godt så lenge :)

-Anita-