Hvorfor er
jeg ikke trøtt? Hvor kommer energien fra? Denne uken som har gått har jeg sovet
i snitt 5 timer pr natt. Er ikke det for lite? Hvorfor svimer jeg ikke bare av?
Merkelig.
Jeg sovna
riktignok i drosja i en stille time tidligere i kveld, men dog. Det er deilig
det, å sette på varmen, legge ned setet og vite at hvis det skulle skje noe på
eteren så vil den lille datakladden på dashbordet sørge for at jeg blir dratt
ut av de vakreste drømmer på en makaber måte.
Men den ene
timen er jo bare piss i havet. Jeg burde vært trøtt. Det er noe av det jeg har
tenkt på mens jeg har kjørt i natt. Det og mye annet. Det er tenketid
innimellom turene. Jeg har også formet et nytt blogginnlegg i hodet mitt i
natt. Det kommer til uka. Mange tanker. Mange opplevelser. Mange spørsmål. Jeg har nå kjørt mitt
åttende skift (tror jeg) på fem år. Samtlige av gangene har jeg savnet å leve
sammen med en drosjesjåfør når jeg har kommet hjem. Noen å dele opplevelsene
med. Noen som forstår…. Men nå har jeg dere. Og det er jo flott det.:) ;)
Dette blir
et innlegg utenom det vanlige. I natt har jeg kjørt tjue turer tror jeg, men
den siste utmerket seg litt. Jeg husker ikke fra tre til halv fire, men jeg
husker turene mine. På den turen som viste seg å bli den siste for denne gang
skulle jeg kjøre en mann som jeg kan tenke meg kan være femti år. Pluss, minus. Jeg
stoppet utenfor det riktige huset og et bustete mannehode stakk ut med beskjed
om at han kom snart. Ok, så spilte jeg vel litt wordfeud så lenge da.
Takstameteret rullet og gikk det. Etter vel fem minutter satt et noe mindre
bustete hode seg inn i bilen. Ja, resten av kroppen var selvfølgelig også med. «Unnskyld,
men jeg ble visst litt forsinket!» «Forsinket?» Undret jeg. «Vi hadde ikke
akkurat noen avtale!» «Nei, du vet hvordan det blir, sjåfør!» Javisst vet jeg
det. «Helt i orden det, kunde.» Nå drar vi! Han skulle ikke kjøres mer enn en
mil, men du verden for en samtale vi fikk plass til på de minuttene. Han
startet med å lure på om det var mye og gjøre. Han stilte også noen andre
meningsløse spørsmål. Jeg svarte etter beste evne og stilte meningsløse
spørsmål tilbake. Hvis det var sånn han ville ha det så greit for meg. Da han
stakk hodet ut av døra på huset første gang så sto det en dame bak ham, halvt klyngende
rundt livet hans så jeg regnet ut at det var lurest å prate som om de hadde
vært to. Dialogen kommer under her. Jeg er A og kunden er K. Velbekomme!
A: Har dere
vært ute i kveld eller?
K: Ja, både
ute og inne…
A: Hehe,
okay.. Var det mye folk ute?
K: Folk? Det
er folk overalt! Hehehe. Men vi var bare ute til midnatt. Nå har vi hatt sex i
tre timer!
A: Oj, så
flott a! Skal gjøres det å!
Jeg er ikke
nøye på det. Jeg vet jo at folk har sex og jeg vet at muligheten for at de har
hatt seg rett før de setter seg i drosja er stor. Likevel er jeg jo ikke sikker
og er fornøyd med det. Jeg trenger ikke vite. I det sekundet han sa siste ord i
setningen og mens jeg serverte en liten verbal klapp på skuldra tilbake kom
tankene. Hadde han vasket hendene? Munnen? Ehhh, resten av kroppen? Hans ansikt
var, siden vi satt i en bil, ikke mer enn femti centimeter unna meg. Hendene og
resten av kroppen var ikke noe lenger unna. Kjente jeg lukten? Skulle jeg
kjenne etter? Skulle jeg puste med munnen? Vanskelig å prate samtidig. Han
skulle jo ikke ta på meg, men jeg kikket på hendene hans og kjente at han hadde
delt litt vel mye. Klokken var på daværende tidspunkt 03.35. La oss sammen tro
at han ikke hadde brukt de trettifem minuttene til overs på klining, prating og
«etterpårøyking». La oss tro at han hadde sittet 35 minutter i badekaret!
K: Ja, du
vet… det er rart det der med den sexen…
Ehhh… Javel…
visste jeg hva som var rart med den?
A: Ja, rare
greier! Hva er det du synes er rart a?
Jeg åpnet
dermed Pandoras eske og kunne skylde meg selv.
K: Vi går ut
for å spise og drikke også blir dama kåt også må vi hjem! Det er jo bare å bli
med. Det er jo derfor jeg er ute egentlig. For jeg vil jo ikke noe mer. Det
blir jo bare som det alltid blir. Mye deilig klining og puling de første to åra
også er det slutt på det. Så begynner jeg jo å lete etter andre som vil…vil…vil…
A: Pule mer?
K: JA!!!
Akkurat
A:Skjønner
det…
K: Det er
bra du skjønner det sjåfør. Det går an å prate med deg! Flott! Hør her!
Oh My God! Nå
kommer det!
K: Jeg
forstår nemlig ikke poenget! Når jeg var tjue år og spanderte drinker på damene
på by’n trodde jeg jo det var om å gjøre å finne seg en dame og bli gift og få
barn. Jeg trodde det skulle gjøre meg lykkelig.
A: Men det
gjorde det ikke?
K: Nei, det
var som jeg sa moro i tre, fire år også var alt liksom over. Så hva er lykke
for meg?
A: Nei, det
vet jeg jammen ikke…
K: Hva er
lykke for deg, sjåfør?
A: Å kjøre
rundt på deg! (der ble det nittiåtte kroner i driks)
K: Er det
lykke å kjøpe nye klær? En ny dress.. nei. Er det lykke å dra på fisketur? Nei!
Nå var vi på
god vei. Han svarte på sine egne spørsmål. Interessant. Og tydeligvis finnes
det bare en av to måter å bli lykkelig uten dette sextjatet! Handling og
fisking. Intet håp for oss som ikke driver med noen av delene. Godt å vite. Han
fortsatte.
K:Er det
lykke å jobbe, betale regninger, spise og sove?
A: Jeg vet
ikke jeg, men det er jo det mange av oss driver med da…
K: I gamle
dager var folk sammen da. Alltid. Hvorfor er vi ikke det lenger?
Jeg foreslo
at vi kanskje hadde blitt altfor selvstendige. At vi ikke TRENGER noen lenger. At
vi greier oss selv.
Han sa seg
enig, men hadde mer på hjertet…
K: Jeg er
lei puling også egentlig!
A: Ja, så er
det jo bare å la være… eller?
K: Joda, men
noe ska’n jo drive med. Også tror jeg det er sunt! For kroppen.
A: Ehhhh… Ja…
K: Tror du
på et liv etter døden, sjåfør?
A: Ja, det
gjør jeg!
K: Hva tror
du skjer med oss?
A: Mener du
om det blir noe puling?
K: Hehehe,
for eksempel…
A: Nei, det
tror jeg ikke, men det blir sikkert mye annet kult.
K: Har du
barn sjåfør?
A: Ja, jeg
har en datter på tre år.
K: Jeg har
tre barn.
A: Okay…
Kanskje det er lykke for deg? Noen mennesker lever jo for ungene sine…
K: Nei, det
tror jeg ikke. De er jo egne mennesker. Jeg kan jo ikke leve for eller igjennom
dem.
A: Nei…
K: Nei, du
må skjønne at jeg er et eget individ. Jeg har jo egne tanker og følelser og
behov. Det skjønner du?
A: Ja….
K: Dette er
viktige spørsmål. Det vi snakker om nå. Hva som er lykke. Jeg lurer på hva som
er lykke…
A: Ja, jeg
skjønner at du lurer på det, men kanskje det er det samme veldig mange andre
også lurer på. Kanskje det ikke er noen riktige svar.
K: Jo, det
må det være
A: Og du
tror jeg har dem?
Nei, det var
han aldeles ikke sikker på. Nå var vår lille reise snart slutt. Jeg hadde
sluttet og tenkte på den eventuelle håndvasken for lenge siden.
K: Må jeg
ringe henne i morgen?
A: Det vet
jeg ikke… Sikkert smart…
K: Men da
blir det bare mas…
A: Så lar du
bare vær…
K: Ja… Inn
til høyre her… her bor jeg.
A: Ok.
Vi stoppet.
Jeg fikk penger. Kontanter. En femhundrelapp. DA kom jeg til å tenke på
håndvasken igjen… hva skulle jeg gjøre? Be om hansker først? Nei,nei… Jeg har
jo tatt i så mye rart, det var jo bare å ta imot. Så skulle han ta meg i hånda
og takke for turen. Vææææ…. Ehhh… Jaja. «Jo, selv takk!» OGSÅ skulle han ha en
klem…. Han var aldeles ikke ufin. Ingen fremstøt på hele mila. Jeg holdt pusten
og la panna mot tinningen hans. Det hele varte ett hundredels sekund. NÅ var
han fornøyd. Kanskje det var lykke for ham? En panne/tinning klem fra en
avdanket drosjesjåfør. Jeg sa det ikke høyt. Vi hadde akkurat satt på lokket på
esken.
Jeg hadde ikke sett på ansiktet hans. Den tid jeg så på han var det
hender og munn jeg var opptatt av… Det var en pen mann. I pene klær. Et helt ok
hus og en grei bil utenfor. Tre barn og etter alder å dømme kanskje barnebarn. Han
hadde akkurat vært på vift, hadde råd til hyggelig driks. Og han lurte på
hvordan han skulle bli lykkelig. Kanskje vi alle bør lure på det? Eller kanskje
han bør lure litt mindre…
Kjære K! Jeg
håper du finner lykken. One way or another!
Og angående å ha spørsmål som jeg startet med her... -jeg er visst ikke den eneste med spørsmål ;)
Ship o hoi
-Anita-
Hehe,det var som å høre mange av dem turene jeg hadde med fulle folk i drosja i 12 ÅR,takk og pris for at jeg er ferdig med DET surret....Heldigvis 10 år siden jeg slutta med drita fulle folk...Da er det Myyyeeee bedre og kjøre pakker med POSTEN,for dem slipper man å prate med..hehehe...men uansett ,sånn er livet for en drosje-kusk...
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHerlig.....
SvarSlettHar hatt mange timer bak rattet ALENE gjennom årene.
Men måtte stile de samme spørsmålene til meg selv. Uten egentlig få få noen skikkelig svar.
Lykken blir vel kanskje noe av det man gjør den til...
Ler godt, igjen. Hvis en god latter forlenger livet må jeg bli mange hundre år hvis jeg fortsetter å lese bloggen din. Stå på !!!
SvarSlettDette var knall bra skrevet,moro å lese.Har vel hatt mange sånne episoder gjennom årene vi.Lykke kan være så mye vettu.Gleder meg til å lese mer her.Flink du vennen.
SvarSlett