En opplevelse for livet, uke 2

Leteaksjon? Etter hvem? Det ble mer drama enn vi hadde godt av. Det viste seg at Kirkenesdronninga hadde tatt seg en pause på veien hjem på natta. Det er ikke så rart da. I sivile klær, uten laget, uten gru og uten kamo i ansiktet kan hvem som helst snuble i fortauskanten og ta seg 10 minutter. Det skal legges til at hun var så nær gresset med ansiktet at hun fikk sjekket dyktigheten på Dovre kommunes ansatte. Effektiv denne dama, mens hun allerede ligger nede liksom. Gressklippingen var godkjent.

Året er 2015, 80 år etter at Leonarde Keeler testet den første polygraph maskinen. Måneden er september. Jomfruen og vekten slåss og det var snart valg. Eller hadde det vært alt? Vi var ikke opptatt av hverken jomfruer eller valg. All den tid vi ikke sto på listene. Vi hadde noen politiske debatter også på denne solnedsgangverandaen vår. Vi var enige i flere ting og vi må snart innom tinget å redigere noen vesentlige detaljer. Se på værkartet på hvilken tv kanal du vil. Kirkenes er helt malplassert. Det har aldri irritert meg før men fra nå av er dette en av mine fanesaker. En annen ting er Forsvarets storsekker…. Bør byttes ut med aliminiumskasser. Og MB’n må selvsagt byttes ut med Volvoer. 3 ting! Som et kinderegg. Når vi har fått fikset dette skal vi feire med en øl og Jäger på Karl Johan. Men bare 1. Kanskje 2. Men da må vi være knyttet sammen med håndjern så jeg har kontroll på spetakkelet. 

Vi brukte søndagen på å restituere oss på alle måter. HMS på kropp og sjel. Vi hadde helse og sikkerhet igjen å ta for oss. Miljø gjorde vi unna dagen før. Noen av jentene var flinke og trente og ba oss med, men vi takket nei. Jeg skriver vi fordi det var kun 2 halvgamle kjærringer på den verandaen den søndagen. Helsen reddet vi med mengder med kaffe og sikkerheten tok frk Tangvald seg av. Det var nok det tryggeste. Vi pakket litt og forberedte neste ukes øvelse. 

Tidlig mandag morgen bar det avgårde igjen. Inn i bussen med alle sekkene. Du verden så effektive

vi var blitt. Jeg hadde fortsatt ikke funnet feltlua mi så jeg ble bevilget en ny. Like kvalm følelse å hente en ny som å miste den gamle. Vi skulle tilbringe 4 døgn på fjellet sammen med Moskusen. Til noens glede og noens store forskrekkelse. Men med den lyden vi lagde så var det nok ikke Moskus på kilometers omkrets. Noen sauer ja, men det eneste de gjorde var å legge igjen bæsj som jeg få timer senere skulle skyve nesa mi over. Men ikke den dagen. Etter at vi hadde fått pakket opp og satt leir så fikk jeg vanvittig vondt i magen. Jeg prøvde å sette meg og legge meg men fånyttes. Jeg måtte til slutt ha hjelp ut av teltet og bort til bilen. De følelsene… Jeg hadde en eneste bekymring i hele verden og det var om jeg kom til å bli sendt hjem. Det var snørr og tårer og flere av jentene kom og ga meg en klem og det resulterte så klart i enda mer snørr og tårer. Jeg forlot laget mitt, jentene mine, menneskene mine. Smertene i magen ble blåbær i forholdt til de i hjertet. Jeg husker ikke alle detaljene før jeg lå sprikende på Dombås legekontor. Det var vondt overalt og jeg har store sorte hull fra den kjøreturen. Kapteinen var med. Jeg hadde dårlig samvittighet for å bruke tiden hennes men hun insisterte. Flere ganger. Hun kjørte faktisk ikke videre før ambulansen forlot området. Varme, varme, empatiske dame.

Jeg var helt forferdet inne på det legekontoret. «Vi må ta en urinprøve og sjekke om du er gravid. Har du hatt ubeskyttet sex den siste tiden?» Næmen æ…. Jeg betalte over 6000 norske, hvite kroner for å sterilisere meg for flere år siden. Dette forteller jeg villig om men det virker ikke som jeg blir trodd. «Bare for å være på den sikre siden» Jajaja, gi meg et glass da så skal jeg veksle med deg. «Vil du kle på deg først?» «Må jeg gå langt?» Nei, det var rett ved siden av kontoret. Nei, vettu… Jeg skulle sikkert ha alt av igjen og den nettingen er ikke så artig å dra av og på. Hvis ikke de ansatte på legekontoret har sett e Nordtugræv med lange ullunderbukser før så var det jammen på tide. Jeg kjenner jeg blir irritert når jeg skriver for jeg var mektig irritert da. Jeg var så irritert at jeg glemte å holde glasset under når jeg tisset, kom plutselig på hvorfor jeg satt med et tomt plastglass i hånda og bråstappet det under mens jeg jobbet hardt med å presse ut reservedråpene. «Uff, jeg måtte visst ikke så ille»… Det holdt til å avkrefte en graviditet i hvert fall. Trist altså for det hadde passet fint nå. En baby… Dere som har lest bloggen om fødselen leser ironien.

Mens jeg drev med denne urinen så hadde legen bestilt sjukebil til Lillehammer. LILLEHAMMER??? Det kunne like godt vært et sykehus i USA. Jeg ble enda mer fortvilet og hentet Kapteinen på venterommet. «Du må hjelpe meg med å prate», ba jeg. Jeg var helt utafor og hadde ingen ord. Tro det eller ei. Hun tok en prat med legen og fikk forhandlet seg til at jeg kunne dra innom skolen og hente noen ting og skifte. Det hjalp litt. Jeg ble forsikret på veien om at et døgn borte fra kurset var greit og at hvis jeg ble bedre skulle hun hente meg tilbake til fjellet. TAKK!!! Da var det bare å håpe at det var fort gjort. Tårene rant igjen når jeg skjønte at det var virkelig. Inn på sjukebilen og det siste jeg hørte var at hun forsikret ambulansegutta om at de «ikke skulle få en kjedelig tur»! Jeg tror ikke jeg smilte et sekund. Det ble ikke en kjedelig tur men det tok tid før jeg fikk sparka i gang sleiva. Når vi kom til Vinstra smalt de på sirene i tillegg til blålysa som jeg hadde sett hele veien. Men i jøssenavn… Han som satt bak prøvde å få putta inn e nål i hånda mi så jeg skulle være klar når jeg ankom sykehuset. Kroppen stritta imot og han ga opp. Jeg dro en og annen «på kanten» kommentar men det gikk lenge mellom slaga. 

Besøket på Lillehammer sykehus varte like lenge som pausene på skytebanen. Hun rakk å kjenne etter og ropte på en annen lege som kjente etter. De fant tydeligvis bare normaliteter og konkluderte med muskelstrekk. For et vanvittig sirkus. Jeg var antakelig på Dombås igjen før sjukebilen, ble hentet på toget og kjørt til skolen. Jeg var lettet, sur og bitter. Jeg tenkte på alt jeg hadde gått glipp av og håpet jeg var bedre dagen etter og at jentene ville oppdatere meg når jeg kom tilbake. For det SKULLE jeg. 

3 av jentene kom springende og ga meg en klem. Jeg ble oppdatert på leksjonen fra mandag men jeg gikk for evig og alltid glipp av turen til Grønseterhøe.  Med gru, sekk, børse og hjelm som oppakking hadde de gått i flere timer. De hadde ofret blod, svette og tårer for å komme seg til topps. Jeg skal også til den toppen om det er det siste jeg gjør. Jeg skal bære med meg en ryggsekk med samme vekt de bar og jeg skal opp på den fjelltoppen. For min egen skyld. 

Jeg følte nok på det mer enn de andre. Mange tanker hadde fart gjennom hodet mitt. Hvordan skulle jeg finne plassen min i gruppa igjen? Var jeg velkommen tilbake? Jeg visste jeg var det men på en annen måte visste jeg ikke. Hadde de fordelt mine arbeidsoppgaver seg imellom så jeg ble overflødig? Jeg fikk fort svar. «Laget har ikke vært det samme etter at du dro» «Det har vært en laber stemning etter du dro» «Veilederen har vært dempa etter at du dro» Jeg fikk næring de luxe. De hadde savnet meg og det var fra hjertet. Det kunne de ikke juge fra seg. 

Vi hadde leksjoner på tirsdag og jeg ble mer og mer «med» igjen men det ble ikke som før. Før var det jeg som bar for andre. Nå var det omvendt. Fryktelig. Det var fortsatt vondt også. Når jeg krøp og reiste meg og når jeg satt feil og lå feil. Ubeskrivelig irriterende. På tirsdagskvelden skulle vi bruke i praksis det vi hadde lært i teorien. Vi fikk beskjed om at fienden var observert og vi skulle snike oss innpå. Det var bekmørkt. Vi fikk beskjed om hvilken plass vi skulle ha i laget og gikk av gårde. Så krøp vi litt. Det var flere meter mellom oss og vi kommuniserte kun med tegn. Lett. Smertene forsvant sakte men sikkert etter hvert som adrenalinet presset på. Vi så røyk og vi hørte roping og det ble sendt opp sånne «lysraketter» som la seg som en minisol over oss og ble liggende noen sekunder. Da var det om å gjøre å være i ro for ikke å bli oppdaget. Jeg pustet ikke engang. Jeg var høy som et fyrtårn. Bildene er fra tidligere i kurset.

Onsdag rev vi leieren og ble kjørt nedover i terrenget til en plass vi skulle sette opp gapahuker. 3 i antallet. Vi holdt på hele dagen men du verden så kult det ble. Flinke Pia som tok kontroll og instruerte oss. Vi fikk også i oppgave å plukke bær som skulle blandes i noe ris vi skulle få til kvelds. Den oppgaven kjente jeg at jeg tok med en klype salt for det der hadde jeg vondt for å tro på. Noen bær ble det men det ble like mye skravling mens vi aka på rompa nedover skråningen. Med røverhistorier som smalt fra flere kanter var det ikke annet å gjøre enn å slippe latteren. Hva annet skulle vi gjøre der vi satt…. «Midt i fettfatet». Med mer blåbær i rompa enn i bollen ga vi opp og trasket oppover. Vi ble «overrasket» med burgergrilling på kvelden forresten. Nydelig.

Jeg ble plassert helt i kanten på gapahuken. Det ingen visste var at jeg har stor angst for edderkopper. Jeg plasserte kroppen min nærmest «veggen» av løv og kvister og tittet til siden flere ganger. Jeg ventet å se Paul Hogan for jeg følte meg som en del av den Australske jungelen, men han lå ikke der. Malin lå der. Det var egentlig mye bedre for hun smiler når hun sover. Betryggende. Jeg lukket munnen og ba om at den skulle holde seg sånn igjennom natten men jeg hadde mine tvil. 

Torsdag morgen pakket vi og ble kjørt oppover mot Grønseterhøe, men bare en bit. Der ble vi sluppet av med sekk og børse og skulle gå 15 kilometer. Det som sitter igjen fra de meterne bortsett fra sinnsyk flott natur er disse orda: «Hadde det ikke vært for deg Anita så hadde jeg ikke gjennomført!» Var det min tur til å motivere? For en fantastisk følelse. Bare hyggelig. Jeg går 15000 meter med deg når som helst! <3

Tilbake på skolen var det pussing og rengjøring av utstyr og det tok noen timer. Så var det dusj før vi

skulle møtes rene og pyntede på skolens pub klokka 20. Jeg greide ikke å la være å reise meg og holde en slags takketale. Når jeg skulle sette meg så ville de ha mer så jeg ble stående. Det ble penset innpå hvem som er fedre til våre barn og de fleste av oss visste hvem. Fru Skogan var litt usikker men trodde han het Bjørn Borg. Det var i hvert fall det som hadde stått på trusa hans… Jeg skal ikke dele alt. Hverken fra puben eller felten. Best for alle.

Før jeg avslutter nå så må jeg lime inn et utdrag fra bloggen om Lillehammerturen:

Jeg hadde fått skiftet til sivilt men ullet var fortsatt på.

«Ikke bry deg om det» sa den vakre unge legedama,

«Vi er vant til det».

«Det er mulig» sa jeg

«men JEG er ikke vant til dette. Så la meg forklare litt».

Det fikk jeg. Så opp på stolen igjen. Hun mente jeg skulle ligge bakover og slappe av men jeg skulle selvsagt se på skjermen og ba henne forklare meg.

«Ser du noe muffins?»

«Tja… Ja, se her ja. Stor cyste!»

«Hvor stor da? Vis meg!»

Det var visst bare blæra… Blæra? Jaja så fikk jeg tømme den da. Og opp i stolen på nytt. Hun var veldig usikker så hun tilkalte overlegen. Jada, bare å komme. Kunne ikke bare hele avdelingen ta middagen sin der? Jeg kunne sitte på utstilling jeg.

«Nå kommer det to fingre»….

Jaja, det sier'em alle. Kjør på.

Disse to fingrene til hun legedama greide vi å lage mye morsomt av de siste døgna på kurset.

Fredag var det innlevering av utstyr og samlinger for å avslutte kurset før det var utdeling av diplomer. Kapteinen hadde konstant dette lure smilet i øya igjen og tittet på meg innimellom. Det ble en intern spøk om hvorvidt jeg skulle få diplom eller ikke siden jeg hadde vært så «umulig» i 14 dager. Jeg tror hun la min sist og når hun hadde en igjen i hånda og det bare var jeg som ikke hadde fått så tittet hun på meg og proklamerte at diplomutdelingen var over. Jeg så humoren og prøvde meg: «Det må da være noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt igjen. Jeg gjør alt du ber om, bare si hva jeg skal gjøre» Hun svarte uten å bruke lyd, det mest geniale svaret. Hun løftet armen litt opp og frem, holdt peke- og langfinger sammen og viste dem frem. Perfekt humor akkurat der det passer. Kanskje hun har kjørt drosje en gang… Det ble latter og klapping før jeg også fikk diplom.

Det ble litt sipping og mye klemming når vi skulle forlate hverandre. Jeg skulle sitte og vente noen timer på Dombås før jeg skulle hjem og det er jeg sjeleglad for. Jeg fikk avreagert på flere måter. Takk for et fantastisk eventyr. Takk for lærdom og takk for nye venner.

Tusen takk Forsvaret, Heimevernskolens perfekte instruktører, Norges Lotteforbund og Moss og Rygge Lotteforeningen for denne unike muligheten <3 

-Anita-