Jeg døper deg i salt og vann

På morsdagen, på fastelavnsdagen, på den 41 dagen inn i 2013, på 35 årsdagen til FrpU. Det var dagen som ble valgt som dåpsdag til ungen! Ikke min altså. Ungen til Ellen og Arvid. Lille Lea. Utrolig irritertende forresten, at folk legger til «lille» foran nyfødte/små barn. «Ååå, de fikk en liten jente», «Det ble en liten gutt», «Se den lille jenta». SELVFØLGELIG er de små! De er barn, de er nye mennesker, de har akkurat kommet ut av en åpning på noen centimeter. De er små. Og takk for det! Men okay da, Lille Lea. For denne ene gangen.

 

Jeg hadde sovet i tre timer og som vanlig når klokka ringer skjønte jeg seriøst ingen verdens ting av hverken hvem jeg var eller hvor jeg var eller hva jeg het. Dåpen skulle starte klokken 11.00. Det betydde at jeg burde parkere utenfor kirken senest klokken 10.50. Det igjen betydde at jeg burde dra hjemmefra senest klokken 10.17 (Kjørestrekning: 46,1 km Kjøretid ca.: 33 min). Jeg hadde selvfølgelig glemt å kjøpe kort, så jeg måtte beregne tid til dette også. Finne klær, kle på, slette hår og ta på sminke. Tjue minutter, max. Hadde jaggu tid til kaffe også. 10.53 sto jeg i døråpningen til Garden Kirke og tok lydig imot program og salmebok.

 

Morsom prest, kvinnelig sådan. Jeg har ikke vært aktiv i kirken på mange år, men det gangen var det jo morsomt. Da vi som ungdommer «hang» i sakristiet, reiste på turer og var på fornavn med prestene. Et trygt sted å være. Men selve gudstjenestene var jo helt drepen. Kjedelige greier. Denne dåpsprestinnen var ikke kjedelig. Hun var morsom og fengende. Jeg begynte å lytte. Presten nynnet avgårde om Bartimeus. Han som var blind og satt i byporten i Jeriko og tigde penger. Denne mannen ble visst til stadighet hysjet på av de som vandret i gatene. For å gjøre en lang historie kort så fikk Bartimeus synet tilbake. Jesus fiksa! Poenget er jo at det ikke er hele poenget. Poenget med dette er jo Å SE. Se oss selv eller hverandre. Ikke i speilen for å sjekke mascaraen, men ta en titt i sjela! Hva ser vi der? Jeg satt og lyttet som jeg ikke har gjort siden søndagsskolen. Veldig bra prest. Etter denne og flere andre passende historier OG selve vann-i-hue-på-ungen seansen var det til for kollekt. Å neeeiii…. Kontanter… Jeg vurderte noen sekunder å legge oppi en splitter ny pastilleske, men droppet det hele. Det kunne fort sett ut som hån. Deretter var det nattverd. Jeg droppet det også. Vin og brød = druesaft og en kjeks = jesu blod og legeme… DET forstår jeg ikke helt greia med. Jeg bør nok sette meg inn i hva det hele betyr så jeg kan ta en reell stilling til nattverd. Foreløpig nøyer jeg meg med Hellstrøm sin rødvin. Den er nydelig forresten. 

 

Det gikk mot slutten av seremonien. Det passet fint for jeg visste at jeg bare skulle krysse gårdstunet også ville det være kaffe og mat i nær fremtid. Men først skulle jeg få se noe jeg aldri har sett før. En flau Ellen. Jeg ville ha et bilde av oss på prekestolen for å lage en historie rundt det. Jeg hadde en plan, men siden hun ble så flau vil jeg gjøre om historien. Hva er en kirke egentlig… Er det bare et sted vi går i bryllup, begravelser og en og annen dåp eller konfirmasjon? Nei, det er jo egentlig ikke det. Jeg synes statskirken finner på mye tull og det er en grunn til at Frøya ikke er døpt. Allikevel er kirken et bra sted. Det er tilsynelatende litt stivt, men når presten får av kragen er det fortsatt bare et menneske under der. Ellen har vanket mer i kirken enn meg, kjenner reglene OG har respekt. Jeg kjenner også reglene OG har respekt, MEN… -Jeg har ikke disse vanlige sperrene som skal være så flotte å ha. Det var helt naturlig for meg å gå opp på prekestolen og stå der. Hvorfor ikke liksom? Da jeg så Ellen sin reaksjon på forslaget om bilder fra preker’n la jeg umiddelbart til: «Jeg skal selvfølgelig spørre presten først!» Da så hun litt mindre forskrekket ut. Presten ble overaskende nok også litt paff da jeg spurte om lov. Jeg spurte riktignok på en måte som ville bli vanskelig å svare nei på, men jeg hadde respektert et avslag. «Ehhh….. Jo… Ja… Det skulle vel ikke være noe i veien for det… Det er jo ikke noe farlig å stå der oppe…» Nettopp! «Flott, takk så mye»

 

Da min far skulle ta eksamen etter fengselsskolen ba han om å få levere en visuell oppgave, en film. Han var selvfølgelig den eneste som ba om dette og fikk ja. Et klipp i den filmen viser en prest som står og taler til sin forsamling. Bare vås… pappa fikk presten til å tale for tom kirke så han kunne få filmet. Filmen levert, eksamen bestått. Dette tatt i betraktning så er et bilde av en kirkekledd Anita på en prekestol ganske så uskyldig.

Vel ute av Guds hus bar det videre til Gardarheim. Garderobe i kjelleren, et lite kjøkken oppe, tre stuer og en liten scene. Jeg grublet litt på om dette var et lokale hvor misjonsdamer har sine møter eller om festene bærer preg av hjemmebrent og slosskamper. Jeg fikk visst rett i den siste antagelsen. Samme det da, nå var det dåp. Jeg fikk endelig møtt nesten resten av Ellen sin slekt og vel så det. Det var en fin dag! En dose Jesus, bordplass hos vertskapet og jammen resulterte ikke det i et nytt facebookvennskap også. Nydelig mat og dessert. Dåpsbarnets nybakte bestemor holdt en fantastisk inspirerende tale. Hun gledet oss med ferden til den etthundreogtretten år gamle dåpskjolen. Fra den ble sydd frem til dagen til lille Evelina. 

 

Jeg hater å gå tidlig fra festlig lag. Det er frekt og ufint å bryte opp et selskap. Jeg gruet meg til å minne Ellen om min tre timers korte natt, men skulle love å trekke meg forsiktig tilbake med minst mulig styr. Noe måtte jeg selvfølgelig lage i stand men jeg greide å minimere avskjedssirkuset jeg pleier å stelle til. Tre, fire klemmer, via matsalen der jeg, etter avtale med den ene fadderen, pakket en bit marmorkake møysommelig i en serviett før jeg la den i veska.  

33 minutter senere krøp jeg under dyna og sovnet før jeg rakk å evaluere dagen. Jeg har i ettertid tenkt at jeg bør gå mer i kirken. Jeg skal finne ut om det er lov å ha med pc. Jeg lærte jo på søndag at etter en drøy time i kirken lå det bøtter og spann med pm’er og smser og ventet. Råde kirke ligger noen hundre meter unna huset mitt. Bli ikke overrasket om du treffer meg der med pc, briller og bridgeblanding. Sherry’n får bli igjen hjemme. 

Ha en velsignet natt og dag.

-Anita-