Den gangen jeg falt for feil mann! -Sa de!

Jeg vil starte med å skrive at denne historien gjelder Per Myhre sånn at dere som ikke ønsker å lese kan stoppe nå.

Jeg har tenkt mye frem og tilbake. Jeg bestemte meg til slutt for å spørre om lov. Det fikk jeg. Jeg skriver historien av tre grunner. For det første for å dele historien i seg selv. For det andre ønsker jeg at du som eventuelt er i samme situasjon skal vite at du ikke er alene. For det tredje følelsen av å få det ut.

Jeg startet min drosjekarriere i november 1997. Etter kort tid kom jeg i kontakt med mannen som skulle gjøre noe med meg. Vi var begge single, men vi hadde et megastort superproblem. Aldersforskjellen. Det var ikke et problem for oss, men for alle andre. For å ha det klart så var det jeg som startet det hele. Jeg vil legge til at han ikke var vond og be. Alt var veldig hemmelig. Ingen visste noe på en stund før jeg sprakk til en kollega. Jeg satt mange nattevakter og tømte alt utover dashbordet til B-97 og Øyvind Nord. Han var en venn i tillegg til å være kollega. Han dømte ikke, men skjønte heller ikke helt fortvilelsen min/vår. Uten å forvente noen slags forståelse fortalte jeg min mor at jeg hadde falt for en drosjesjåfør, en kollega. «Jaja, bare det ikke er Per Myhre!» sa hun. «For da dævvær jeg!» Ehhh … ok… neida… selvfølgelig ikke… Men det var det altså. Alt i alt på den tiden tipper jeg det fantes et par hundre sjåfører i Fredrikstad Taxi. Hvordan i all verden fikk hun seg til å tippe på mannen som godt og vel kunne vært min far? Den kvinnelige intuisjon? Den moderlige intuisjon? Ikke vet jeg. Men jeg torde ikke å fortelle sannheten. Hun skjønte det selv, men flere år etter. Hva hun hadde mot ham i utgangspunktet har jeg aldri fått svar på. Nå er det ikke viktig lenger! 

Jeg skjønte at det ikke var normalt. Per ble født rett etter andre verdenskrig! 1945. Jeg? 1977. Jada så sjukt atte! Det som VAR sjukt var at vi lot «mange andre» styre! Men ikke alle var like. Jeg spurte pappa en gang, hva han syntes om hele greia. Han svarte: «Det er jo ikke akkurat en drømmesituasjon å ha en svigersønn som er ti år eldre enn meg, men hvis du har det bra og er glad så er det selvfølgelig det viktigste!» HURRA FOR MAGNAR NORDTUG!!! Takk! Pappa fortalte samtidig at jeg hadde en «filletante» som var i nesten samme situasjon. Javel? Er det flere? Er hun like snål da? Bør jeg ringe? Hva i all verden skulle jeg sagt? «Hallo, Anita Nordtug her. Jasså, du driver med gamle gubber du også?»… Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg angrer ikke for det føltes ikke riktig å ta den praten da. Jeg har veldig god kontakt med henne i dag. Og vi har snakket en del om problemstillingen. Ikke enkelt!

Det er vanskelig. Når noe skal skjules. Vi dro bort en gang i mellom. Til et annet land. Der var det ikke behov for å skjule. Det var utrolig vakkert å være seg selv. Ute. Blant folk! 

Jeg har minner, mange av dem morsomme å tenke på. Jeg var forelsket, det var helt sikkert. De gangene jeg fikk en sms eller telefon om jeg ville komme en tur så satt jeg i bilen i løpet av femti sekunder. Han hadde like store øyne hver gang jeg ringte på og han sto fortsatt med telefonen i hånda. Han lo mye av tempoet mitt hva gjaldt bilkjøring. Det var ikke noe å lure på om jeg skulle frem. Først. Alltid.

Etter flere forsøk på å ha en naturlig relasjon til meg ga Per opp. Han var for gammel. Alle sa det. Det vil si at han trodde at alle kom til å si det. Hvordan kom folk til å se på ham? Som en grisete, gammel gubbe? Mulig det. Jeg så ikke en antydning engang. Jeg messet om og om igjen om at alder ikke var et problem. Jeg kunne gjøre alt. Jeg husker jeg sa en gang: «Jeg lover å gjøre alt som må gjøres. Jeg orker det. Du skal bare gjøre det du har lyst til. Den eneste oppgaven du har er å holde deg i live!» Han smilte! Jeg ba på mine knær, men som den voksne mannen han var måtte han ta et valg. Han måtte bestemme at dette ikke ville komme til å fungere. Han var for gammel. Eller jeg var for ung! Eller det var det som sto i papirene våre. Det føltes ikke som om det var en aldersforskjell overhodet. Ikke da.

Jeg tok den store avvisningen veldig dårlig. Det er første og siste gang i livet jeg har følt meg knust. Jeg var tom. Det føltes som om jeg levde utenfor kroppen en god stund. Jeg var sikker på at det ikke kom til å ende godt. Og hadde det ikke vært for de timelange samtalene med Øyvind så er jeg ikke overbevist om at det hadde gått så bra. Ting går over. Eller ting går over til noe annet. Livet gikk videre. 

 

 Men det var ikke bare lett å være en god kollega. Det stakk i magen hver gang jeg så den store, blå B-223. hver gang klokka i bilen viste 22.23 eller 12.23 kvakk jeg til. Det samme om jeg handlet i butikken og summen ble 223,- osv. Jeg så blå sprintere overalt og de lyste opp samtidig som kvalmen meldte seg. Magen og hjertet vred seg rundt sin egen akse. 

Vi skumpet borti hverandre igjen. Og igjen. Og igjen. Det føltes som å være midt i skuddlinjen i en krig også måtte jeg innom å få lappa sårene fra tid til annen. Til slutt snudde hele situasjonen seg. «Det livet du lever, Anita. Det er ikke bra for deg! Vær her! Bli her!» Men jeg hadde ikke ro. Jeg var vel for UNG da… Han hadde vel rett da…. Jeg var litt bitter. Jeg fikk jo ikke viljen min når det passet meg og tålmodighet er ikke min sterkeste side. «Nei, jeg kan ikke bli!» «Neivel. Kom når du vil da. Døra er alltid åpen. Vi har all verdens tid. Jeg venter!» Så sprøtt. Hva skjedde der? Alt snudde. Hvorfor ville jeg ikke gi alt en gang til? Redsel? Bitterhet? Hevnlyst? Sorg? Aner ikke. En blanding kanskje. 

En dag kom B-223 opp i gården min. Den gangen var det ikke jeg som var på mine knær. Han fridde! Var han blitt gal??? Det fulgte med et brev. Jeg sa jeg måtte tenke. Det er bare en feig måte å si nei på. Igjen så jeg på meg selv utenfra. Som Donald Duck når han har en engel og en demon på hver skulder. Jeg var to personer. De to var i ferd med å fly på hverandre. Kanskje det var jeg som hadde blitt gal… Kanskje ingen var gale. Kanskje vi bare var mennesker som gjorde feil. An hver gang…

Han dro! Kontakten ble opprettholdt. Sjeldnere og sjeldnere prøvde han å snakke meg til fornuft. Til slutt ble alt borte. Jeg flyttet, fikk barn og startet et annet liv. Et liv helt uten Per Myhre. Jeg så han ikke i gatene ti ganger om dagen. 

Plutselig døde en kollega av oss, Cato. Begravelsen fant sted i fjor sommer. Jeg så ikke Per før vi var ute av kirken. Jeg nikket kort og smilte. Når jeg var på vei ut fra parkeringsplassen stoppen han meg. Han hadde på svart skjorte og svarte bukser. Vi sto og pratet litt. Jeg fortalte om Frøya. Han hadde lyst til å treffe henne. Sikkert artig unge «hvis hun var like gal som sin mor!» Han fortalte at han levde sammen med en dame. Jeg vet hvem hun er. Vakker dame. Han hadde det trygt og godt. Han så trygg og god ut også. Jeg hadde ingen grunn til å tvile. 

Jeg var i mange år veldig dårlig på å si at jeg var glad i folk jeg var glad i. Per klagde på det. «Du sier jo aldri at du er glad i meg!» Jeg håper jeg viste det i det minste. I bilen på vei fra begravelsen bestemte jeg meg for å ringe og si nettopp dette. At jeg var glad i han. Vi la på. Det var siste gang vi pratet sammen. 

16 desember så jeg dette

Jeg måtte puste og tenke og måtte bestemme meg for at det ikke var Per som var død. Jeg spurte. Og fikk bekreftende svar. Da plutselig befant jeg meg mange år tilbake og tomheten kom på nytt som en bølge og jeg fikk ikke puste. Jeg spurte fem til på pm om hvilken Per som var død. De måtte jo ha tatt feil. Mange som heter Per. 

Jeg gråt mer eller mindre sammenhengende i to døgn. Og jeg hadde dårlig samvittighet. Mest fordi sorgen ikke var min. Dette var jo blitt en perifer mann. Jeg hadde ingen rett til den sorgen jeg følte. Flere glupe hoder, blant annet min Ellen Næss forklarte at det der selvfølgelig var tull. Sorgen som var reell for meg var jo reell. Jeg greide ikke å stoppe og gråte. Det var helt rart. Så kom spørsmålene. Hva om jeg hadde gjort sånn eller slik. Hva om jeg hadde valgt annerledes. Jeg måtte prate. Jeg måtte prate med Ellen, jeg måtte prate med Linda, Pappa og Kenneth. (Nei, vi lever ikke sammen men han er Frøya sin pappa og en av mine viktigste støttespillere). Jeg måtte prate med tre, fire viktige personer til som er rundt meg. Jeg måtte dele med de i Nitrogruppa sin arbeidsgruppa som jeg samarbeider daglig med. En av de damene sa ikke stort, men ga meg et råd. «Tenn et lys ute, Anita! Det hjelper meg i hvert fall.» Det gjorde jeg og jeg gjør det enda. Jeg ser opp på himmelen og prater. Og gråter. Jeg beklager at jeg har tatt på meg en sorg som kanskje ikke er min. Men den er liksom det allikevel. 

Ellen Næss ble med i begravelsen. Hun satt ved siden av meg hele tiden og jeg kjente varmen og hørte pusten hennes. Og hun synger vakkert. Hun har aldri møtt ham, men jeg har jo fortalt. Når vi gikk ut av kirken sa hun: «Jeg forstår at det er en stor mann som har gått bort!» Det hadde hun rett i. Han utgjorde en forskjell. Jeg kan skrive mye om hvem han var og hva han gjorde av flotte ting. Det trengs ikke. De som kjente han vet og de som ikke kjente han trenger ikke vite. 

Døra som alltid var åpen er nå lukket. For godt. Har vi ikke så god tid som vi tror. Hva jeg trodde skulle skje? Vet ikke. Bare at han var der liksom. Konklusjon? Kanskje at vi skal være forsiktig med å dømme folk som er glad i hverandre. Uavhengig av kjønn eller alder. Kanskje…

Jeg sender mine varmeste tanker til barn, barnebarn og Marit som han hadde det fantastisk med de siste årene. 

Hvil i fred, Per          Du vil aldri ble glemt

-Anita-