Dette
innlegget er dedikert til Bestemor og Bestefar. Med store B’er! Savner dere! Hvil
i fred dere to raringane <3
«Nedi
Fredrikstad et sted,
ja,
St.Joseph hette det,
i november
året nittensyvogsøtti,
e lita jente
kom til jord,
like stolt
var far og mor
osv….»
Melodi: Ned på youngstorgets basar.
Sånn startet
en av konfirmasjonssangene mine. Så det er litt løgn at jeg er født i
grisebingen. Jeg er ikke døpt der heller, MEN jeg har tilbragt usannsynlige
mange timer i grisehuset. Jeg er jo oppvokst på bondegården Grindbakke på
selveste Veum i Fredrikstad! Om jeg kan sangen: «Det er høl i gjerde på Veum»?
Ja, den kan jeg!
Jeg, mamma
og pappa i en etasje, bestemor og bestefar i underetasjen. Lille tynne bestefar og en litt større, ikke
fullt så tynn bestemor. Arnt Olaves Olsen og Eli Marie Olsen (født Johannessen).
Grisebonden med frue. Gift i omtrent 100 år, 1 barn. Det var jo sånn folk holdt
på i gamle dager. Giftet seg og forble gift livet ut. Pussige typer.
Disse to
menneskene var fulle av en hjertelig godhet. Jeg var enebarn og vokste opp på
en bondegård med dem, Pompel og Pilt (bestemor kalte dem det). Jeg var «Pilterolt»…??
Det var sang og dans og latter støtt. Også litt faanskap innimellom. Begge to
hadde en deilig sans for rompehumor og de ertet hverandre helt til det aller
siste. Alltid et lurt glimt i øyet på begge to.
Bestemor var
e grepa kjærring. Og sterk som en bjørn. Hvis hun ble sint tok hun bare de hun
ble sint på over nakken og bar dem ut. Bestefar lo. Eli var avholdsdame og hatet
fyll. Han Arnt derimot tok seg både en knert eller tre. Når hun hadde sittet og
hørt på fyllerør lenge nok og det endte som det ofte gjør: «schlapp a Eli,
schett deg her a… scjå schal du høre på meg... Du må tsa det litt mro…» «Ro?? Skal vise deg ro jeg gett!» Opp på
skuldra og rett ut! Var vel like før ho bar dem rett i Veumbekken… -Så kunne de
ro hjem…
En gang i
tiden fantes det jo kun utedo på gården. Selv om vi hadde vannklosett inne
valgte de på varme dager å gå ut. Utedoen hadde sitt «utslipp» i samme haugen
som den ene grisebingen. Uproblematisk. Der fantes et stort hull, et litt
mindre hull og et bitte lite hull. Var man nøden skulle det ikke stå på høla. Alle
med hvert sitt lokk. Det vanket et og annet besøk som ville ha seg en liten
pjolter som ofte ble fler. Bestemor var jo som nevnt tidligere ikke noe for den
slags og denne herren jeg her skriver om hadde en tendens til å sette seg på utedoen
i de sene nattetimer. –Og sovne. Men Eli visste råd og den siste gangen han
sovnet på den doen våknet han med den mest hardbustete piasavakosten du kan
tenke deg børstende et sted der sola aldri skinner. Han kom aldri igjen…..
Dohistoriene
tar ikke slutt. Det er noen av oss som sliter med inkontinens når latterkulene
setter til som verst. Bestemor var på vei fra huset, forbi låvebrua, med
retning grisehuset da denne historien fant sted. Bestefar ropte et eller annet
til henne og hun begynte å le. Hun lo så hun måtte tisse. JEG vet hvordan det
er å le og tenke at jeg må tisse! NÅ! Da er det bare en ting å gjøre. Under
låvebroa, ned med buksa… Dette var på våren så det var føre deretter… Vått,
vått, vått og leirete. Bestefar fikk se sin yndige fru speede under brua og så
sitt snitt i å bli en liten Lønneberget-gutt. Han begynte å gå mot henne, hun
skjønte hva som kom til å skje og begynte å le igjen. Uten engang å tenke tanken på å evne og reise seg… Den
følelsen av hjelpeløshet… Han kom nærmere, hun lo mens hun begynte å kjefte: «Arnt!!!
Stopp!! IKKE gjør det!!!» Når bestemor brukte stemmen for å advare, var det
nettopp det hun gjorde. Ble hun høyrøstet sto alle i giv akt fra Veum og helt opp
til Liane. Bortsett fra, selvfølgelig, når latter trengte seg igjennom og den
sinte stemmen sprakk så det spruta… Han var helt innpå nå, uten å vise noen
form for sympati. Håndflaten kom faretruende nærme panna og traff! DER JA! Hun
lo, han lo, hun måtte gi opp! 10 centimeter med leire uten bukse!?! Ikke innafor.
Det verste var de 20 meterne fra låvebrua og tilbake til huset… Dette var midt
på dagen!
For å ha det
på det rene: Jeg husker at det fantes alkohol og at folk drakk! IKKE EN GANG
kan jeg huske at noen var fulle så det var ugreit! Bare humor og tøys hele
tiden.
Bestefar var
gammel hvalfanger og bar preg av det. Jeg har hørt mang en historie fra
Sørishavet. De frøs og jobba. Ikke sånn jobbing som vi driver med…. Det var
ikke snakk om overtid, 3-dagers og lunsjpauser på en halvtime som fort blir to
timer. Det var ikke snakk om riktig arbeidsstilling, LO eller sykepenger. De
jobbet! Jobbet og frøs, frøs og jobbet. OG diktet sanger. Sanger om piker, vin
og sang. Og varme. Men dette hører jo litt sammen… Det var disse sangene han
kunne og gjett hvem som fikk høre dem? Havana og Cape town. Og damer. Resten
kan dere regne ut selv! Og vi lo. Ikke bestemor da. Hun syntes ikke noe om å
lære bort sånne viser til «jentungen».
Selv om
bestemor hadde «fanget» en hvalfanger var hun ikke særlig bereist. Oslo? DET
var langt det. Hun kjørte rundt i Fredrikstad hun, og solgte egg. Hjemmeverpede
sådann. Fra brune høner. Beste egga! Etter sigende fantes det like mange fule
gubber som kjøpte egg den gang som det finnes grunner til ikke å gå alene i
mørke bakgater i dag. Det fantes eggeruter. «hvilken rute kjører du?» «Vi
kjører sammen a, Eli?» Jada, de ville ha med seg henne på eggeruta si.
Amazonekvinnfolket fra Veum. Som en slags kvinnelig Hulk Hogan, med en stemme
som kunne sveise hammer og ambolt sammen på en god dag.
Hun var ikke
redd. Med mindre jeg var ute på egenhånd. Og det var jeg jo støtt og stadig.
Først på hest, så på moped også med bil. Det skulle gå fort uansett hvilke type
hestekrefter det var snakk om. Hvis jeg kom hjem etter mørkets frembrudd, som
jo skjedde med kortere og kortere intervaller ettersom alderen steg, ble det
uro. Jeg kom over bakketoppen, forbi gartneriet og så det lille hodet bak
gardina. Minimalt med lys, tv’n av. Jeg vil tro at mens hun satt og ventet og
lagde seg store dramatiske eventyr i hodet, lå grisebonden sjøl og purket på
divan. Ikke fordi han ikke brydde seg, men fordi han mente at «jentungen» måtte
få leve litt, prøve ut og kjenne på det i ettertid. «Ho kommer vel hjem», «hører
vi ikke noe er det vel bra!» Ja, synes jeg hører han. Jeg skrudde av den
motoren jeg hadde tilgjengelig og listet meg inn, vel viten om at jeg snart
ville høre det ble ropt: «Anita?»… «Ja» Lukket opp døra inn til dem. «Hvorfor
sover dere ikke? Klokka er to på nattan… «Ehhh… Jeg våknet når du kom inn, legg
deg nå!» Særlig… Hehe… Men jeg lot henne tro at jeg trodde henne. Meningsløst å
diskutere. Jeg var høyt elsket. Bra det vel!
Vi hadde
egen inngangsdør oppe, men det ble feil å bruke den inngangen. Da fikk vi jo
ikke hatt vår korte dialog som var bekreftelsen på det viktigste av det
viktige: Respekt! HUN satt oppe og ventet på MEG, JEG latet som ingenting og
HUN fikk de siste ordene: «legg deg nå!». Perfekt!
Det var åtte
års forskjell på de to gamle og de var oppvokst under ganske nøyaktig samme
kår, men hadde allikevel ulikt syn når det kom til dyrehold. Bestefar mente at
dyra skulle tas vare på, men samtidig var de mat på bordet. Dyr skulle behandles
med ærbødighet og respekt, men de skulle leve ute. PUNKTUM Bestemor hadde ingen
problemer med at dro med meg alskens dyr inn. Kattunger, kopplam, og mus. Ja,
til og med hesten hadde jeg inne på kjøkkenet. Hunder? Ja, opp i senga. Men jeg
måtte ikke si noe om det til bestefar… -Som om han ikke skjønte…
Nå skildrer
jeg fra 1980 tallet. På den tiden sjåførene til Gilde hadde fått strømpistoler
så grisene skulle gå fortere på lasteplanet. Effektiviseringen av Norge AS
hadde startet. Dette var Hr.Grisebonde svært lite positiv til. Frem til nå
hadde slaktebilsjåføren hatt god tid. De hadde lagt ned lastelemmen, satt opp
støttegrindene og tok seg en blås eller to av pipa mens unggrisene fikk kjenne
på nye lukter og venne seg til lemmen før de skulle på. Ro og trygghet. DET
skulle dyrene ha. Men så kom strømpistolen og stress. Jeg husker bestefar
snakket om den strømpistolen med gråt i halsen. Hver sjåfør hadde fått utlevert
en pistol. Når grisene skulle på lemmen og fikk for god tid skulle han smelle
inn en liten strømkladd i skinka på dem. Ufarlig for kjøttet og mer tempo og
flere innhentinger for Gilde. Uaktuelt for bonden. Det gikk vel to eller tre
strømhentinger før roligheta sjøl ble sint, dro pistolen ut av hånda på føreren
og kyla volt rett i nyrene på’n. Han kom aldri igjen han heller. Det kom fra den
dagen en annen sjåfør! Uten strømpistol! Hurra for Arnt!
Her kunne
det fort blitt en bok. Jeg husker lyder, lukter og følelser som om det skulle
vært i går. Ingen av dem likte felemusikk så de sitter vel på hver sin sky og
spiller på slurva! Ære være dem for det.
Jeg kan ikke
bestemme når jeg skal skrive om hva og i dag ble det dem. Bilder kommer senere,
når jeg finner de jeg skal bruke.
Legger ved
den sangen som mest av alt minner meg om bestefar. Arnt fra Grindbakke på Veum
i Fredrikstad
Ha en
velsignet natt/morgen/dag
-Anita-
Ja, skriv bok :-D Go'lesing dette, Anita <3
SvarSlettFantastisk skildring. Igjen.. Dette setter jo igang tankegodset hos meg selv også. Og erindringer fra min egen oppvekst. Nydelig. :-)
SvarSlettOg dette var Vidar ja. :-)
SvarSlettI alle dager må jeg vel starte med. Egentlig fordi jeg er forundret over at jeg sitter her og først leser gjennom blogginnlegget ditt for deretter å kommentere det. Vi gikk jo på barneskolen sammen og siden vi er venner på Facebook, så får jeg jo oppdateringene dine. Siden jeg har fått med meg at du har en lidenskap for Volvo og jeg selv har det samme, så kikker jeg altlid etter når jeg ser en oppdatering fra deg. Kunne være et bilde av en veteran som dukket opp på støttesiden din hehe. I dag trykket jeg meg visst inn likevel og havnet her.
SvarSlettDu skriver utrolig fengende Anita, og selv om jeg ikke kjenner deg lenger, så er det givende lesing. Ekstra artig siden begivenheten finner sted kun et godt steinkast unna her jeg bor(kjøpt barndomshjemmet) og siden vi gikk på barneskolen på Evenrød sammen, har jeg jo hilst på personene i innlegget, i alle fall Eli.
Husker godt den blå gamle VW-varebilen. Det var stas når Anita ble henta på skolen, fordi det da var om å gjøre å få sitte på. Sparte jo en bråta med skritt når man skulle hjem fra skolen, og det var deilig til og med den gang. Den spesielle lukta i bilen husker jeg, og egg. Husker det som om det skulle være i går. Ser for meg at den blå VW´n kommer forbi, snur og parkerer utenfor. Elin, Thomas, Belinda, Edna. Solgunn, Osk, Sandra og jeg ++ stormer nedover i håp om å være blandt de heldig utvalgte som fikk sitte på denne dagen. Var tider det :-)
Vel, du skriver som sagt bra og fengende, og så lenge du klarer å fenge folk som ikke kjenner deg på den måten lenger, så betyr det at du treffer spikærn på det berømte hue :-)
Stå på!
Er så glad jeg opplevde disse to, fantastiske mennesker.
SvarSlettBestemor husker jeg best fra kjøkkenbordet med kaffe og tilbehør. Etter femte kaffekoppen måtte man jo bare ta en til, vi hadde det jo sååååå hyggelig og så travelt kunne vi da ikke ha det. Bestefar husker jeg vel best fra da han satte opp grind på sauegjordet. Du utålmodig, er det ikke bra nok snart a !!! Bestefar like rolig, du vet det jenta mi, den må jo være solid !!!
Herlig skrevet, igjen...
Nå kom tårene gett! En ting er jo at jeg husker disse detaljene, men at dere husker... Ubeskrivelig følelse... :) <2 Tusen takk <3
SvarSlettDu skriver HÆRLI´ Anita! Fortset med det! For et forfattertalent! Nydelige, innlevelsesrike skildringer og ord som fanger leseren (...til å bare måtte lese videre og videre)! ;) Si ifra når det blir født en bok på din vei - for den vil jeg lese! <3
SvarSlett