Så var det dette
vannet da. Som verken kom eller gikk. Det skal svært mye til at bloggen
fortsetter å ta for seg livet mitt i kronologisk rekkefølge, men etter i går føles
det naturlig å ta for seg selve forløsningen. Hvor var vi? Jo, 3 dager unna å ikke
kunne tørke seg bak. Jeg er 1,80 høy og bærer vanligvis rundt på ca 100 kg morro.
Greit nok det. Litt leit for knærne, men tjukk og glad. Blå øyne, myke lepper og ører som ligger pent
inntil hodet. Det var i hvert fall det min mor pleide å si. Den gangen vi prata
sammen. Ja, ikke det med leppene altså. Det har kommet i senere tid. Men denne
vekten… Jeg gikk opp nesten 30 kilo på disse månedene og med mine vanlige 100
så veide jeg altså like mye som en nyfødt elefantbaby! Intet sjarmerende ved
det.
Ringe 113?
Nei, hvorfor det? Vi ventet jo på dette vannet. Ikke en eneste gang på de 9
månedene slo jeg opp i en bok eller på en nettside som omhandler svangerskap
eller barsel. Ikke interessert. Ungen skulle vel ut og etter det jeg kunne
skjønne var det bare en vei og det var ikke den Bergenske Kongevei for å si det
sånn. Såpass var jeg med.
Jeg trengte
ikke noe hundepass heller. Jeg skulle bare inn å føde også rett hjem igjen.
Shot ville greie seg i de timene dette skulle stå på. Jeg tok han med i bilen…???...
Heldigvis fantes det klarere hoder rundt meg på daværende tidspunkt. Shot ble
hentet i garasjeanlegget på A-Hus.
Nå har vi
kommet til kvelden den 28. august. Ubehaget var totalt og det var sikkert smart
å dra. Men var det for tidlig? Vi kunne visst risikere å bli sendt hjem igjen.
Det falt ikke den vordende far i smak å finne ut hva denne 130 kilos Brugla var
i stand til å iverksette av leven om hun ikke fikk den inngangsbilletten hun
følte hun hadde krav på. Lang setning ja, men ikke like lang som fødselen. Selv
om jeg slett ikke var interessert i dette temaet så var jo mange andre det. Den
ene etter den andre ønsket å dele sine fødselshistorier. Jeg er strengt
oppdratt så jeg lyttet og smilte og kom med en og annen: «å jasså, sier du det?»,
«Oj, du verden», osv… Dette er det eneste jeg husker fra alle som
ville berette om eget svangerskap og egen fødsel: «Jeg kunne komme til å bli
sendt hjem om jeg kom for tidlig.»
Inn bar det.
Av en eller annen merkelig grunn skal man GÅ på egne bein så mye som mulig når
man er gravid. Flott for blodet og gode greier. Men når man kommer på innsiden
av skyvedørene og inn i lukten av sykdom så skal man sitte. I en rullestol.
Uaktuelt. Jeg gikk! –Bort til heisen. Fant rett etasje og gikk bort til skranken.
Jeg er glad det ikke fantes bilder av meg fra den turen. Jeg var IKKE fornøyd!
Jeg fikk utdelt et rom og der skulle jeg være til dagen etterpå. Det var tv der
så ok. Jeg rigget meg til, det kom ikke til å skje noe i dag. Jeg ble benådet
av en av hvitfrakkene så jeg slapp å dra hjem. Jeg sendte hjem Kenneth! «Dra
hjem og ta deg en dram!», mente jeg. «Du er vel sliten nå?» Han sa imot noen
ganger, men resignerte til slutt. Da ble jeg sur fordi han dro. Reise fra meg
på den måten! Uhørt! Jeg ringte og ba han komme tilbake… Dette var første gang
på leeeenge at jeg fikk høre et «Nei!». Han var sliten og kunne tenke seg en
natt alene i senga! Hvaaaa????? Var det ikke kost å dele seng men et
elefantbarn? Som måtte tisse hver annen time hele døgnet? Som lagde et sirkus
hver gang hun skulle opp og ned av senga? Var ikke dette romantisk og pirrende.
Pussig fyr.
DA starta
det! Vannet! Det kom ikke en liten søt pytt som man ser på film, hvor den
gravide pytter på en søt liten sko med halvhøy hel. Nei, det kom mye. Først
rant det igjennom madrassen i senga. Jeg reiste meg og dermed kom en flod til!
Kanskje det var syndefloden? Jeg ringte til Kenneth og fikk da rett i hvor
vanvittig det var å dra fra meg. Jeg tror han brukte 8 minutter fra Trosterud
til Lørenskog. På vei inn i dusjen kom det nok en flod, og i dusjen kom resten.
Trodde jeg. Fikk vel på en bleie før jeg visstnok måtte hvile litt! Beina høyt
og alt det der. På vei til senga kom både bekker og elver. SERIØST??? Nei, nå
måtte jeg inn på et annet sted. Et annet rom. Sikkert et våtrom, tenkte jeg.
Men jordede stikkontakter. Oj, Nei, Nå ja… Nå skulle det sprikes! Men først en
liten pause på et rom hvor jeg kunne høre lyden av skrikende, fødende kvinner.
Sikkert så jeg skulle vende meg til tanken. Og takk for den.
Beskjedene
til legen var klare og de var to i tallet: 1) Gi meg all dop jeg kan få! 2) Jeg
skal ikke ha noen nyfødt, blodig kladd full av navlestrenger og bæsj oppå magen
min.
1,2,3, Fød!
Nå er vi på nattskiftet. En søt, lugn, hvitfrakkdame som serverte dop og trøst!
Helt fint. Men så måtte det hardere saker til så da kom en annen hvitfrakk med
en flott nål. Lang og tykk. Den skulle inn i ryggen med beskjed om at jeg måtte
sitte stille så han ikke bommet. Mange nerver i ryggen. SITTE STILLE, HVA DA???
Jeg holdt jo på å dø av smerter. Jeg trodde hele underlivet skulle falle ut
noen timer der. 17 stikk og der satt’n gitt. Uproblematisk. Ikke noe vondt med
en nål på størrelse med en rottehale inn i ryggen. Hjalp det da? Jeg merka ikke
noe. Annet en smerte. Det jeg følte fra Epiduralen og frem til vaktskiftet var
stort sett skriking og smugdoping. Jeg fikk nemlig holde denne lystgassmaska
sjøl. DET var noe av det beste jeg hadde opplevd på lang tid. Alt ble bare
grått og fint. Eller gråere og finere.
Før jeg
visste ordet av det lå jeg der med tre, fire hvitfrakker mellom beina. Kenneth
satt på min høyre side som seg hør og bør med et arsenal av våte kluter. Jeg
har opplevd mye rart i livet, men jeg husker at jeg tenkte på denne mannlige
hvitfrakken som hadde et helt bord med leksaker i stål. Tre stykker sto og så
på. Ugreit og motbydelig. Hverken mer eller mindre. Frøya ville ikke ut. De
prøvde ulike metoder, men hun forble inne i varmen. Nå skrek alle. Jeg skrek
til legen «husk at den ungen IKKE skal opp på magen min!» han skrek tilbake «Kan
du snart holde kjeft så jeg får jobba?» De fikk henne ikke ut. Jeg hadde
visstnok fått servert en liten overdose av ryggrotta, så jeg evnet ikke å
presse. For en sjuk opplevelse. Kenneth var hvit, jeg var rød og legen var
lilla. Kaos. Plutselig la Kenneth seg over meg så jeg ikke skulle se noe. Han
visste at det var alvorlig. Jeg prøvde ikke å dytte ham bort. Noe ble dratt ut
av meg og kastet oppå meg som slakteren kaster kjøttstykker. Men hva var dette
da? Hvor mange ganger måtte det sies? Var dette en evneveik lege? «FJERN DEN
UNGEN!!!!!» Denne gangen var det Kenneth sin stemme jeg hørte. Også ble det
stille. Veldig stille. Skulle det ikke være noe grining nå?? Hun pustet ikke!
Jeg lå fortsatt og ropte til legen og ga ordre… ??? Han hadde ikke tid for han
prøvde å få fart i denne livløse kroppen.
Barnegråt.
Ikke mye og ikke høyt, men litt. Nok. Opp i en miniatyrseng og full fart ut,
mens jeg så bakhodet til en 190 høy fyr med blankpolert skalle.
Jaja, så var
det oss da. Jeg og sammensyersken. Nål og trå, her skulle snurpes. (Hun gjorde
forresten en meget god jobb, sammensnurpersken). Klokken var 08.30 på morgen
den 27.8.2009. Jeg var sulten, tørst og sliten. Ungen var ute. Jobben var
gjort. Det holdt på å gå galt, men det gikk bra. Det er det viktigste.
Dette er
ingen spesiell fødehistorie, men den er min og den kommer aldri til å gjenta
seg. Det koster 6000 kroner å sterilisere seg på Sarpsborg sykehus. Kvitteringa
ligger i skuffen.
Den lille,
deiligste kroppen jeg vet om ligger bare noen meter unna meg og sover. Jeg skal
også sove.
Hårstrikk,
rosin i navlen og sokker fra Posten.
-Anita-
Fliring blanda med rørende smil her ass:D Frøya er hærli <3 Klem fra Karianne som ligger i andre etasje :)
SvarSlettUtrolig bra!! Å nå vet jeg at jeg ikke er alene om og ikke ville ha den slimete ungen på magen og at jeg ikke er den eneste som ikke så rosa elefanter og var overlykkelig mor som lå rørt til tårer i sengen over å snart skulle bli mamma. TAKK ANITA TAKK!!!
SvarSlettUrolig bra. Igjen......
SvarSlettGleder meg til Husfruen leser dette, hun som har vært en av de hvitfrakkene i mange år.
Tar får jeg sikkert et enda bedre perspektiv på det.
Stå på Anita, du formidler fantastisk.
Ja, jeg har da tenkt på henne mens jeg har skrevet :)
SvarSlettTakk igjen!
Takk, alle tre :) Fint med tilbakemeldinger :)
Jeg er glad for at du tok sjansen og begynte å blogge Nordtug. ;-) VidarJ.
SvarSlettSom tidligere hvitfrakk på fødeavdelig vil jeg tro dette blir en av vandrehistoriene på vaktrommet. Ikke så spesielt sier du, joda Anita, dette kvalifirerer til spesielt he, he.
SvarSlettEn av de gangene jeg burde vært med deg tror jeg. Ikke som tidligere hvitfrakk men som hundetrener. De kommadoene hørte du i alle fall på. Hadde hatt god bruk for dekk - bli og, ikke minst, gi hals og STILLE. Tror den siste kommandoen hadde vært flittig i bruk !!!
Hehehe :) Det hadde vært noe :)
SvarSlett