Alt var som
vanlig! Kaffe og kaffe og kaffe. Håret minnet om Diana Ross. Jeg valgte å gå ut
og lufte hundene fra verandaen for ikke å skremme infarkt på de gamle naboene.
Frøya i hagen før jeg satt jeg kursen mot Vestby og min småbarnsdullende
negldesigner. Nå måtte noe gjøres. Ellen var den som dro meg ut av joggebuksene
for en tid tilbake og nå måtte hun gjøre det igjen! Håret var farget dagen i
forveien (for øvrig der Dianakrusen kom fra) og på denne dagen sto negler og
tenner for tur. Jeg vet jo at jeg kan be om negler når som helst, Ellen Næss
svarer aldri nei, men jeg har liksom havnet i den ettervekst/joggebukse modusen
igjen så jeg har ikke maset med neglene.
Ellen og Arvid
har to hunder, Lynet og Hussein. To voksne maller (Malinois) på kanskje sytti
kilo til sammen. Denne dagen var det de som dannet velkomstkomiteen. Byksende
og ikke helt lydløse beveget de seg rundt og ønsket velkommen på en måte som
bare er forbeholdt hunder. Etter velkomsten ble de liggende å pusle med hverandre som de pleier.
Vel inne
gikk jeg og hentet meg mer kaffe, nytraktet selvfølgelig! Jeg er såååå glad
HormonEllen er tilbake i sitt før-babyn-kaffedrikkende-modus. Alt var som det
pleier der i gården. Blide hunder, blid unge og en strålende vakker Ellen. Tidene
forandrer seg. Før la vi negler over et glass rødvin. Nå byttet vi på å vugge
ungen i vogna og vi hadde andre temaer på agendaen, men det gikk fint det også!
Artig unge
med pussig hårsveis. Minner om Frank Barone fra «Alle elsker Raymond»
Etter en god
porsjon acryl og latter måtte jeg haste videre. Jeg skulle rekke stallen før
jeg hadde tannlegetime klokka 14.15 i Fredrikstad. På veien fra stallen fikk
jeg en telefon fra en som blant annet hadde et og annet å si om mitt forrige
innlegg som omhandlet pupper og deres innpakning. Mannen i andre enden er
forhenværende kubonde og kunne påberope seg kunnskap om jur generelt. Han fortalte
at på kvigene med de største jura så måtte han sette på jurbeskyttelse. Dette for
å hindre at de skulle tråkke eller legge seg på sine egne patter. Smart patent!
Alt for dyra! Han hadde mer på hjertet. Bh/ikke bh! Han måtte innrømme at det
er flott med jenter som går uten bh. Enda flottere å ha en kjæreste som går
uten bh, MEN ettersom jeg forsto måtte det nødvendigvis holdes innenfor husets
fire vegger. Det jeg ikke har tenkt på er at det selvfølgelig ikke er greit at andre menn nyter det samme synet. Jeg
glemte sjalusien oppi det hele. Telefonherren var meget klar på dette punktet.
Det er ikke
alltid jeg er like imponert over likestillingen, men jeg må si meg mer enn enig
med min ene medoppstallør i stallen: «Hvorfor kan ikke vi gå med bar overkropp
om sommeren når menn kan det?»
Midt i
puppesamtalen, som julekvelden på kjærringa, sto han! Den høyskoleutdannete,
uniformerte mannen med walkie talkie i den ene hånden. Han sto gjemt bak en
busk og jeg kjente på følelsen: «Busted!!!» Jeg var rask til å legge røret på
uten at jeg vet hvorfor. Refleks kanskje. Det var jo uansett for sent. Jeg
rullet ned vinduet og ga konstabelen førerkortet mitt uten oppfordring. Jeg
hadde handlet ulovlig, uten tvil og det var ikke annet å gjøre enn å vente på
dommen. Ingen grunn til å gjøre dagen verre for noen av oss. Lovens lange arm
hadde humor også. På de femten gangene jeg har blitt stoppet av politiet på
mine sytten år i trafikken har jeg enda til gode å møte på en suring. De er
bare på jobb og latteren sitter løst. Jeg fortalte om bloggen min og ba om et
bilde av ham. Han smilte skjevt og ba meg heller ta et bilde av en av hans
mange kollegaer. Jeg følte at poenget da ble litt borte, så jeg nøyde meg med
et oversiktsbilde. 
Jeg trutlet
videre. Jeg kom noen minutter for sent til tannlegen, men hadde selvfølgelig
ringt og gitt beskjed om min lille ufrivillige pause på Seut. Jeg meldte min
ankomst og ble informert om de nye reglene. Det var slutt på de blå
plastsokkene til å ha utenpå sko. Nå skulle vi ta av skoene og gå inn i bare
sokker. Jeg måtte jo være ærlig og ga kort beskjed om at jeg var uten sokker. «Det
er snart vår, vettu. Best å være klar, mente jeg!» Damen i hvitt smilte, rotet
i en skuff og fant et par blå allikevel. Best for alle parter, tenkte hun
sikkert. Jeg var så godt som nydusjet og ikke enig. Jeg lagde min egen lille
løsning da. Barbeint inni plastikken. En helt spesiell følelse.
Etter at
tennene igjen var kvitt merker fra rødvin, kaffe og juice skulle tannpleieren
ta en siste sjekk. Jeg skar jo bort en visdomstann den 21. november i fjor og
dette har ikke grodd bra. Smerter og ubehageligheter i unormal skala. «Jøss,
hva har du her da!» Ehhh… siden det var min munn hun lette i antok jeg at det
ikke var gull hun fant. «En bensekvest!» Hæ? Javel? Ikke fikk jeg spurt heller,
siden jeg hadde kjeften full av instrumenter. Men forklaringen kom. Etter at
oralkirurgen på sykehuset hadde brukt hammer og meisel i munnen min et par
timer, hadde hun slått løs en del av kjeven. Ikke uvanlig eller farlig, men
litt ugreit å ha den liggende i munnen i over tre måneder. Jaja, den som sparer
den har. Være seg skattekroner eller bensekvester. 8 X 4 millimeter er ikke
stort, men stort nok. Endelig fikk jeg forklaringen på de sinnsyke smertene. 
Jeg liker å
være hos tannlegen. Jeg får alltid en bli-ny følelse og jeg blir litt rosa i
hue. Kanskje ikke rart når vi ser interiøret. Jeg gjenoppdaget forresten den
rosa extra tyggisen på Shell på Vestby på vei fra Ellen. Foruten boten var
dette på god vei til å bli en rosa dag. Jeg fant selvfølgelig også den beste avisa
på bordet i ventesona. Fredrikstad blad. Det kjente er ofte det beste. Jaggu fant
jeg noe kjent inni avisa også. Stalleieren a gett. Som hadde slått et slag for
vårt lille Råde!
Det blir
mange ubesvarte anrop etter et tannlegebesøk, men de fikk vente. Aldri to bøter
på samme dag. Jeg har i kjølevannet av denne boten fått et handsfreesett i
gave. Og takk for det!
Ungen hjem
fra hagen, middag og rett i dusjen. Resten av kvelden ble viet til en litt
mer voksenmiddag, godt selskap og en nydelig Chianti.
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar