Velkommen til Sirkus Nordtug: Denna dagen, et liv...

«Skjerp deg! Han har pepet i 10 minutter! Du får stå opp!»

Hvem i all verden eide den stemmen? Linda?, Frøya?, Nei det var en mannestemme… Jeg er jo vant til at det flakser folk og fe ut og inn av huset, men at en mann jeg ikke kjenner stemmen til begynner å kjefte før jeg står opp… -ugreit! Så kom Linda ned trappa…

«Linda? Snakket du til meg nå?»

Hun var like forfjamset og så seg rundt for å lokalisere stemmen min.

«Hæ? Hvor er du forresten?»

«Jeg ligger her inne, på rommet til Frøya. Har du snakket til meg?»

«Ehhh… Nei…»

Det var vel bare å stå opp da og lufte bikkjer. Ja i flertall, det er nemlig to her nå hvorav den ene er ny. På prøve riktignok, men den produserer natturin som resten av kollektivet. Jeg sjanglet ut som jeg pleier, i singlet, joggings og snowjogs. Blitt utrolig glad i dem forresten. Arvet av gamle svigermor, inn på 80-tallet. I Råde: Inn nå! Varme og gode, trenger ikke sokker i. Nok om det. Ut med nye bikkjene. Men hvem hadde sagt at jeg måtte stå opp? Jeg pleier å bruke «slumre»effekten på Shot… «Gå og legg deg, kommer snart!» Koma om morran! Det var denne effekten jeg dristet meg til denne morgenen også, men uten hell. Noen var uenig. Hadde jeg drømt? Er det normalt a? At jeg våkner, sier en setning/gir en kommando, sovner igjen og DRØMMER at noen svarer… Merkelige greier. Hvis du nå venter på en oppklaring så kommer den ikke. Ingen mann i hus, bortsett fra de på fire bein.

Grunnen til at jeg våknet i Frøya sin seng er enklere å forstå. Min kollektivsamboer har storfint besøk fra selveste Romsdalen og jeg har i den anledning valgt å gjøre mine nattlige sysler på sofaen.-Primært soving! Frøya våkner fortsatt på natten og kommer tuslende med sin grønne frosk og kryper inntil meg. Det hender jeg får meg en uppercut og det fikk jeg i natt. I stadig mangel på søvn droppet jeg kaffen klokka 05 og stablet beina de fem meterne bort til hennes rom. Der ante jeg fred og ingen fare inntil denne stemmen kom og formante oppstandelse.

Kaffe, mer kaffe, face, mer face, ungen i hagen, la meg for å sove en lur men jeg fant ikke den indre roen, tur med hundene i skogen, mer kaffe, et møte, mer kaffe, apoteket: piller til folk og fe. Jeg sliter fortsatt med hullet etter den fordømte visdomstanna jeg skar ut i november og den firbente nye skal få slippe kravlende småmark i kroppen. Ungen hjem fra hagen, kø på badet (ikke viktig for meg! Personlig mot overdreven bruk av såpe), mer kaffe også var vi klare.

Vi skulle egentlig møtes klokken 18.00 på «Basaren på Brygga» i Moss. VI er noen av vår opprinnelige turgruppe pluss et par andre. Vi skulle være ni stykker med stort og smått. En måtte jobbe og sykdom har meldt seg så vi ble enige om å dra til Ellen i Vestby isteden. Vi er jo en slags gjeng så det måtte ryddes i Epatraktoren først. Med rydding menes å dytte alt rot bort i den ene enden på baksetet. Stor bil. Plass til mye rart. To bikkjer fylte bagasjen. Rot, en unge og Voldadama i baksetet. Jeg bak rattet og Frk.Knoph som Copilot! Egentlig manglet vi bare en drita full Einar Rose med sin «Svigermor og Evensen og kjærringa og jeg!» Da hadde det vært perfekt.

Jeg beregnet selvfølgelig nok tid så vi ikke skulle komme for sent. Beklageligvis dukket det opp to små uforutsette hendelser på veien som rokket ved tidsskjemaet vårt (les mitt) så vi ble forsinket. Syv minutter! Ellen er like opptatt av å komme presis som meg selv, men hun utagerte ikke på noen måte. Kanskje jeg sjarmerte henne i senk med de blå jogsa eller kanskje hormonene har sluppet taket. –Og takk for det!

Middagen sto klar og foruten en over snittet spruteklar Cola forløp måltidet seg som forventet med to små som bordkavalerer. Etter nydelig kjøttsuppe og hjemmelaget brød inntok vi kaffe avec (les underholdning av ei pussig lita skrulle) i salongen. Ellen er like lett å lese som en hund er for hundemennesker så da hun proklamerte at ungen skulle ha sovet for lenge siden parallelt med at hun begynte å vandre rundt var det bare å pakke snippesken. Greit nok, hadde jo med unge sjøl også.