Hva vil jeg
med denne bloggen? Er det et spørsmål jeg bør stille meg etter fire uker i
skriblerienes verden? Det tror jeg. Jeg kan telle på fingrene de
blogginnleggene jeg har lest i livet mitt og jeg har aldri fulgt en eneste
blogg. Nå som det viser seg at min «bloggmentor», HK har fått fart i fingrene
igjen så leser jeg jo hans blogg, men den omhandler jo folk og fe som jeg vet
hvem er. Jeg skjønner fortsatt ikke at noen som ikke kjenner meg kan være
interessert i hva jeg har å meddele. Men sånn har det altså blitt. Jeg startet
min bloggkarriere med å fortelle hvorfor jeg opprettet bloggen. Fra den dagen
gikk det rett opp og frem. Jeg ble anbefalt å ta det litt med ro for ikke å
miste piffen etter kort tid. Planen var å lytte til disse personene, men den
gang ei. Alt er som det pleier, full fart og brå stopp. Det har ikke stoppet
altså, men det stoppet for noen dager da jeg var nødt for å prioritere andre sysler.
Dette skapte en slags indre uro som overrasket meg. Greier jeg ikke å følge
opp? På andre arenaer i livet får jeg det bevist at Janteloven fortsatt gjelder
og jeg skal virkelig ikke tro at jeg er noe. Eller noen. Men det er jeg jo. Jeg
er i hvert fall en som skriver en blogg som folk leser til kaffen om morran! Og
blir halvmuggene om ikke dagens innlegg ligger klart.
Tror jeg at
jeg skal bli millionær kanskje? Ja, sikkert! Alt jeg tar i genererer kroner som
onkel Skrue ville misunt meg! Ikke rart jeg lever i et slott på en klippe…
Eller kanskje ikke… kanskje jeg bare fant en arena å uttrykke meg på som ga meg
et kick til å fortsette. I tillegg til tvangstanker som jeg har blogget om før
har jeg også andre trekk som noen vil kalle «på kanten til sykt» mens andre vil
nikke gjenkjennende. «Nå driver jeg med dette!». Nå er det blogging. Ingenting
annet må forstyrre. Jeg har ikke valgmuligheter. Jeg har barn, jobb, hus, hund,
hest, osv, osv… Jeg kan ikke bortprioritere dette. Mine 24 timer er fylt opp og
vel så det. Da går det utover søvn. Det eneste stedet jeg kan hente tid… Men
det gjør ikke noe. Jeg får fortsatt høre at jeg er vakker så jeg trenger ingen
skjønnhetssøvn. Jeg er ikke barn eller gammel så det fysiske behovet for søvn
skal ikke melde seg. –På en stund… -Tror jeg… Jeg driver jo med denne
bloggingen fordi det er gøy. Og, enda viktigere: fordi jeg VIL! Det var faktisk
altfor mange år som jeg gjorde som andre ville. Ingen ble tilfreds av det.
Aller minst meg selv. Aldri blir alle fornøyd. Det er bare å innse det først
som sist. «You can’t win them all!»
Er jeg ute
av kurs eller er jeg ikke det? Er jeg midt i kompasset og styrer pila eller
sitter jeg på et synkende skip? Vel, mitt glass er halvfullt så jeg velger å
tro på det første.
Plan A var
aldri å ha pc. Plan B var aldri å ha internett. Plan C var aldri å blogge. Plan
D var å blogge en gang i mellom. Plan E var å blogge hver natt. Tilbake på Plan
D. Til noens fortvilelse og til andres store glede. Jeg har uansett parkert her
under bokstaven D også får vi se om jeg finner et gir så det går fremover
igjen.
Grunnen til
at jeg startet å blogge var, i tillegg til tyngende press fra stalljenter,
venner og bekjente, min abnormale aktivitet på facebook. Jeg fortalte jo
uansett hva jeg gjorde fra time til time gjennom hele dagen. Enten ville
påtrykkerene ha meg ut av facebook eller så ville de ha flere detaljer.
Muligens begge deler. Men lykkes de? Ikke med noen av delene… Jeg er fortsatt i
aller høyeste grad på facebook og de skitne detaljene har ikke kommet ut.
Finnes dem? I så fall spørs det om de kommer…
Kanskje… -Vi får se…
På bloggen
min finnes et sted hvor jeg kan se hvor mange som har lest hvilke innlegg, hvor
mange kommentarer, osv. Den sier at så langt, på mine noen og tjue innlegg er
det «selve forløsningen» som er en klar vinner. Der jeg skriver om slim og klin
og blod og fostervann og en helvetes smerte. Er det dette dere vil ha? Jeg er
jo dronninga av rompehumor. Det må da kunne løses.
Jeg føler at
jeg snart må ta et valg. Igjen. Enten fortsette å skrive som jeg gjør nå og ta
for meg ett og ett tema eller jeg kan begynne som de fleste andre bloggere,
skrive om hverdagen min. Da vil jeg igjen bli stilt ovenfor et valg og jeg ser
kun to alternativ… -Enten må jeg slutte å legge etter meg hendelser som ikke
egner seg i det offentlige rom eller så må jeg leve som jeg har gjort og dele
det. Jeg pleier jo å legge hodet mitt på hoggestabben så jeg ser ingen grunn
til å slutte med det egentlig…
Ønsker dere
alle en glitrende natt og en vakker dag
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar