En ny natt i 237 :)

Hun var forbannet ja… 

«Hallo? Kjører du drosje?»

«Jada»

«Så hvorfor i helvete kommer du ikke ut og hjelper til?»

Hva nå da? En furie av en gammel dame lente seg inn døren på passasjersiden. Jeg hadde ringt inn for fem minutter siden og meldt min ankomst. Da var hun blid som en sol. Nå var hun ikke det. Jeg snudde meg og så en tilsynelatende skrøpelig gammel mann sto og lente seg inntil husveggen noen meter bak bilen. Burde jeg ha gjettet at de trengte hjelp? Burde jeg stått ute og ventet i ti iskalde blå i tilfelle de trengte hjelp? Ja, med den aller største selvfølge. Kunne damen i telefonen nevnt at de trengte hjelp? Nei, absolutt ikke. Det er det minste man som drosjekunde kan forlange… -at sjåføren kan bedrive telepati!

Jeg svelget den kamelen også. Men tenkte det var greit å være ekstra føre var med denne kunden.

«Er det noen spesiell vei du ønsker at jeg kjører? Jeg vil nødig kjøre omvei med deg» Den kan falle begge veier, men som oftest er det en innertier uansett hvor vel jeg vet hvor jeg skal.

Ja, han ville kjøre motorveien. Okay! Etter noen minutter ble mannen krakilsk og lurte på hvorfor i helvete jeg kjørte mot Sverige… ???

«Jeg gjør da ikke det! Jeg kjører deg hjem! Du ville kjøre motorveien…»

Neigu om han ville… Han skulle absolutt ikke mot Sverige! Vi befant oss på daværende stund på vei fra Sarpsborg sentrum mot Grålum! Med Oslo i front og Sverige i speilen! Han var jo drita, så klart. Klokka nærmet seg jo barne-tv tid og det var lørdag, men han må i tillegg ha vært svært interessert i å krangle. Han kjeftet hele veien fordi jeg kjørte feil vei! Jeg måtte jo bare kjøre riktig vei selv om jeg hadde aldri så lyst til å snu og FAKTISK kjøre ham til Harryland! Hadde sikkert hatt godt av en tur… Ikke engang når jeg pekte på huset hans var han enig i at han var hjemme. Plutselig slo han om, takket for turen og lurte på om jeg kunne hjelpe han å finne lommeboken. Jeg forsto omsider at mannen hadde pengeboka si i bokselomma. Jeg ville nødig grave nedi der, men hvis jeg skulle ha penger så hadde jeg vel ikke noe valg. Jeg hjalp han ut og låste opp døra hans. Slo på lyset, hang nøkkelen rundt halsen hans og la kvitteringa på bordet i stua så kan skulle få muligheten til å fylle ett av de svarte hulla dagen derpå. Da ville han i det minste vite hvordan han kom seg hjem og hvor mye penger han hadde brukt på det.

Skulle det bli en sånn natt? Neida, det skulle det ikke. Neste kunde sørget igjen for latter og glede. To voksne menn. Fra utkanten av byen og inn til sentrum. Turen var stipulert til å vare i overkant av fem minutter. Samtalen startet med at siden de frøs så veldig skulle jeg sette på rompevarmeren til han i forsetet. Dette ble dratt videre til at han skulle betale ekstra for varme som igjen ble dratt til at han i forsetet spanderte en tyggegummi av typen «ekstra». Videre ble det til «hyggegummi» som igjen førte til utveksling av kvinnenedleggelser mellom disse to… Jeg skal tenke meg meget godt om før jeg tilbyr rompevarme til forfryste gubber igjen!

På tide med kaffe. I ironiens verden tok jeg turen innom min sjef som var på jobb på Sparta Amfi og tigde kaffe der. Med «Hver gang vi møtes» som lagde liv i flatkassa på veggen og kaffen i hånda ble det som det blir når to av samme drosjealen møtes… Juging og skryting.

Når du blir bedt om å være med på noe du egentlig ikke er interessert i, men blir med allikevel fordi den som spør har et brennende engasjement for det han vil vise frem! DEN følelsen!

Om jeg ville ha en omvisning på Amfin? Sparta? Særp? Ehhh…. Jaja, det er jo alltid artig å se noe nytt. Dører ble låst opp og igjen og jeg var innom en rekke rom den kvelden. Jeg ble forklart og fortalt. Jeg har lært at en ishall består av så mye mer enn bare det glatte underlaget med hjelmprydede, polstrede menn. Jeg fant for eksempel mitt eget navn der. Jeg stoppet opp og stusset i noen sekunder. Som jeg pleier å gjøre når jeg ser denne reklamen: «hvorfor selger ikke Nordtug Bil Volvo! Det hadde vært perfekt. Som vanlig forelå ingen svar så jeg fortsatte min guidede «tour de Sparta» denne vinterlørdagen, mens Ole Paus jobbet seg igjennom Marion Ravn på kontoret.

Jeg har kjent taxieieren i mange år og vi har prata en del vi, men jeg har da aldri sett han sånn som dette. Kanskje det er sånn jeg ser ut når jeg prater om hund og Nitrogruppa. Hadde han vært kvinne ville jeg trodd han var gravid sånn som han glødet. Han pratet så varmt om laget «sitt» så det var like før jeg meldte meg inn som støttemedlem. Jeg ble veldig imponert over hele seansen. Det eneste som skuffet meg var isbilen. Altså den som skraper bort isen og legger på ny is. Feil merke!

Sms: «Meldig/tur finnes i bilen». Da var det bare å kjøre videre.

Noen turer senere hentet jeg en dame som skulle hjem fra noe hun kunne informere om at hadde vært et dildoparty. Jeg har ikke hørt om slike partys på lenge og visste ikke at de fantes lenger. Ikke nok med at de finnes, de tjener gode penger også. En dildo koster visstnok tretten-fjortenhundre kroner nå i 2013. Kjekt å vite.

Resten av denne natten forløp seg som en ganske vanlig natt i ganske vanlig bil, i en ganske vanlig by. Noen lo, noen gråt, noen måtte spy og noen ville bare hjem.

Uansett hvor grei eller ugrei en drosjenatt kan bli så finnes det ikke noe bedre måte å starte økten på enn å oppdage en liten, hyggelig gest fra sin sjef. Jeg har faktisk fått det bekreftet av hans bedre halvdel at dette var ene og alene hans verk!

Sjalabais, alle ;-)

-Anita-