Shit happens

Bygda Angvik med 300 innbyggere ligger i Gjemnes kommune i Nordmøre. Det er der hun kommer ifra, Angvikjingen som konstanterte faktumet: «Dassen e tett!» Hun så ikke hverken spesielt fortvilet eller overrasket ut der hun skred ut av badet. Okay. Jeg har jo lært meg at det er forskjell på tett og tett og rørlegger er dyrt. En sånn irriterende ting å bruke penger på. Litt som bøter. Dette skjedde for halvannet år siden også så jeg måtte rote litt rundt i de grå og finne frem boksen som heter «Tett dass 2011 og erfaringene jeg gjorde meg». 

 

 

Jeg fant boksen! Plumbo, stakebånd og sugekopp, check. Eller? Jeg lånte kanskje stakebånd den gang. Kjøpe da. Vel, plumbo, stakebånd og sugekopp måtte fort gi opp kampen. Her måtte sterkere saker til. Men først måtte vi tenke litt. Doen var ikke helt tett så det gikk noen dager til. Det seg no unna. Mens jeg var på jobb fra søndag til onsdag ble det kjøpt inn og forsøkt både høytrykkspyler og avløpsslange. Det hjalp heller ikke.

Var det i fred med å forme seg en tanke, en ide, et håp? Jeg kjente det jobbet i hjernen. Det er en vidunderlig følelse når hjernen sier: «Stopp, ikke gjør noe. La meg jobbe meg ferdig!»  Hva var det som egentlig hadde skjedd den gangen… jo, septiktanken hadde rent over nede i skogen og når den da ble tømt dannet det seg et salgs vakuum i det nedre røret. Kloakken lagde seg selv til en propp som bare forsteinet seg og krøp nærmere og nærmere huset og selve klosettet. Den gangen brukte Østfold høytrykk nesten titusen liten vann for å få spylt rent. Denne gangen gikk det ikke så langt. Var det mulig å fikse selv? Ja, helt sikkert. På med de vanlige klærne (Joggebukse, hestejakke og snowjogs). Det hender jeg føler meg som Nils Sletta alias Tor Neshov i Berlinerpoplene i de snowjogsa. Rart, for jeg tror ikke jeg ligner… 

Den gangen det var tett forrige gang… -hadde det ikke på et tidspunkt da sprutet kloakk opp fra dette røret nede ved annekset? Jo, så jammen. I så fall var det vel bare å gå ned der da, og se hvordan det så ut. Så flott ut der. Var vel bare å dra av de røra som stikker opp av bakken. Et til kloakk, et til gråvann. Jeg løftet av det ene og kunne konkludere med at det så fint ut der. Så måtte «proppen» denne gangen sitte nærmere huset. Jeg skulle løfte av det andre røret også, kun for å bekrefte at dette var røret til gråvannet. Men neida. Her var det altså umulig å få opp dette røret… Hva da? Jeg tok av den buede tuppen og tittet nedi. Det møtte meg en svak, svak eim av halvsøt kloakklukt. OG is! Hardpakket is nesten helt opp til kanten. ÅÅÅååååå…. HER var kloakken! Og den hadde frosset. Lett! For å få frosset is til å tine er det bare å tilføre varme. Ingen stikkontakt der nede ved annekset som betydde at vi måtte bære med oss varmekildene. Hva er varmt og kan bæres? Vann. Varmt vann. Kokende vann. Kenneth var innom og leverte Frøya, rista litt på hue som han pleier når jeg setter i gang med prosjektene mine. Han mente det var skummelt å begynne å styre med dette siden jeg ikke hadde fletta peiling på hva jeg drev med, men han kjenner meg jo såpass godt at han visste jeg ville komme til å gjennomføre dette. Han ga opp hoderistingen, ønsket lykke til og dro. Røra og pakningene kunne selvsagt sprekke, det var jeg smertelig klar over. Men nå hadde det gått for langt. Både jeg, Linda og Karianne var høye på å få til dette. Jeg var muligens høyest, som vanlig. Kjele etter kjele og bøtte etter bøtte med kokende vann og røret slapp taket. Weeeeee….. Det var like før vi klappa i hendene. En orgasmisk følelse. Bort med «The poopsicle» også gjensto bare resten. Mer kokende vann. Det brant i ræva på den pakningen nederst på røret, men den overlevde varmehavet. 

Etter en uke hvor kloakken var et stort tema vokste galgenhumoren og det ble mye latter. Jo nærmere målet vi kom desto mer kjepphøye ble vi. Vi staka og helte på vann anhver og hver sin gang også plutselig: «Pass deg, Karianne!» hun sto nemlig å tittet ned i hullet. Jeg hadde opplevd det før og vet at når det først kommer så kommer det ubehagelig fort. Det tøt opp i bøtter og spann. Ojojoj! Latteren ble forvandlet til stumme stønn i noen sekunder men den fant raskt veien tilbake. Alt som lå i røret nærmest huset fløt nå utover den hvite snøen. En spesiell kontrast. 

Mens jeg sto med spettet i den ene hånda og plumbo i den andre ringte NRK Østfold. Jeg var jo bare nødt for å fortelle damen i andre enden hva jeg holdt på med. Jeg måtte kjapt mobilisere all seriøsitet og det var vanskelig. Damen i andre enden forsto og lo med. Her er resultatet: http://www.nrk.no/mobil/artikkel/savnede-frikk-skaper-engasjement-1.10913092

Tilbake til bæsjen! Bortsett fra å bli født og å dø så er mat og avføring det mest naturlige som finnes. I de sekundene dette skal ut av kroppen kan jeg fint greie meg alene, men å prate og skrive om det koster meg ikke en kalori. Det gjør det vel ikke med deg heller eller så vil jeg tro du hadde sluttet å lese for lenge siden. Mange får noia av dette temaet, men det synes jeg er rart. Veldig rart… 

Men det finnes rarere ting. Mens vi sto med nesa så langt nedi kloakken at vi hadde begynt å bli nummene i hele luktesystemet startet Linda å nynne. På denne:  https://www.youtube.com/watch?v=hcpM0yN7p0c Jeg vet ikke om det kan forståes hvor malplassert denne sangen var, men det var nok til at ideen med campingstoler og økologisk vin dukket opp. Det er ikke lett når dassen er tett… -Men mindre man ler seg halvt i hjel da. Vi har jobbet veldig i dag, men vi har ledd mer enn vi har jobbet så dassen er fortsatt tett. Dvs det er den ikke. Den er pip åpen. For det øverste røret står fortsatt av. Jeg regner med at to pluss to er fire for deg som leser så da kan du vel regne ut hvor kloakken blir av... ;)

Vi har i ironiens navn kjøpt gullchampagne i dag. Den skal åpnes når doen er åpen. Den står fortsatt i kjøleskapet. Plumboen derimot ligger der den skal og vi avventer langtidsvirkningen. Spenningen er til å ta og føle på… hvordan blir morgendagen? Det er bare å vente og se. Jeg for min del er glad for varmegrader i luften og gode venner som trekker på seg hansker når behovet melder seg og trår til.  

-Anita-