Shit happens del II og resten av helga!

Det siste innlegget handlet om tett dass. På fredag gikk vi ned med mer varmt vann og godt, nytt og friskt mot. "Vi" er fortsatt min romkamerat og hennes kjæreste. De tre museterer… el no. Føltes mer som Bert & Ernie. Etter en kort stund ble vi enige om å gå ned å faktisk sjekke tankene. Ja, i flertall. En til gråvann og en til kloakk og en jeg kan bo i hvis det kniper. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om å ringe Hydroclean og be om en forklaring. Jeg mente nemlig at de hadde gjort en feil ved forrige tømming.  Jeg forholdt meg ydmyk på telefonen. Det kunne jo hende jeg tok feil. Jeg fikk beskjed av en hyggelig dame i andre enden om at jeg kunne forvente hjelp innen tjuefire timer. Godt nok for meg. Nå var jo doen åpen. En uholdbar situasjon da kloakken dro rett ut på gresset, men det hindret oss i forstoppelse og mageknip. HC sjåføren ringte som avtalt en halvtime på forhånd og meldte sin ankomst. Jeg tok en kaffe og trakk på det vanlige yttertøyet. Jeg følte at det var usedvanlig viktig at sjåføren fikk vite hva vi hadde gjort av forarbeid og forklarte og gestikulerte etter beste evne. Han nikket med jevne mellomrom men jeg vet ikke om det var for å bekrefte at han forsto eller om det var et håp om at jeg skulle skynde meg å prate ferdig så han kunne få gjort jobben sin. Det var fredag ettermiddag og snart helg for en "åtte til fire mann". Da jeg slapp han av gårde tok det under ett minutt før han fastslo: «Jeg trenger et annet redskap» Ja, ja, ja… Du gjør vel det… «Jeg drar i stallen så lenge, ring om det er noe!»

På vei hjem fra stallen fikk jeg den deiligste telefonen: Tanken var tømt og røra var åpne. Han skrøt av vårt pågangsmot når han hadde sett hvordan vi hadde jobbet, så vi slapp unna med halv regning.

Jeg sendte denne pm’n til Linda og Karianne:

Resten av fredagen ble, i stor kontrast til kloakk, viet til gullchampagne og tv-titting. Frem til strømmen gikk. Det var bare meg igjen som var våken og klokka var mange. Hadde akkurat vært på telefon med to stykker, uavhengige av hverandre som ville fylleprate litt. Helt naturlig å ringe meg…. Plutselig ble strømmen borte på tv og omegn ved internettuttakket og i gangen. Jeg brukte to steg for å komme meg opp trappa og få stukket hodet inn i sikringsskapet. Jeg konkluderte raskt med at ingen sikringer hadde gått og gikk ned igjen. Deretter ignorerte jeg min nye utfordring, strømmen og krøp under dyna for å oppdatere wordfeuden. Skal gjøres det å!

Lørdagen startet med en telefon til min gamle fader som LÅ Å SOV klokka åtte en lørdagsmorgen… -uhørt! Jeg fikk svar på stømspørsmålet. Det viser seg at sikringer kan lure oss, eller meg da. De kan ha «gått» uten at den lille, fargede fjøra spretter ut. Mulig dette er allmenn kjent viten, men ny lærdom for meg! Ny sikring og «bli lys!»

Det neste på tapetet var sko til den stuttjukke! Dette forløp seg helt smertefritt. Noe går på skinner. Eller brodder da, oss hestefolk imellom!

Klokka 16.00 var jeg invitert på et infomøte i SPCA i Fredrikstad. På min gamle skole. Først gikk jeg på skole der i seks år også kjøpte Fredrikstad Omegn Brukshundklubb lokalene. Jeg vendte tilbake til åstedet og flyttet like godt inn i den ene av de to utleiedelene de hadde laget. Der jeg gikk i fjerde klasse bodde jeg i seks år etterpå. Over snittet glad i skolen da vel… To av klasserommene er gjort om til klubblokale og det var der jeg satt og lyttet til planene til SPCA Fredrikstad! Interessant nok, men jeg hadde mer på dagsplanen. Jeg la igjen litt info om Nitrogruppa, takket høflig for meg og dro hjem der Karianne og Frøya ventet. 

 

Frøya har jo egen koffert! Vi kompromisset og endte opp med å ta med to av fire bamser på tur. Vi skulle kjøre en stund. Vi skulle til Løten og lete etter hund på søndagen og var så heldige at vi fikk sove over på veien opp. Da slapp vi å stå opp så tidlig på søndagen. 

Vel fremme ble vi tatt godt imot. Frøya har intet behov for å bli tatt imot. Hun går inn selv og annonserer sin ankomst til for henne, fremmede mennesker med å slå ut med armene og bekjentgjøre: «Hei, hei alle. Her er jeg!» Som om hun skulle være en slags A-kjendis som fans har stått i kø for å få et lite blikk av.. Foreløpig ler folk. Jeg vet ikke om det varer. Jeg aner heller ikke hvor hun har denne dristige adferden fra. Det må være fra farssiden…. ;) ;)

Ungdommene i huset hadde laget pizza og mens Frøya på eget initiativ gikk og gjorde seg kjent i huset fikk vi voksne pratet hund. Jeg ble tilbudt internett av vertskapet. Dette ble høyt verdsatt da det ikke fantes telefondekning. Kontakt med omverden er jo ikke viktig for meg, men kjekt en sjelden gang… Etter en guidet tur rundt i huset, deilig mat og drikke og en hyggelig prat ble vi tildelt et vakkert innredet gjesterom med masse historie i veggene og en stor og deilig seng! 

NY dag! Etter en kort tur ut med hundene kjente jeg lukten av kaffe spredte seg behagelig i huset. Jeg og morgensveisen min måtte sose litt rundt som vanlig før vi skjønte hvor vi var. Litt morgenstell og kaffe. Vi takket høflig nei til frokost da klokken nærmet seg faretruende fort 12.00 og oppmøtetid for fellessøk etter en hund på rømmen i Løtens dype skoger. Vi fant ingen hund, men opprettet ytterligere kontakter. Mange nydelige folk der også. Sikkert fordi de er oppvokst nær brenneriet. Glatt hud og gnistrende øyne. For ikke å snakke om dialekten! Hærlige folk! Litt før klokken 19.00 rullet Volvoen inn på tunet og unge og bikkjer veltet ut av bilen. Enda en helg var over. Ny uke og nye muligheter sto for døren. Takk til alle som gjorde en februarhelg helt unik.

 

-Anita-