Tiden i
stallen begrenser seg dessverre. Det er sjelden jeg har en hel dag i den
deilige hestelukta. Jeg elsker den lukta, det lukter kjærlighet og frihet.
Når jeg i
går skjønte at dagen i dag skulle utelukkende tilbringes i stallen, ble jeg så
høy at jeg iverksatte et aldri så lite lunsjtiltak.
Jeg sov til
jeg våknet av meg selv og det var nydelig. Sjelden og utrolig deilig. Jeg
startet dagen med høne og gris. Eller egg og bacon som noen sier. Jeg kokte
samtidig «syv-minuttersegg» som jeg pakket ned sammen med juice, brus, brød,
smør og en aldri så liten dessert.
Vi har en
egen stallgruppe på facebook. Det er genialt for å gjøre avtaler, dele artige
og hyggelige bilder og meldinger OG når vi trenger hjelp. Ann Elisabeth
benyttet seg av den muligheten for et par dager siden:
«Ann Elisabeth Johnsrød
vet d er
ille kort varsel, men er d noen som kan trå til å hjelpe til med å få inn litt
høy i åtte tiden?????? er bare to tonn så d går fort :)»
Jeg hadde
ikke mulighet, men hun fikk hjelp av andre:
«Ann
Elisabeth Johnsrød
TUSEN TAKK
til den herlige gjengen på STALL NORUM som stepper opp på null komma niks med store
smil og mye latter for å lempe høy :) å seff en stor takk til XXX som ble med
på "lasset" for å hjelpe til :) jeg setter STOR pris på dere ALLE å
synes vi nå er en herlig gjeng :) ♥
Liker · ·
Ikke følg innlegget lenger · torsdag kl. 21:10
Sett av alle
XXX og XXX liker dette.
Anita Nordtug Jeg var ikke med Men så flott
at du fikk hjelp og at det ordna seg
torsdag kl. 21:11 · Liker
Ann Elisabeth Johnsrød nei, men du er
opptatt med annet og d er helt greit men setter stor pris på deg alikevel
torsdag kl. 21:12 · Liker
Anita Nordtug Haha Takk Kommer imorgen! OG
lørdag OG søndag! Lover å vaske sluket så det ser nytt ut!
torsdag kl. 21:13 · Liker · 2»
Og dermed
var den lovnaden gitt! Sluket! Jaja, jeg har jo hansker! Kjekt å ha til mye.
Ikke annet å gjøre enn å legge seg på kne.
Mens jeg lå
der på kne kom han som eier stallen med en gjeng folk. Familie eller venner,
ikke vet jeg men de hadde med noen unger som hadde lyst til å se på hestene.
Sanivara sto inne og den ene jenta ville sitte på. Det var visst flere som
ville det. Det lyste av øynene på den ene mannen. Joda, han ville ri. Han hadde
ridd en gang for mange år siden så dette skulle sikkert gå greit. Jeg salet på
mens guiden og følget tittet på de andre dyra. På med gubben og det er så
vakkert å se folk som tydelig ikke aner hva de gjør når de sitter på en
hesterygg. Enda vakrere er det å se i øynene på Sanivara at hun tar på
ride-skole-hest-hatten! «Jada, jeg står stille og venter selv om du kløner
litt.» På med gubben og da jeg spurte om han ville at jeg skulle leie svarte
han avkreftende. Ned på ridebane med kone og barn. Ja, også meg da. Jeg snublet
nå etter som en slags pakkeløsning. Gubben lurte litt på farten… Han holdt feil i tømmene og holdt armene over
hodet, men var like blid. Det samme var rideskolehesten. Og trav ble det. Etter
et par runder med datteren og en liten oppvisning utenfor grisehuset salet vi
av igjen.
Jeg hadde en
liten høne og plukke med hengslene på vogna mi og skulle stelle litt med det,
men jeg hadde ikke spist på en stund og irritasjonen var ikke til å legge lokk
på. Ann Elisabeth foreslo å bære inn den ene krakken og ta litt mat! SMART!
Etter litt egg og skiver løste hengsleproblemet seg utmerket.
Jeg synes det er moro
å prøve nye aktiviteter med dette svarte skjørtet av en hest jeg har. For en
stund siden fant jeg et lastebildekk på gården og sendte en pm om jeg kunne få
det. Klart jeg kunne. Med en sele som ikke er egnet for tunge saker og en over
snittet rusten vogn satte vi til. Det ble som vanlig en akkurat passe mengde
latter da vi funderte over Murphys lov… Vi ble enige om at det værste som kunne
skje var at kjettingen mellom dekk og vogn kunne ryke. Tanken på usikker hest
streifet meg ikke et sekund. Det regnet
og blåste. Jeg er lykkelig over at ingen av oss bar tupeer. DET ville blitt et
spesielt syn. På med vogn og frem måtte det gå. Sanivara blåste litt i nesa da
hun hørte, men ikke så bråkelyden. Etter to runder på banen var all lyd glemt
og hun strammet kroppen og skulle til å jobbe. Jeg tok med meg det jeg har lært
fra hundeverden og ga meg med økten mens den var positiv. Flere hundre kilo som
lar seg styre… IMPONERT! HVER DAG!
Våt som e
katte kjørte jeg hjem og fant dette i gangen. Det var ikke mye igjen av
lammelåret fra i går, men mer enn dette. Den lille svart/hvite border rampen
hadde tatt seg en tur på benken. Jeg vet han begynner å bli en gammel og sær
gubbe, men at han nå er på god vei inn på kjøkkenbenken… Nuvel… Flere enn han
som ikke takker nei til lammekjøtt… So I’ve heard.
Etter et
møte med fortvilte hundeeiere som har mistet hunden sin og som kom for å låne
en Nitrofelle befinner jeg meg nå med beina meget høyt og nyter Elvis og Van
Morrison på Spotify.
-Anita-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar