Dugnad dag I og II

Før en dugnad må det alltid et planleggingsmøte til. Mens Anne og Linda dro på Harrytur tok han far med seg en av grombilene på handletur i Særp.

Marianne skulle også komme men elgen hennes hoppet over gjerde og lagde oppstandelse så hun måtte vente på dyrlege.

Vi fikk pratet og handlet og spist ++++. En vel anvendt og veldig produktiv planleggingsdag. Ellen var den første som skulle komme dagen etter og hun skulle komme cirka klokken 10. Anne ble over og jeg hørte henne si til Frøya at «i morgen kan du være sammen med meg litt så mamma får sove». Hun sa det ikke høyt, men høyt nok. Det betydde nesten åtte timers søvn på mor og det er superluxus! 

Ellen med henger rullet inn på plassen her og hakk i hel fulgte Nitrogruppas kvinnelige svar på Lars Monsen. Det fulgte med både søppel og snø fra Vestbyhengeren men damene visste råd. 

Etter tømming må den fylles! Ikke noe problem å finne fyllmasse!

Ellen er meget opptatt av sikkerhet på veien så hun nektet å kjøre en meter før lasten var godt nok sikret! Heldigvis hadde hun med seg donaldittbåndet sitt om aldri ryker. Det tåler alt, alltid! Good to go. Etter tre kilometer hadde båndet gått fløyten og presenningen flagret som supermanns kappe bak der! Time out for Pilen flyttebyrå. Tape og hyssing er bra! Digger det sjøl jeg! Funker til alt! OG en gammel hageslange selvsagt. Trygt som Norges bank! 

Vi holdt oss som alltid helt alvorlige i alvorlige situasjoner og ingen trakk på smilebåndet. Ikke noe å dvele ved, tut og kjør. Tape og slage holdt helt frem! Det ble som vanlig et sirkus. Når vi kom fire kjærringer med to biler for å tømme en henger med søppel. Vi ankom gatedalen i Sarpsborg klokka 12.37. De stenger klokka 13.00 på lørdager. Ellen hadde det ybertravelt for hun måtte hjem til ungen for å overlappe etter Arvid som måtte på jobb. Etter å ha forsøkt å få hengeren av bilen til Ellen for å få den på bilen til Anne måtte vi krype til korset og spørre en mann! OG en til. Nei…. Hengeren måtte bli med tilbake til Vestby.  Den hang seg på Audin som en siamesisk tvilling…  Fortsatt full fart, de skulle stenge om sekunder. Rygging med henger, -uproblematisk selv under stress. Også full fart forover. Ellen med den siamesiske hengeren foran og jeg som sjåfør i Annes Ford med Hanne Lill som copilot. Ellen foran og Anita etter (akkurat som vi blir beskyldt for å ha det ellers i livet) Full fart! Bommen kom og jeg bråbremset. (Mulig jeg dukket også.) DET er ikke som det pleier. Ellen får bommen i hue til vanlig. Jeg slipper litt unna. I hvert fall har jeg gjort det til nå. Vi måtte stoppe en i orange klær på vei ut og forklare at vi ikke hadde lurt oss unna betalinga, men at vi bare måtte henge på Audin. Den orangekledde var en av de som, med mislykket resultat, hadde forsøkt å redde jomfruer i nøden. Han hadde ikke noe valg. Han måtte smile og si at alt var i orden. Bare å kjøre videre. Jeg fatter ikke hvorfor jeg hadde det så travelt, men sånn blir det. Hauser meg opp og drar av gårde. Det føltes som hele gatedalprosjektet var hentet ut av en engelskskrevet Henning og Petter Solberg roman. 

 

Sulten begynte å merkes Og vi måtte innom apoteket før klokka 14. Vi rakk det og vi dro innom Rema 1000 for de beste pølsene i verden. Øyvind Karlsens wienerpølser pluss litt annet småtteri. Iskaffe blant annet som jeg styrtet på vei ut. Jeg trodde fortsatt jeg hadde det travelt og på vei hjem vet jeg ikke egentlig om Forden hadde hjula i bakken. Bra bil. En meget god nummer to! Jeg fikk en sms om at Hege og Dorte kom litt senere for de skulle innom Strømstad først! HELT I ORDEN! Vi hadde andre ting å gjøre. Spise og trykke på pauseknappen. Og takk for det! 

Hege Rosenlund og Dorte Thorbech. Begge kom langveisfra ( 12 mil) og skulle komme innom og bidra med sitt! Jeg etterlyste dem på facebook. Ikke fordi jeg syntes de var trege men fordi jeg var redd det hadde skjedd noe. Hadde jeg visst det jeg vet nå hadde jeg aldri mast. Jeg visste ikke at Dorte er født med en slags innebygd GPS. Hva Hege har og ikke har av elektroniske duppeditter i bilen sin er uvesentlig. Man trenger ikke GPS når man har en Dorte! Hun går aldri feil, hun kjører aldri feil, hun tar rett og slett aldri feil når det kommer til Geografi og stedsans. Der er hun på topp. Ingen over, ingen ved siden av. Uansett, de kom rullende inn på tunet her blide som soler. Bilen full av bikkjer og Harrys assorterte utvalg av væske. De gikk til verket med det samme. Det er tydelig hvem som var prosjektleder. Det gikk så unna at vi trengte mer trykk! På vannet! Jeg dro og hentet pappa sin siden vesentlige deler av Linda sin høytrykkspyler ble med hengeren tidligere på dagen (Se bilde nr 6). Vi lette etter esken med deler. Vi sluttet å lete når vi så bildene. Som jeg alltid har sagt: Det er skummelt å kaste! Nå fikk jeg rett i det også! Fire kjærringer og en unge, tre vegger og et uthus på null, svisj! Alt gikk så fort så Dortes Thea både så svimmel og matlei ut! Apropos matlei… -En ny runde med pølsevannet var på sin plass! Damene spiste, drakk kaffe og sa farvel, jeg fikk en flaske Cava som takk for at de fikk vaske! Jeg lever i den troen i alle fall. 

Flittige maur... 

Linda ble igjen med hunder, mens jeg og Anne tok med Frøya for å hente hengeren! Den hengeren som Arvid hadde brukt to sekunder på å hekte av bilen til Ellen. Etter en ryddesjau blir det tomflasker. De ble tatt godt hånd om på Rema 1000 i Vestby. Ellen og Ellens Micro Midas møtte oss og det ble rom for en liten tantaklem! 

Hengeren ble festet på. Nesten da…. –ikke lett å være sliten og fnisete. Da er det nærmest umulig å hekte en henger på en bil. Viljen er der, men intelligensen og muskelkraften er borte. Vi fikk det til og kom oss hjem. Cava’n ble sprettet og beina ble lagt høyt. 

Tusen, tusen takk for hjelpen i dag! Dere er enestående som både kan sørge for effektivitet OG latterkuler etter latterkuler. En hærlig dag! Og takk til Ann Elisabeth som har passet Sanivara mens vi andre har jobbet her :)

Imorgen er det vel en ny dag da! Med nye hyss ;) 

-Anita-