Onsdagen sin det tenker jeg…

Jeg dro fra jobb klokka femten og var hjemme klokka seksten. Jeg måtte sitte en times tid å svare på mail, pm’er, osv. Jeg vurderte å spørre om Ann Elisabeth kunne ta Sanivara for meg for jeg hadde det litt travelt. Jeg stussa på at jeg ikke allerede hadde spurt om hun kunne ha henne siden tidsskjema var trangt, men hun hjelper meg så mye at jeg bestemte meg for å dra selv. Jeg hadde fått noen kryptiske sms’er av Linn i stallen som omhandlet flis, men jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Når jeg gikk ut av bilen fikk jeg to par store øyne på meg… «Er du her nå???» Hmmm… skulle jeg vært et annet sted? Er det ikke her jeg har hest og har hatt det et år nå? «Har jeg bedt deg om å ha Sanivara for meg i dag?» «Ja…» … Okay, det virker logisk. Kanskje jeg skulle tatt en huske pille… «Gå inn og sjekk boksen til Sanivara a» Åja, sånn ja. Da skjønte jeg de andre meldingene. Linn hadde hjulpet Ann Elisabeth og ved en misforståelse hadde Sanivara fått to hele, store baller med flis. For dere som ikke kan hest så pleier de å få en halv ball to ganger pr uke. Ulempen med så vanvittig mye flis er at det tar tid å måke (Skille ut tiss og bæsj fra den rene flisen). Men mykt og godt for Sanivara da. Spørs om ikke Vatikanet får ny pave før hesten trenger mer flis igjen.

 

Så var det bare å dra hjem igjen da. Og flakse rett i dusjen. Ja, onsdag er dusjedag!  Vi skulle være på Lørenskog klokka tjue.nullnull. Etter Google sin karttjeneste å dømme måtte vi dra senest klokka attenfemtifem. Tid til kaffe og greier innimellom slaga. Luksus!

Så bar det avgårde innover. Vi skulle til «Tante Turid». NitroNina bruker henne som behandler til hundene sine. De afghanske myndene Da Vinci og Franko (Faankokko).

Det viste seg at jeg hadde time klokka 19.30, men Tante Turid var en sympatisk og nydelig dame og hadde full forståelse for litt hverdagskaos. Hun var like blid. Etter endt behandling med akupunktur laser og litt annen kos skulle vi bevege oss hjemover. Nina skulle hentes av sønnen sin på Triaden kjøpesenter. 

Hadde jeg og Linda dratt rett hjem så hadde vi kjørt en annen vei! Jeg er SÅ glad vi skulle innom senteret! Plutselig ser vi noe som ser ut som en bilulykke. Tre biler med nødblinken på og seks, syv mennesker som sto samlet ved den ene bilen. Fordi det var en smal vei måtte vi kjøre sakte. Siden jeg var sjåfør valgte jeg listig nok å holde fokuset på veien. Nina derimot kunne vende gluggene hvilken vei hun ville. «Oj, det lå noe på bakken!» Var det en hund? «Skal vi snu, Nina? Du har med chipleseren?» «Selvfølgelig!» Ja, selvfølgelig! Vi går nesten ikke på do uten! Jeg fulgte rundkjøringen helt rundt og stilte meg ved den bakerste bilen. Også jeg trykket på den røde trekanten (som høres mye mer sexy ut enn den er). Den lå en svart katt i veibanen! «Den lever, den lever» rodte en dame som sto og småhoppet litt på fortauet. Jeg la meg på knærne og tittet på øynene. Jeg ville se på øynene først. Hvis den var skadet i rygg eller nakke ville det være dumt å røske tak i den. Den hadde fått de typiske «glassøynene». Siden litt av hjernemassen fløt litt rundt skallen hadde vi minst to indikasjoner på at her hadde foregått noe med døden til følge. Det sto en ung gutt i mobil og en eldre dame i mobil. Litt bortenfor sto en gruppe med tilskuere. «Den lever, den lever» hørte jeg igjen fra trampolinedamen. «Vi har med chipleser i bilen» sa jeg. «Det var derfor vi stoppet!» Damen som for litt siden hadde ropt på livet sto med store øyne. «Kjører dere rundt med chipleser i bilen?» «Ja, selvsagt!». Nina kom ut av bilen og damen startet på igjen: «Den lever, den lever!» Jeg er litt usikker på hvorfor Nina startet med hjertekompresjoner. Enten var det for å ha prøvd alt eller så var det for å prøve å roe damen. Kanskje begge deler. Det kom et forslag om å kaste katten i en søppeldunk. Nina var raskt på banen og forklarte kort om behandling av døde dyr. Damen i telefon hadde ringt politiet så de skulle komme og avlive denne levende katten. Hun lurte på om hun skulle avbestille «dødspatruljen». Vi ble enige om å la de komme. Noen måtte uansett ta seg av katten og politiet er aldeles ikke feil instans og lene seg på i slike situasjoner. Jeg fant en gammel avis i bilen som jeg la katten på og bar den ut av veien. Ironisk nok var dette en avis jeg hadde kjøpt for Nina for en stund siden. Vi får håpe det finnes et annet eksemplar et sted. 

Den unge gutten i mobil kan ikke ha vært med enn tjue år. Han lurte på om vi hadde mer bruk for ham. Tre av vennene hans sto og ventet ved bilen. Jeg takket for at han hadde stoppet og brydd seg. Jeg hører så mye negativt om ungdommer så når de tar ansvar blir jeg helt forskrekket og gir bøtter og spann med næring. Det viste seg at det var trampolinedamen som hadde kjørt på katten. Jeg ga henne en klem. Hun klemte ikke tilbake. Sto med armene rett ned. «Den kom så fort. Jeg hadde ikke mulighet til å svinge eller stoppe!» «Helt i orden. Det er faktisk helt i orden» Det er jo ikke alt vi kan styre, dessverre. Jeg husker ikke hvor mange ganger hun spurte om katten faktisk var død, men heldigvis var det et glupt hode som ga henne en oppgave. Hun skulle gå opp til eieren av utkjørselen og spørre om de eide katten. Da ble det stille litt.   

Og der kom de statsansatte. To damer og en mann. Tre polititjenestemenn. «Kommer dere tre stykker på grunn av en påkjørt katt» spurte jeg.  «Så klart», svarte hun. Vi tar jo dette alvorlig. Politifolka hadde spørsmål om både Nitrogruppa og den døde katten. Jeg for min del var bekymret for lungepåsen min og siden jeg var kledd for sommeren satt jeg meg litt i min varme volvo. Nina ropte etter Nitrofoldere til politiet og fikk så klart det. Det var ikke lenge før hun også kom inn i bilen. Jeg kjørte henne til Triaden så hun fikk møtt sønnen sin, som også kjører volvo. (Greit å få det med!)

Vel viten om at den kvinnelige politibetjenten kom til å bli primus motor for chiplesere som standard innhold i politibilene, kjørte vi hjemover. 

Tante Turid er forresten absolutt å anbefale :) http://www.dyrealternativen.com/

 

Kvelden ble avsluttet med en bitteliten Cognac for sår hals. Det var lurt for i dag er halsen brukende igjen. Katten derimot ville ikke hatt noen glede av denne drikken. Hvil i fred, lille pus!

-Anita-