På glatte ski i bratte li...

Som nevnt før har jeg blitt en slags Bestemor Duck som må passes på og luftes fra tid til annen. Denne gangen var det Anne som følte seg kallet. Vi skulle på Norefjell og lære Frøya å stå på ski. Ikke det at jeg har meritter som gjør meg egnet som skiinstruktør, men jeg har da alltid kommet meg ned. Og da er mye gjort. 

Det er ikke så lenge siden jeg var i Hemsedal så jeg visste hvor jeg skulle kjøre, men når vi hadde tatt av hovedveien ble jeg litt stuss. Før vi kom til et skilt. Da ble jeg lugn igjen. Også var det bompenger! Til hva? Fjellet? Vel, det kostet femti kroner og de skulle ikke ha kort eller seddel. Nei, det er norsk mynt som går og gjelder. Flaks at det aldri kommer utlendinger til den norske fjellheimen da… Etter at vi betalte ble jeg stuss igjen. Den gikk oppover og oppover, det virket logisk. Jeg visste at dette var den nest siste helgen i sesongen, men dog… Ikke et menneske, ikke en bil, ikke en ski, ikke engang en liten mus var å se. Skulle vi ankomme den norske versjonen av The Shining? Digger Jack jeg altså, men han er best på avstand! Etter en god stund rett opp, uten å se noe tegn til liv, åpenbarte det seg et tak langt der fremme. Jepp! Der var vi. Etter å ha drøftet med min gamle fader viser det seg at sist gang jeg satte foten min innenfor hotellet på Norefjell er tretti år og tre måneder siden. Ikke rart jeg ikke kjente meg igjen. 

Parkeringa gikk lett. Rett utenfor døren. Max tid for av og på lessing, 15 min…. Mitt drosjehjerte sa at jeg ikke burde flyttet bilen. Anne sa at jeg burde. Jeg hadde observert at det fantes et parkeringshus men avstanden til hotellet sa meg at dette var skummelt. Jeg lagde mine største blå øyne og spurte resepsjonisten om jeg virkelig måtte gå hele veien. Jeg hadde en plan hvis hun hadde svart ja. Det slapp jeg, det fantes heis. Puh… okay!

Jeg føler meg alltid som en bonde i byen når jeg går inn i en foaje på et hotell. Jeg lar meg alltid imponere. Spesielt lukten selvsagt. Jeg elsker lukten av hotell.

 

Vi kom sent opp så det ble en kjapp pizza som vi tok med på rommet! Frøya fikk velge seng og rom og valgte så klart dobbeltsengen med badekaret. Og ja, det var flere rom. Jeg gikk meg bort opptil flere ganger.

Jeg digger å henge med Nitro/face folk! Ingen klager på bruk av mobil eller pc. Jeg har på mine to siste fjellturer møtt overkvinner hva gjelder face og telefon. Brillene kom på og pc’ene ble åpnet. En kald øl til hver også natta, mørkt.

Ny dag, nye muligheter, et mål: Frøya skulle stå på ski. Da jeg fortalte pappa før vi dro hva vi skulle så fikk han en bekymret rynke i panna. «Javel… ok… lykke til!» Jeg tipper han husket tretti år tilbake da jeg skulle læres opp i den samme bakken. Jeg slet ut to hele foreldre. Jeg hadde et temperament som lå utenpå huden. Ski og staver gikk veggemellom. Jeg forventet intet annet resultat nå. 

Etter en lang og nydelig frokost dro vi ned i kjelleren og leide utstyr. Jeg var en bra mor og husket hjelm. Eller var det Annes forslag?... Visuelle minner ble laget og den første turen i barnebakken var over. Ingen tårer. –Fra noen av oss… 

En gang til. Gikk like bra. Men så skjønte jeg så vel hva min far hadde ment med rynken sin. Jeg fikk ikke lov å holde lenger. Frøya skulle gå alene. Og da sklei hun selvsagt og da ble hun sint. Lærebokstoff. Hun skulle ta heis alene og hoppe på de tillagde hoppene alene. Jada, så neida, så… Etter noen turer til hvor jeg måtte tviholde på henne rev hun av seg skiene og trampet inn i gangen der vi kom fra. Anne så at det nå var på tide å skjerme datter fra mor eller omvendt så hun gikk etter Frøya. Jeg ventet i solen. Etter en stund kom Frøya trampende ut igjen. I bare strømpebuksa. Anne kom etter med dressen. Ja, se da var alt som det skulle. Det var bare å pakke snippesken og komme seg inn igjen. 

Frøya var utslitt etter en lang uke med påfølgende mye tynn og frisk luft og en helt ny og slitsom opplevelse. Vi tok en lur. Det viste seg at mor også var sliten så den lille luren ble til flere timer. Planen var en dusj før middag, men jeg dusja jo på fredagen. Det får da være en grense for vasking. Vi rakk akkurat middag. 

Siden vi hadde med en uthvilt Frøya the showmaker hadde vi tenkt oss en liten tur innom dansegulvet, men etter pastinakksuppe, hjort og sjokoladekake måtte vi nesten krabbe tilbake til rommet igjen. Til og med tightsen stramma over magen. Det ble dansing på rommet da, siden musikken fant veien fra hotellets musikkavdeling. Frøya sto for dansingen. Jeg og Anne sto for gulpingen og liggingen med beina høyt. Det ble skravling til godt utover natten.

 

Jeg ble vekket til en slags morgengave fra Frøya. Etter at bleien var skiftet snek jeg meg til en liten lur i frekkhetens navn og sendte Frøya inn til Anne. Det funka supert.

Etter nok en hærlig frokost fikk vi pakket oss sammen og kommet oss hjemover. Norefjell slapp oss gratis ut igjen. 

Etter å ha sluppet av Anne på Knapstad tok vi turen innom stallen og stelte med gullhesten, før vi kjørte innom en av mine filletanter i Eidet. En av naboene hadde donert en rosa sykkel som skulle bli Frøyas. Alle måtte engasjeres når støttehjulene skulle på og sykling ble det. 

Jeg husker ikke at jeg sovna, men jeg gjorde sikkert det. Nok en vakker helg er over og alle kropper har startet på en ny uke.

Tusen takk for turen, Anne :) 

-Anita-