Jihaaa!!!

Dette innlegget kommer ikke til å handle om hest i seg selv, men litt om tanker, følelser og opplevelser i hestemiljøet.

 

Når jeg var jentunge så drev jeg med hest. Hadde egne hester og stelte andres. Alderen kom og tok meg og interessen for hest dabbet av. Jeg kjøpte meg som jeg har skrevet om før hest igjen i 2010. 

Planen var å ha Sanivara hjemme, men siden jeg jobber som jeg gjør, ble det helt feil. Jeg ringte litt rundt og fikk plass på Melby. Der sto jeg i ett år. Av flere grunner valgte jeg å flytte derfra og havnet helt tilfeldig på Stall Norum i Råde. 

Flyttingen til Melby resulterte i ett vennskap og flere bekjentskap. Jeg ble også litt tøffere sånn rent ridemessig. Den gangen for 20 år siden var jeg jo ikke redd for noe. Den høyeste og raskeste hesten! Det var best. Når jeg kjøpte meg hest igjen ble jeg litt skuffet over meg selv. Det var ikke som i gamle dager og det var skummelt. Jeg trengte et tupp i æsle, og flere av de i gamle OG nye stallen har drevet med motivasjon og støtte. Jeg er ikke sånn dritkul på hesteryggen som før, men det kommer seg. Jeg har fått med meg mange flotte erfaringer fra de to siste åra med hest.

Jeg har imidlertid flere, ikke like hyggelige opplevelser også. I hestemiljøet finnes hierarki. Da jeg flyttet inn på Melby delte jeg stall med b.la to jenter som helt sikkert hadde gjort seg utmerket godt under Hitlers regime. Jeg har ikke på mange år opplevd maken til måter å oppføre seg på. De eide jorden de gikk på og vel så det. De oppførte seg på en høyst kvalmende måte. Og de var ikke akkurat internasjonale stjerner. Jeg stusset den gang over at jeg skulle oppleve dette i voksen alder. Sånt trodde jeg hørte til ungdomstiden. Vel, de flyttet til slutt. 

Da jeg flyttet til ny stall bestemte jeg meg for å være veldig lite Anita. Jeg skulle være litt grå og bli en i mengden. Etter en stund skjønte jeg at mine medoppstallører trodde jeg var sur så da slapp jeg opp litt. Tenkte det var lurt å gå litt stille i dørene. Det var visst ikke noe vits. Klar tale: «vær deg sjøl, Anita!»

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg trives best sammen med godt voksne mennesker. Sånn har jeg alltid vært. Når jeg flyttet på Norum så var jeg den nest eldste høna i kørja! DET var skremmende. Hvordan skulle det bli? Flesteparten av jentene var rundt tjue, noen enda yngre….

Jeg var litt for meg selv og irriterte meg noe over innholdet i samtalene rundt meg. OG stemmene! Du verden for et lydnivå vi har når vi er på den alderen… Vrææææl….

Igjen tok jeg grundig feil. Førsteinntrykkene var så langt fra virkeligheten som de kunne komme.  Det viste seg at jeg var omringet av nydelige, unge mennesker som hadde ett og annet på hjertet. De har selvfølgelig opplevd både det ene og det andre men de har kanskje ikke opplevd de helt store kræsjene enda. Ikke helt fått verden i hodet. De er litt nye mennesker. I hvert fall nyere enn meg. Jeg har liksom blitt litt maskot, føler jeg. Blitt Bestemor Duck som de må ta seg litt av… Dytte litt på og holde litt i stramme tøyler.

Dette er mennesker som har til gode å gå gjennom de store krigene. Viktige temaer er farge på shabrack, hvilken farge som skal fylle geleshotene neste helg og hvem som sa hva til hvem, hvor og hvorfor. Det er så vakkert! Skravla går i et staka kjør! Det er så nydelig å stå og måke møkk og høre denne nynningen i bakgrunnen. Hvem som har klina med hvem og den vanvittige skattesmellen på tolvhundrekroner. Hva gjøres med den… Og hva om bilen trenger nye dekk…? Jo, da er det rom for å gråte en skvett. Deilige, nye mennesker!

Selv om seks av dem har dratt/drar snart er det noen igjen. Jeg gleder meg til en sommer med varme stalldager, hestelukt i nesa og cowgirl-tendenser på banen.   

Det foreligger en avtale om en pils på brygga til sommeren! Jeg håper ikke de glemmer det!!! 

Jeg ønsker dem masse lykke til videre og de skal vite at de er savnet!

Jeg har lett etter bilder. Jeg har visst flest av Anna… Kanke skjønne det ;)

-Anita-