Helmaks klimaks!

Det føles på en måte som amerikanske omstendigheter når jeg til enhver tid kan referer til «min» advokat. Planen var bare at han skulle hjelpe meg i rettsaken i fjor og i tiden frem mot den. Vi tapte. –Og anket. I påvente av at saken skal komme opp i lagmannsretten har det dukket opp flere situasjoner hvor det er vesentlig med en advokat. Jeg kan bare ringe eller sende en sms og tiden med «Med vennlig hilsen Anita» er over. Naturlig nok har vi pratet i maaaaange timer og man blir jo kjent etter hvert. Dette er et menneske jeg ser opp til. Jeg vet ikke hva han er laget av, men i tillegg til å være jurist tror jeg også han er psykolog. Eller kanskje han bare er over snittet menneskelig. Det er ikke mange stunt jeg skal gjøre før jeg sjekker opp med denne mannen først. Denne veiledende, motiverende, støttende og meget profesjonelle advokaten fra Moss. Et scoop! 

Tiden var inne for en takst på huset. Ikke noe utpreget dramatikk over det. Mange får takst på huset sitt en gang i mellom. Kanskje det er upraktisk å eie to eneboliger når jeg ikke kan sage over en planke engang uten og å engasjere et helt akutt team. Vi får vente og se… Torsdag klokka 14 skulle advokat og takstmann stå på døra. I tillegg til kurs onsdag og torsdag gikk fredag, lørdag, søndag, mandag, tirsdag og onsdag med til rydding, vasking og kasting. Ute og inne. Vi gjorde noen små slurvestunt på slutten av onsdagen. Det føltes som å være i en boble av salmiakk og klor. Jeg har ikke grønne fingre, men jeg hadde noen grønnplanter rundt om kring. Marianne mente jeg burde sette vekk de som var avblomstret, blant annet en orkide. Denne orkideen orket jeg ikke å finne plass til så jeg «gjemte» den på søppelposen sin plass under vasken. Takstmannen skulle vel ikke inn der? Vi får se hvordan det gikk… 

Jeg liker ikke at folk jeg kjenner ringer på døra mi. Det er bare å gå rett inn. Hvis jeg ikke vil ha besøk så låser jeg. De aller fleste har skjønt greia og går rett inn. Jeg ble allikevel ikke overrasket over at advokaten ringte på. Vi er jo ikke venner. Jeg måtte smile da han ett sekund etter at han ringte på lukket opp døra. Han har funnet en mellomløsning. Han blir ikke stående ute og vente som en fremmed, men valser heller ikke rett inn. Han der assa! Han skjønner det meste.

Takstmannen som kom hakk i hel hadde jeg aldri sett før. Men det spilte ingen rolle. Han gled rett inn. Det gikk cirka førti sekunder før det var mulig å tøyse og tulle. En følelse av lettelse for gjennom kroppen. Da skulle det gå som en drøm. 

Jeg bød selvsagt på kaffe. Jeg har mange like kopper, men de sto i oppvaskmaskinen. Når det da allikevel var så galt så kunne jeg jo bare kjøre gjennomført stil og latet ikke som jeg prøvde på noe annet. Jeg tok min Anitakopp, takstmannen fikk den mest nøytrale og jeg ga antidopkoppen til advokaten. Han sa ikke noe, men jeg registrerte at han leste på den. Regner med at han så ironien.

Jeg har ikke ordentlig sofa. Det er nesten umulig å sitte på en normal måte. Jeg har en sjeselong av stoff. En fomlesofa. Det er et pussig syn å ha en dresskledd advokat henslengt, halvt liggende i sofaen min som er full av hundehår og flekker etter Frøyas mange middager. Han tok det hele med knusende ro. 

Så skulle spørsmålsrunden starte. Hvor jeg fikk vannet fra? Ehhh… fra springen? Jeg vet jo at det er lagt opp til kloakk her i gata, men jeg har egen tank! Jeg visste at det ikke var det han spurte om, men jeg lærte en gang at hvis man ikke vet svaret så er det bare å svare et eller annet. Alt er bedre enn «vet ikke». Han smilte skjevt. Det var ikke den siste gangen jeg skulle se det smilet i løpet av den dagen.  Jeg hadde på forhånd spurt om han skulle inn i skap og garasje. Negativt. Hva skjer i løpet av det første kvarteret? Han skal sjekke under vasken på kjøkkenet. Og hva fant han der? Jo, der sto den bortgjemte, avblomstrete orkideen. Det kunne blitt flaut, men jeg latet som ikke noe. Det gjorde han også. Hvis det hadde kommet et spørsmål kunne jeg jo forklart at det er sånn vi har det her i Villa Villekulla. Blomstene i søppelskapet og søppelposen i vinduskarmen. 

Han gikk opp en tur. Han lurte på om jeg interessert i hunder…  Det var vel ikke behov for svar. Bildene som tapetserer gangen svarer vel selv…

Deretter gikk ferden videre til badet. Der fant han også en «helligdag». I vinter så blåste det iskaldt fra den ene lufteluken. Jeg gjorde et unntak fra tape og hyssing og slo meg på gladpacken. Gikk helt suverent. Takstmannen lurte på om det ikke var en ide og slippe inn mer luft, evt slippe ut damp. Han lurte også på om vi er mange som bor i huset. Han mente på at hvis vi var mange som dusjet hver dag så var det uheldig å skalke for luftelukene. Jeg svarte sporenstreks at Jeg hadde en tre-åring og en venninne som leier et rom. «Og jeg vasker meg ikke noe særlig så dette er ikke et problem!" Det er jo ikke alltid jeg tenker før jeg prater. Men jeg synes ikke dette var så galt. Det var vel en opplagt spøk. Advokaten humret litt småflau, og takstmannen brukte bare sekunder på å gjennomskue før han også dro på smilebåndet. Korte, men veldig artige sekunder. 

Vi gikk videre. Den deilige sarkasmen dro vi med oss. Jeg fikk opptil flere ganger høre om dette vannet jeg ikke visste hvor kom fra. Men jeg visste ganske mange andre pussige ting så det gikk helt superfint. Blant annet så visste jeg at får å få opp døra til annekset så hadde vi behov for et håndtak. Når du titter inn igjennom vinduet og ser at håndtaket ligger på bordet innenfor… -Den følelsen. Dette løste seg også fint siden jeg var omringet at Østfolds mest handlekraftige karer, hvorav den ene trakk frem et ess han hadde i ermet. Noen kaller det leatherman.

Med håndtaket der det skulle være, altså I døra trasket vi videre. Nede i det andre huset fant vi det vi lette etter. Hverken mer eller mindre. Jeg er imponert over at det finnes et lite apparat med en slags lysstråle som selv regner ut kvadratmeterene i et rom. Så vi fant dem. Kvadratmeterene altså. Vi lette etter fukt også. Det fant vi ikke. Jeg skriver vi for det var sånn det føltes. Litt som en liten gjeng som skulle ut på tokt. Litt som B-gjengen. Eller Olsenbanden. Jeg var vel Kjell jeg, selv om det var takstmannen som hadde utstyret. Videre fant vi egg. Ja, det finnes fortsatt mennesker som behandler egg som egg skal behandles. Altså ikke i kjøleskap, men på et kjølig rom. Takstmannen nevnte noe om egg, jeg repliserte ett eller annet om at det ikke var viktig med egg om man ikke har høne. Igjen kom det et lite flaut smil fra den ene og en liten latter fra den andre. Vi smilte og lo. Det var det viktigste.

Etter nesten tre timer uten å se på mobilen kjente jeg ingen abstinens. Jeg var helt komfortabel med selskapet. Kanskje vi burde jobbet sammen. En som taksterer, en som prosederer og en som står i hjørnet og forteller «knock, knock» vitser… Blir teamet sitt det tenker jeg. 

 

Dette var en genial avslutning på en utrolig slitsom uke. De dro av gårde og igjen satt jeg i mitt tomme, men rene hus. Jeg hentet unge i hage, slapp inn hunder og sa «farvel» til tomhet og stillhet.

 

 

 

Mens Frøya sin pappa tok seg en tur på foreldremøte i barnehagen dro jeg med meg avkommet på badeland! Jeg tenkte at vi begge hadde godt av litt klor! Det eneste spesielle som skjedde der var synet av denne bilen. Jeg kunne så meget vel lappet sammen min egen bil på nøyaktig samme måte.

Når jeg kom hjem hadde jeg litt energi igjen før jeg måtte lades. Den brukte jeg til å blogge om resten av dugnaden. Dermed kunne det kapittelet være over. –For denne gang!  

-Anita-